Tumblr

  • 07.03.2017 kl. 20:52

Yo! Jeg er fortsatt skikkelig fan av tumblr, og jeg vil veldig gjerne følge dere om dere er tumblr geeks som meg! Kommenter tumblren deres om dere har det, så følger jeg dere!

Man må tørre

  • 28.02.2017 kl. 14:17

Er det en ting jeg virkelig skulle ønske jeg var bedre på så er det å tørre! Jeg ser mange bloggere legge ut innlegg hvor jeg tenker "Shit, tenk at de tørr å skrive om noe så risikabelt! Det finnes mange gærninger der ute, hvordan tørr de å snakke om dette så offentlig?" Men samtidig så skulle jeg ønske jeg også hadde klart det. Jeg har massevis av blogginnlegg i hodet mitt som jeg ikke tørr å skrive, jeg bryr meg kanskje for mye om hva andre tenker, men samtidig så har jeg ikke lyst til å bare blogge om sminke og klær osv. Jeg vil blogge om ting som får folk til å bli nysgjerrig, og kanskje noe som får folk til å tenke, reagere.

Kjæledyr-historier (VIDEO)

  • 27.02.2017 kl. 15:32

Enda en video! Hehe, jeg synes ikke det blir for mange videoer, selvom dere kanskje synes det! Her forteller vi ihvertfall om noen spesielle kjæledyr vi har hatt, og litt morsomme/triste historier om dem.

Sminke!

  • 27.02.2017 kl. 10:36

Sminke er så gøy! Jeg føler jeg er ganske ok på å sminke, men jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde alle de fancy greiene og skillsene til instajentene som legger ut helt syke sminkevideoer! Jeg synes det er dritfint med jenter som bruker masse sminke, og som bærer det med selvsikkerhet! Så lenge det ikke ser kladdete å stygt ut så synes jeg masse sminke er dritfint! Jeg er selvfølgelig også veldig glad i å gå helt uten sminke, men det er bare two sides of the same coin for meg.

Amatørnivå

  • 26.02.2017 kl. 17:59

Jeg vet jeg blogger mye om youtube for tiden, men jeg synes det er så gøy! Det er lenge siden jeg har funnet noe som inspirerer meg og motiverer meg sånn. Jeg vet at videoene våres kanskje er kleine og på et veldig amatørnivå, men jeg driver med det mye og tester ut, og alle må jo begynne ett sted! Dere kan følge youtubekanalen min her! Jeg blir SÅ glad hvis dere følger den, jeg legger ut videoer ofte! Og hvis dere har en youtubekanal så vil jeg veldig gjerne følge dere for inspirasjon!


Jeg håper dere alle sammen har hatt en fin helg og koser dere denne søndagen! Jeg skal chille sammen med mannen min og redigere filmer til youtube, og kanskje planlegge litt senere videoer! Også må jeg jo ha min daglige dose med Vikings! Til de som ser etter en ny serie å sluke så vil jeg virkelig anbefale Vikings, det er dritbra og jeg er kresen på serier så det sier litt!

NY VIDEO!

  • 25.02.2017 kl. 12:05

Jeg føler at denne bloggen sakte men sikkert kommer til å kun bli markedsføring for youtubekanalen vår! Hehe, neida, jeg skal nok fortsette med skriving også, men ja, det blir mye videoer fremmover fordi jeg liker det, og jeg håper jo dere liker det også da.

På shopping (VIDEO)

  • 24.02.2017 kl. 18:19

 
Her har dere en video som ble filmet i går! Vi har det ofte ganske gøy på handletur, og siden kameraet har blitt en fast følge når vi drar ut av huset, så er det ganske mye som kommer med, og som havner på youtube! Dere må gjerne abbonere til oss, det kommer mest sannsynlig enda en video der i dag. Jeg filmer mye og har planer om å legge ut ganske mange videoer fremmover!

Stikk og lek i snøen!

  • 23.02.2017 kl. 21:20

I dag var jeg med mamma, pappa og nevøen min på aking! Og det var så gøy! Aking var nesten en daglig aktivitet i vinterhalvåret frem til jeg var ca 12 år, nå skjer det en sjelden gang, og det er synd. Aking er jo så gøy, pluss at man får litt mosjon og frisk luft! Kom dere ut og lek i snøen folkens, det er gøy!




Forresten, snart kommer det en ny video! Denne gangen av meg og Thomas på handletur!

Voksen og bestemmer selv

  • 22.02.2017 kl. 21:17

Ah, den følelsen man sitter med på kvelden alene, klarer ikke å tolke om jeg er overtrøtt eller inspirert. Det er jo egentlig ikke så sent en gang, klokken er ti på ett, og jeg sitter her og forhåndsskriver innlegg. Jeg tror jeg bare føler at det er sykt sent, fordi det er helt mørkt og stille, og Thomas har lagt seg, og vanligvis legger jeg meg når han legger seg, men nå er jeg ikke trøtt.

Følelsen kan nesten sammenlignes med når jeg gikk på ungdomsskolen/videregående og var oppe sent på hverdager, det var jo litt digg, men også litt nervepirrende fordi jeg skulle på skolen dagen etter. Men jeg trenger ikke stå opp tidlig i morgen, så hvorfor føler jeg meg så "bad" for at jeg sitter oppe nå? Jeg er 21 år, jeg kan være oppe så lenge jeg vil, det er ingen som bestemmer når jeg skal legge meg. Jeg er vel fremdeles ikke vandt med den følelsen.



 

Ikke youtube materiale

  • 22.02.2017 kl. 12:47

Ok, hva faen. Jeg har prøvd i flere dager nå å laste opp en maddafakkings video på bloggen, men det lar seg bare ikke gjøre! Det går fint om jeg laster den opp til youtube først, men denne videoen det er snakk om er liksom ikke helt youtube materiale. Jeg tenkte at jeg bare kunne legge den ut her, bare sånn, no big deal. Men nei.

Men det kommer flere videoer i fremtiden, jeg har funnet et kamera som er mye bedre å vlogge med, det vi har brukt til nå er et speilreflekskamera, og det er en smule tungvindt.

Video!

  • 21.02.2017 kl. 23:37

Jeg har lagt ut denne en gang før, men da skjønte jeg ikke hvordan jeg fikk videoen i selve innlegget, så det ble heller en link til youtube hvor dere kunne se den, men nå googlet jeg det og fant ut av det. Så ja, her er videoen av meg som stiller Thomas litt spørsmål, og jeg synes Thomas er veldig søt når han svarer. Hehe.

Husmorsporno

  • 17.02.2017 kl. 11:50

Hei! Er det flere enn meg som har helt dilla på den "Episodes" appen? Jeg er så hekta, det blir jo som å lese husmorsporno egentlig, siden det er slik de fleste storylinene er. Men likevell digger jeg det.

Jeg driver å laster opp en videoblogg nå faktisk! Den bruker litt lang tid, men den kommer nok snart, så håper jeg dere har såppas lite å gjøre at dere vil se på den.

Modellkarrieren som aldri ble noe av

  • 16.02.2017 kl. 17:06

Jeg har laget et innlegg før om at jeg egentlig har prøvd meg som modell. Og tanken slår meg fremdeles av og til, siden det hadde vært litt kult. Men fysøren, jeg vet at dette bare er min personlige erfaring, og jeg vet at mange modeller trives veldig godt med det. Men jeg merket kroppspresset med en eneste gang. Om jeg bare er motagelig til sånne ting vet jeg ikke, vanligvis er jeg ikke det, men jeg ble preget av det så og si med en gang jeg dro på casting.

Det kan jo bare være fordi jeg så for meg i mitt eget hode at man måtte være så og så mange cm rundt livet og alt det der, og sånn er det jo litt. Og det som er med min kropp er at jeg ser tynn ut, og jeg er jo tynn, men jeg har litt cm rundt livet altså, sånn er det bare, jeg har naturlig brede hofter og for at alle innvollene mine skal ha plass så må midjen min ta litt plass. Uansett hvor mye jeg hadde gått ned i vekt, så tror jeg ikke det hadde gjort så stor forskjell.

Og det er helt fint for meg, jeg er kjempefornøyd med kroppen min, jeg vil ikke ned i vekt, jeg liker å ha litt former. Så når castingdama skulle drive å måle alt mulig med målebånd så ble jeg litt sån "Eh, hva har det å si?" Målene mine burde ikke ha så mye å si tenker jeg da, de burde heller bare ta bilder av meg og se hvordan kroppen min fungerer på bilder.

Er jo dumt hvis de tenker sånn "ja, hun er fin på bilder, men hun har litt for mange cm rundt hoftene". Det er synd, fordi modellyrket virker så kult egentlig, det er kreativt arbeid, og jeg tror jeg kunne ha likt det! Men sånne ting passer ikke meg, og det passer vel egentlig til ganske få.

Valentine

  • 16.02.2017 kl. 16:40

Jeg vet at meninger rundt valentines day er veldig blandet, noen mener at det er en teit dag som kun handler om markedsføring, mens andre synes det er hyggelig. Personlig er jeg av sistnevnte, men jeg ser hvorfor noen kan synes at det bare handler om å gi folk "en ny unnskyldning til å kjøpe overpriset drit".

Men jeg liker at vi har en dag i året hvor vi bare tar oss tid til hverandre, jeg og Thomas gjorde ikke spesielt mye den dagen, men vi koste oss sammen hjemme og så på film mens vi drakk musserende vin. Og det var helt perfekt, det viktigste er at vi har det koselig sammen og ikke tvinger oss ut for å gjøre noe, og at det ikke blir et så sykt stort press på at det må være den "perfekte valentinesdagen".

Men Thomas klarer ikke la vær å skjemme meg bort da, jeg fikk både øredobber, et smykke og en kjempefin blomst. Mens han fikk en comfyballs boxer fra meg, hehe.


Hva gjorde dere på valentinsdagen?

Nå er det lov å snakke om sex!

  • 16.02.2017 kl. 12:14

Jeg har tenkt litt på at siden jeg er gift nå, så er det jo helt innafor å snakke om sex uten at det blir helt skandale! Når man er gift er jo alle enige om at sex er lov, ikkesant? Kanskje jeg skulle hatt en spørsmålsrunde, siden jeg kan svare på litt risikable spørsmål, og siden jeg har begynt med filming så kunne jeg og Thomas besvart dem på film, hadde det vært kult?

Vi er jo 21 år, vært sammen i (snart) to år bare og allerede gift, så det er sikkert et par spørsmål rundt det. Men er det i det hele tatt interesse for det? Er jo litt boring om man får sånn tre spørsmål liksom, hehe.

Next up: Youtube-kjendis

  • 15.02.2017 kl. 23:31

Jeg er i full gang med youtube greiene nå, jeg har det skikkelig gøy med det. Jeg føler ikke at noen av filmene våres er sånn superbra helt enda, men det kommer seg, og uansett så synes jeg det er gøy!

Jeg har forresten veldig lyst til å dele bilder med dere fra bryllupet, men jeg vil vente til jeg har fått alle før dere får se, men heldigvis for bloggen så har jeg tatt masse selfies i det siste, så da blir det jo litt av det da!

youtube og graviditetstester

  • 14.02.2017 kl. 14:09

Hei! Herregud, er det fler som er helt avhengige av graviditetstester?? Det høres sikkert rart ut når jeg sier det sånn. MY STRANGE ADDICTION NEXT!

Haha, neida, men seriøst, om mensen er så mye som tot imer for sen så bare må jeg ta en graviditetstest, blir dyrt i lengden! Uansett, nå er jeg på vei ut for å dra til politistasjonen. Jeg har jo nytt navn nå så jeg må ha nytt pass før vi stikker til Amsterdam på ferie.

Forresten, jeg og mannen min driver å prøver oss litt på youtube, foreløpig er det veldig amatørnivå siden vi ikke har noe særlig kamera å filme med, men hadde vært kult om dere hadde hatt lyst til å subscribe til youtubekanalen våres HER!

En lat drittunge

  • 31.01.2017 kl. 13:24

Å være gift føles helt nydelig, jeg føler meg så trygg på mannen min og blir veldig glad og engasjert når jeg tenker på at jeg skal ha en fremtid sammen med han. Men voksenlivet, det sliter jeg litt med å få kontroll på. Jeg er så vimsete, og rotete, og jeg føler ikke at jeg har et bra system på ting.

Jeg blir skikkelig lei meg når jeg har prokastinert, noe som gjør at jeg prokastinerer enda litt til. Jeg gruer meg til alt mulig tull, enkle ting som å sette meg ned å skrive en jobbsøknad for eksempel, så enkelt og så fort gjort, men jeg får vondt i magen av det fordi jeg føler det ikke blir bra nok. Jeg får noen ganger bare mest lyst til å legge meg ned i en varm seng i et stille mørkt rom og bare slappe av, men så vil jeg jo ikke det heller, fordi jeg vil jo tjene penger, jeg vil gjøre noe slik at jeg kan legge meg ned med god samvittighet, uten bekymringer. Det er lenge siden jeg har lagt meg ned med helt god samvittighet, uten den følelsen av at jeg egentlig ikke har fått gjort det jeg burde i løpet av dagen.

Og det værste er at jeg finner ingen god unnskyldning til hvorfor jeg er sånn, og jeg blir så redd for at jeg rett og slett bare er en lat drittunge som ikke er klar for annsvar og voksenting. Det er tullete å tenke sånn, fordi det hjelper ikke, heller tvert imot. 

Trening

  • 26.01.2017 kl. 12:21

Hei! Nå har jeg ligget og rullet rundt i senga i en times tid og lest blogger, jeg skal egentlig rydde i dag, så det må jeg komme i gang med snart. Men jeg fikk lyst til å blogge litt først! Jeg prøver å få tilbake gode rutiner igjen, med trening, matlaging, rydding og alt det der, prøve å bli voksen og ansvarlig og sånt, hvertfall nå som jeg er gift!

Jeg har en avtale med mamma og skal trene med henne om ca en time. Det er hyggelig og smart at jeg og mamma trener på samme treningssenter, fordi hvis hun ikke er motivert så tvinger jeg henne ut og omvendt. I dag er en sånn dag hvor jeg mest sannsynlig ikke hadde dratt på trening hvis det ikke hadde vært for mamma.


Treningstøy fra Cubus.

Tekster

  • 24.01.2017 kl. 08:59

Jeg er, som de fleste andre, veldig glad i musikk, men det er ikke alltid jeg egentlig får med meg tekstene til alle sangene. Det hender at jeg bare liker å høre på det fordi hun/han som synger har fin stemme, eller at melodien er veldig bra, så plutselig kan tekstene gå meg hus forbi.

Men her har dere noen utdrag fra sangtekster som jeg liker:

She's always a woman to me - Billy Joel

"She can lead you to love, she can take you or leave you
She can ask for the truth but she'll never believe you
And she'll take what you give her as long as it's free

Yeah she steals like a thief but she's always a woman to me"

Jane S. Piddy - Rodriguez

"Now you sit there thinking feeling insecure 
The mocking court gesture (jester) claims there is no proven cure 
Go back to your chamber, your eyes upon the wall
'Cause you got no one to listen, you got no one to call

And you think I'm curious"

No rEgrets - Aesop Rock

"Well, well, one year passed
And believe it or not
She covered every last inch of the entire sidewalk,
And she stopped-
"Lucy, after all this, you're just giving in today??"
She said:
"I'm not giving in, I'm finished, " and walked away"

Vi har giftet oss!

  • 23.01.2017 kl. 23:41

20.01.17 så giftet jeg meg med mannen i mitt liv! Og dagen ble helt perfekt, jeg fikk feiret dagen med masse fantastiske mennesker. Tilogmed mine to kusiner som jeg ikke har sett på ni lange år ble vi endelig gjenforent med i bryllupet! Med andre ord, det var helt magisk!
Dette bildet er fra kvelden før bryllupet, det var dagen jeg endelig fikk møtt kusinene mine igjen!

Å skrive dikt

  • 19.01.2017 kl. 09:55

Jeg skulle ønske jeg hadde vært flink til å skrive dikt. Jeg har faktisk skrevet sangtekster, de hadde det egentlig vært litt kult å vise dere engang, litt skummelt også da. Men jeg er nysgjerrig på hva dere hadde syntes om dem, det er veldig lenge siden sist jeg skrev en sang, så vet ikke helt om jeg fremdeles har det i meg.

Det hender at jeg bare prøver å skrive litt dikt, men det er ikke lett. Jeg er veldig imponert over mennesker som klarer å skrive en hel bok med masse poesi! Og jeg føler egentlig at jeg burde vært flink til å skrive dikt, siden jeg er så kreativ. Tror egentlig det er tvangstankene som hindrer meg, det er visse ting den ikke lar eg skrive.



 

 

Går det utover andre?

  • 18.01.2017 kl. 21:15

Nå har jeg begynt å åpne meg litt mer til dere anngående tvangstankene mine. Og jeg synes det er bra at jeg har klart å gjøre det, fordi jeg har hatt lyst til å bli kvitt dem lenge, og for å bli kvitt dem så må jeg jo snakke om dem. Det å blogge om dem er en fin måte for meg å få dem ut av hodet på.

Men jeg er veldig redd for at jeg kan trigge andre med tvangstanker, eventuelt "smitte" tvangstankene mine over på andre som ikke hadde dem i utgangspunktet, om det gir mening. Burde jeg kanskje merke disse tvangstanke-innleggene med "Trigger warning"?

Jeg vet at jeg selv ikke kan lese om andres tvangstanker. Det hjelper kanskje der og da å lese om flere som sliter med de samme tingene som meg, da føler jeg meg ikke så alene. Men for meg er det veldig fort gjort at andres tvangstanker også blir mine, det har jeg opplevd flere ganger. Jeg kunne nok ikke lest en blogg som dette her, rett og slett på grunn av det.

Robotvenn

  • 17.01.2017 kl. 22:04

Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en robotvenn. En robot uten følelser eller forventninger, en robot jeg kunne skjefte på, være skjip mot og klage til, uten å være redd for at den skulle bli skuffet, såret eller sint på meg. Jeg hadde trengt en sånn robotvenn noen ganger. Det er så dårlig gjort at mitt dårlige humør skal gå utover de jeg er glad i, det er ofte de jeg klager til og viser følelsene mine til. De må tåle all dritten liksom. Men om jeg hadde hatt en robot som kunne taklet meg når jeg er i de humørene, da hadde de jeg er glad i sluppet å gå igjennom det!

Jeg trøster meg med at jeg er der for dem når de er i et sånt humør, så det går begge veier. Men i det siste så synes jeg at jeg har vært ganske slitsom for de nærmeste.

Hvorfor er jeg så rar?

  • 17.01.2017 kl. 14:05

Jeg har en skikkelig irriterende tvangstanke, denne tvangstanker hindrer meg i å skrive om ting som kommer til å skje. Som for eksempel hvis jeg skulle tatt fly om to dager, så hadde jeg ikke klart å skrive et innlegg om at jeg skulle det. Ikke fordi jeg har flyskrekk, det kan være om hva som helst. Sånn som bryllupet da, mest sannsynlig kommer jeg ikke til å skrive om bryllupet dagen før, det hadde jeg nok ikke hatt tid til uansett, men jeg liker ikke å skrive om det nå heller. Eller, jeg liker jo å skrive om bryllupet, men jeg liker ikke å skrive hvor mange dager det er til, eller hvilken dato osv.

Sykt rart, og veldig irriterende. Det hindrer meg jo i å skrive visse typer blogg-innlegg hvis jeg ikke klarer å skrive om planer for helgen og lignende. Er det flere som er sånn? Jeg føler jeg er helt alene om dette her, siden det er en så sær ting.

Barndomshjemmet

  • 16.01.2017 kl. 20:23

Ok folkens, nå skal jeg trosse tvangstankene og blogge skikkelig, det nærmer seg bryllupet veldig nå, og jeg merker at det er flere enn bare meg som blir stressa her! Egentlig er det litt deilig da, jeg merker at jeg blir roligere når andre stresser, men hvis ingen stresser så gjør jeg det, er det flere som er sånn?

Nå er jeg hjemme hos foreldrene mine, vi har tenkt til å sove her frem til bryllupet, untatt natten før og natten etter (obviously). Det er deilig å ha folk rundt seg som vil hjelpe til! Og folkens! Jeg hadde utdrikningslag på Lørdag, og det var sykt gøy, skikkelig vellykka! Jeg festet fra klokken kvart på ti om morgenen til klokken halv fire på natten, så jeg var sykt sliten mot slutten! Men det var skikkelig gøy, jeg skal legge ut litt bilder ogsånn av det senere. Akkurat nå så blogger jeg fra Macen som de har hjemme hos foreldrene mine, og her har de bare gamle bilder, så her får dere se et litt eldre bilde av meg!

Forståelsesfulle mennesker

  • 16.01.2017 kl. 18:43

Noen ganger møter jeg utrolig snille og forståelsesfulle mennesker på jobb, og jeg setter så sykt pris på det! Spesielt hvis jeg møter en skikkelig forståelg kunde, en kunde som forstår at jeg også er et menneske med følelser, og ikke en maskin som er programert til å gjøre kunden fornøyd og være glad hele tiden. Jeg kan også ha en dårlig dag, jeg kan være klumsete, jeg kan gjøre feil!

Jeg er sykt forsiktig med å klage på mennesker i service yrket, det skal gå veldig langt før jeg er klagete, eller frekk mot en ansatt. Det beste jeg vet er når kunder ser at jeg er sliten og nervøs, og når jeg gjør noe feil så sier de "Det går fint, det er snart stenging, alle blir surrete etter en lang dag". Da blir jeg veldig positivt innstilt til nye folk, når jeg møter en sånn person, sykt hyggelig.




 

Flere av mine tegninger/malerier

  • 16.01.2017 kl. 13:12



Hvis dere vil se mer så kan dere følge meg på instagram @Frittutlop

Et (kjedelig) tips

  • 15.01.2017 kl. 23:04

Herlighet, jeg føler at dette blir et sykt kjedelig, meget uinterresant innlegg. Men jeg har hatt veldig lyst til å bli flinkere til å drikke te *skrev hun, mens hun drakk kaffe*. Det er mange fordeler med å drikke mer te, man får i seg væske, og antioksidanter, og det hjelper til med å holde en normal appetit.

Men, jeg er ikke superfan av Lipton teene fordi jeg synes alle smaker helt likt og det er umulig å drikke dem uten sukker. Men i går kjøpte jeg en te jeg synes så spennende ut, og den var faktisk veldig god! Den søte chillismaken var faktisk søt nok til at jeg ikke følte at jeg trengte sukker, og den hadde ikke sånn "bitter" smak som jeg føler noen typer te kan ha.




 

Storytime

  • 15.01.2017 kl. 20:35

Jeg gikk i tredje klasse, så da bodde jeg i Spania, det var kanskje noe dere ikke visste, men jeg bodde i Spania fra andre til fjerde klasse! Jeg gikk på norsk privatskole i nærheten av der jeg bodde. Jeg trivdes ganske godt på den skolen, selvom det noen ganger var litt få elever der.

I noen perioder så var det nesten ingen der på min alder, det var en periode hvor det bare var meg og tre andre i fjerde trinn, og da var det ikke så mange lekekamerater å velge mellom. Men i tredje klasse så var det ganske mange barn i klassen, og jeg hadde en del venninner. Men guttene var overhode ikke interressert i meg, jeg var veldig "funny looking" om man kan si det sånn. Jeg var veldig tynn og lang, hadde helt hvitt hår og hvite øyenbryn og hadde veldig stor munn i forhold til annsiktet. Jeg husker at når jentene og guttene lekte sammen i friminuttet så hendte det noen ganger at vi lekte at guttene var kjæledyr, også skulle jentene være eiere, så da måtte jo alle eierne ha ett kjeledyr hver. Og gjett hvem som ville være kjeledyret til den spinkle jenta med for stor munn i forhold til ansikt? Ingen.

Men en dag fikk jeg oppmerksomheten til alle guttene i klassen, men ikke på den måten som jeg ville. Det var en gutt i klassen som var en skikkelig rakker, en rampeunge som man sier. Og en dag i friminuttet hvor jeg gikk rundt og ante fred og ingen fare så kom denne rampeungen bak meg og dro ned buksa mi, og i det han dro ned buksa mi så dro han også ned trusa, jepp, jeg var nok den første jentetissen disse guttene fikk se #Stolt.

Ansiktene til guttene kommer jeg nok aldri til å glemme, det var en blanding av ekstrem fascinasjon, sjokk, interresse, ja, som sagt, første gangen de fikk se en jentetiss! Jeg husker at det var noen av guttene som ikke hadde fulgt med akkurat da det skjedde, så jeg hadde rukket å dra på meg buksa igjen før de rakk å se noe. Og jeg husker at de som faktisk hadde fått se ble veldig "kule".

"SÅ DU TISSEN HENNES?" Skrek de stakkars guttene som gikk glipp av det, "JA, JEG SÅ DEN, HELT SANT!" skrek de heldige som fikk det med seg. Når jeg tenker tilbake på det nå så klarer jeg ikke annet enn å le. Men der og da var det sykt traumatiserende!

Sminke-tips?

  • 15.01.2017 kl. 17:35

Jeg har prøvd å finne en skikkelig fin sminkevideo på youtube, men jeg finner ikke akkurat det jeg er ute etter! Jeg vil ha en makeup tutorial med røde lepper og ikke alt for heavy øyensminke, vet noen av dere om noe sånt?



 

Fortelle flere historier?

  • 15.01.2017 kl. 14:34

Noe av det mest interessante jeg vet om er å tenke tilbake på ting som har skjedd for lenge siden, å finne igjen gamle klær eller leker, å høre en sang på radioen som du egentlig hadde glemt, sånne ting. Jeg vil begynne å fortelle om litt historier fra gamledager på bloggen, det blir litt sånn type "storytime" innlegg på en måte. Kanskje jeg skal begynne å kalle dem for "Storytime", slik at når dere ser et innlegg med den tittelen så vet dere hva det er?

Mange youtubere har jo storytime videoer, men det kan jo være like spennende å lese om det, eller? Hva synes dere? Kunne lagt ut ett storytime innlegg i uka for eksempel, om jeg klarer å være så strukturert.

Et kreativt år

  • 15.01.2017 kl. 11:49

Nyttårsforsett føler jeg har blitt litt utdatert, fordi man setter seg masse nyttårsforsett som man får dårlig samvittighet hvis/når man ikke får dem til. Men jeg har et nyttårsforsett faktisk, eller, tror ikke det handler så mye om at det er nyttår, jeg bare har fått et nytt mål. Jeg vil lese flere bøker og være kreativ oftere. Jeg er så glad i å være kreativ! Men jeg er ikke flink nok til å være det ofte nok, jeg tror jeg lager for mange regler for meg selv. Som foreksempel bloggingen, blogging er en suveren måte for meg å være mer kreativ på, men jeg hindrer meg selv ved å tenke at jeg ikke kan blogge fordi jeg ikke har et bra speilreflekskamera, eller et skikkelig fint bloggdesign, og ikke kan jeg masse om sminke og mote.

Men jeg må slutte å tenke sånn. Jeg kan bli sånn noen ganger med tegning og maling også, hvis jeg ikke har alt det fancy utstyret så tenker jeg liksom at jeg ikke kan bli flink, men det er så teit og jeg blir så irritert på meg selv som har tenkt sånn! Så nå skal jeg prøve å være kreativ så ofte jeg kan, og jeg skal bli mer oppdatert på kunst, og lese litt om det, og jeg vil lese flere bøker, jeg vil bli inspirert av andres kreasjoner! 2017 vil jeg at skal bli et kreativt år!

"Hvorfor er du stressa?"

  • 13.01.2017 kl. 22:15

Hadde jeg bare klart å finne ut hvorfor jeg er så stressa så hadde det nok vært lettere å slutte å stresse. Jeg blir alltid like oppgitt når jeg forteller folk at jeg er veldig stressa og nervøs for tiden, også sier folk "Hvorfor er du stressa? Alt er under kontroll! Det er ingenting å stresse over." Til dette pleier jeg å svare ganske snappy, nesten til og med litt frekt, ikke fordi jeg blir sint på dem egentlig, jeg vet jo at de har rett. Men når de sier det, så føler jeg at det ikke er håp, fordi nei, jeg har ikke noen spesifik grunn til at jeg er stressa og nervøs, de har rett i det, og det er det som er så kjipt, fordi hvis jeg ikke egentlig vet hvorfor jeg går rundt med klump i brystet? Hvordan skal jeg da fikse det?

Tvangstankene mine går helt bananas for tiden også, noe som blir eksta småting å stresse over, i tilegg til alt annet. Til og med det å skrive ordet "stressa" trigger tvangstanker, fordi hodet mitt forteller meg helt plutselig at ordet "stressa" er et ord jeg ikke burde skrive, fordi da vil det bare bli verre, eller da vil det skje noe! Bare det å snakke åpent om tvangstankene mine gjør at jeg blir sykt engstelig. Som om tvangstankene er et slags vesen som lever inne i meg, som blir sint hvis jeg snakker om den. Jeg er så lei dette her.


 

Befriende

  • 13.01.2017 kl. 20:02

Her om dagen dro jeg på trening litt sent på kvelden, så det var ikke så mange andre som trente. Da tok jeg bare en av treningshallene, der hvor de pleier å ha timer, og trente der. Det var så sykt befriende å være der inne. Noe med den følelsen av at det normalt sett ikke er "lov" til å ta det, fordi det er som regel timer der gjorde at jeg følte meg sykt fri. Det rommet som normalt sett var styrt av en treningsinstruktør, og som det pleide å være litt kamp om plassene på. Som regel kriger alle om å få plass til sin matte på gulvet, og helst en bra plass. Men nå hadde jeg hele det rommet for meg selv! Jeg hoppet rundt som en gærning og danset rundt i mellom squatsene og push-upsene. Det var en skikkelig morsom treningsøkt, og det føltes så bra etterpå.

Fritt utløp

  • 13.01.2017 kl. 18:32

I det siste så har jeg skrevet så mange innlegg om dagen at det har blitt vanskelig å skrive om noe nytt. Det rekker liksom ikke å skje så mye nytt mellom innleggene! Men jeg synes det er veldig bra at jeg har blitt inspirert til å skrive igjen, det er veldig befriende å ha et sted hvor jeg bare kan slippe ut det jeg føler og tenker, det er ikke uten grunn at jeg har kalt bloggen for "Fritt utløp".

Mye følelser

  • 13.01.2017 kl. 13:43

Det er mye følelser rundt bryllup, og jeg har følt på veldig mange av dem. Jeg gleder meg selvfølgelig helt sinssykt mye, men det er så klart en veldig stor greie, det å gifte seg er ikke noe man tar lett på, og det skal man heller ikke!

Jeg stresser og engster meg over alt mulig, jeg går rundt som en gal person, og jeg kan klikke på hvem som helst for hva som helst, akkurat som en ekte bridezilla! Og jeg får så sykt dårlig samvittighet for det, fordi jeg vet at alle rundt meg bare prøver så godt de kan å hjelpe til, og jeg er så sykt takknemlig. Men noen ganger tar engstelsen overhånd, og styrer det jeg sier, og noen ganger kan jeg snappe på folk for å stille det simpleste spørsmålet.

Og det gjør at jeg går rundt og har dårlig samvittighet og bekymrer meg for å såre folk også! Det er en ond sirkel! Engstelsen gjør at jeg blir skjip mot folk, og det at jeg er kjip mot folk gjør at jeg bekymrer meg for om de blir lei seg, og da får jeg dårlig samvittighet, som igjen gjør meg mer engstelig! ÆÆÆÆH.

Jeg må finne noen nye metoder for å stresse ned, jeg må det. Dette er en veldig fin tid, som er fylt med kjærlighet og positiv energi, jeg skal jo tross alt gifte meg med drømmemannen! Jeg må sette pris på denne tiden, jeg må nyte det!

Dårlig selvinnsikt

  • 13.01.2017 kl. 10:57

Jeg kan noen ganger være oppriktig bekymret for om jeg har dårlig selvinnsikt. Jeg prøver hele tiden å evaluere meg selv, og innse mine feil, annerkjenne tingene jeg er dårlig på.

Men noen ting er hardt å innrømme, tilogmed ovenfor seg selv. Jeg kan fint innrømme at jeg er dårlig på å konsentrere meg, dårlig på å rydde, dårlig på å huske ting, dårlig til å planlegge, alt det der. Men de vonde tingene, som at jeg er dårlig på å innrømme at jeg har tatt feil, dårlig på å si unnskyld først, selv om jeg vet at jeg burde det, dårlig på å ta til meg litt hard kritikk. Det er de tingene som er kjipe å innrømme at man er dårlig til, fordi det er ting som ser veldig dårlig ut, og når jeg ser andre som er dårlige på de tingene så synes jeg de er skikkelig kjipe, og tenker "sånn vil ikke jeg være".

Men jeg tenker at det første steget til å bli bedre på de tingene, er å anerkjenne at man trenger det, men må innrømme ovenfor seg selv at man trenger å øve seg på det, noe som også har med selvinnsikt å gjøre. Jeg må jo bare innrømme at jeg helt klart kan bli bedre til å ikke skylde på andre for mine egne problemer, at jeg må slutte å diskutere om unødvendige ting, at jeg kan la andre være uenig med meg. Det faktisk er en skikkelig bra egenskap å kunne legge seg flat og si unnskyld først. Alle kamper er ikke verdt å vinne, det er ikke dårlig å være den som gir seg først, men det kan tvert imot være veldig beundringsverdig. Dette er ting jeg må øve meg på, fordi akkurat slik som jeg er nå, så kan jeg være dårlig på det.

Drit i gutten

  • 12.01.2017 kl. 21:58

Dette er et lite råd til deg som henger seg opp i en gutt som ikke liker deg slik som du liker han. Vi har alle vært der, og vi vet alle at det ikke vil fungere, og at det ikke er annet enn selvdestruktivt.

Jeg fikk min første kjæreste da jeg var seksten, og han var hyggelig han, men ikke noe soulmate. Det skjønte jeg vel egentlig allerede da at han ikke var, men det ville jeg aldri innrømet. Dessuten hadde jeg jo ingenting annet å sammenligne det med, så så vidt jeg visste så var han den eneste for meg. Det er en farlig tanke, fordi det gjorde at jeg tenkte at jeg aldri kom til å like noen andre enn han. At jeg bare måtte nøye meg med han, selvom jeg ikke egentlig var så fornøyd.

Jeg var ikke hans første kjæreste, noe man merket, fordi han var ikke like nøye på det, han visste at hvis (når) det gikk skeis med meg, så ville han finne seg en ny kjæreste, slik han alltid hadde gjort. Men jeg hadde ikke slik erfaring med kjærester, jeg er kresen, og jeg gidder bare å bruke så mye tid på folk jeg virkelig liker og som passer meg, det er vel også derfor vi ikke var sammen så lenge.

Men etter vi hadde slått opp så var jeg fremdeles ute etter oppmerksomheten hans, og jeg skulle så virkelig ønske jeg kunne dratt tilbake i tid og sagt "Drit i gutten". 

Hadde jeg bare visst at om et par år så kom den mest fantastiske mannen til å ta meg med storm, og kom til å få meg til å føle at de guttene som var før han var bortkastet tid, da hadde jeg ikke giddet å involvere meg med noen frem til jeg møtte han. Og jeg hadde spart så mye tid og energi.

10 ting du kanskje ikke visste

  • 12.01.2017 kl. 20:19

-Jeg gikk dans og drama på videregående.

-Jeg lar ingen som sover hos meg lade telefonene sine om natten.

-Jeg har tvangstanker.

-Jeg var emo på ungdomsskolen


(Meg til venstre)

-Jeg hadde en blogg da jeg var fjorten/femten som jeg ikke har slettet, jeg oppdaterer den aldri, men jeg synes det er morsomt å titte innom den noen ganger. Den heter pumpkiin.blogg.no.

-Jeg hadde skikkelig komplekser for høyden min før, men nå digger jeg at jeg er høy, er 1.76cm.

-Jeg syntes det å få seg kjæreste og date var skikkelig skummelt frem til jeg begynte på videregående.

-Den kuleste youtuberen jeg visste om, og som jeg så skikkelig opp til da jeg var yngre var ei som heter Tabby, hun heter Tabs24x7Official på youtube. Jeg ville være akkurat som henne, husker jeg satt på badegulvet i timesvis og prøvde å klippe luggen min slik at det så ut som hennes.

(Bilder fra google)

-Jeg samlet på elefantfigurer da jeg var liten. Dere vet den ene avdelingen i lekebutikker hvor det er sånne små realistiske figurer av masse forskjellige dyr? Jeg dro til den avdelingen hver gang og valgte meg ut en ny elefant hver gang. Mamma og pappa prøvde å spørre meg om jeg ikke heller ville ha en tiger, eller en bjørn, siden jeg hadde så sykt mange elefanter, men nei, jeg skulle ha enda en elefant!

-Jeg hadde Smiley-piercing frem til jeg ble atten, tror hvertfall jeg var atten da jeg tok den ut. Den tok jeg faktisk fordi jeg var så inspirert av Tabby, og hun hadde smiley-piercing, så da måtte jo jeg også ha det!


Meg med smileypiercing, tror jeg var fjorten år her.

 

Vise damer

  • 12.01.2017 kl. 18:33

Jeg har en venninne i USA som har pleid å spise lunsj med bestemoren sin og venninnene hennes i ny og ne, og det synes jeg virket så utrolig koselig! Kunne trengt en gjeng med eldre vise damer som jeg kunne fåttgode råd av og snakket om livet med. Jeg har jo ikke kontakt med noen av bestemødrene mine, så er sikkert derfor jeg har et behov for det. Jeg kunne kommet på gamlehjem for å besøke gamle damer en gang i uka, det hadde vært supert, hadde ikke trengt betalt eller noe, det hadde jeg nok bare syntes at hadde vært koselig. Er det mulighet for å gjøre noe sånt? Finnes det en organisasjon som arrangerer slike ting?



 

Korte eller lange innlegg?

  • 12.01.2017 kl. 15:53

Hva liker dere best? Lange eller korte innlegg? Personlig er jeg veldig glad i et langt innlegg hvor bloggeren skikkelig legger ut om alt de mener om et tema. Men så klart, hvis bloggeren ikke er flink til å skrive, eller temaet ikke interesserer meg så gidder jeg ikke lese, men da ville jeg nok ikke gjort det om det hadde vært et kort innlegg heller.

Hvis et innlegg er skikkelig kort så tenker jeg at det like greit kunne vært et innlegg på instagram, og da blir jeg ikke så interresert, da ser jeg kanskje på bilde som ble lagt ut og går ut igjen. Men alle er forskjellige, hva liker du? Korte eller lange innlegg?



 

Treningsmotivasjon

  • 12.01.2017 kl. 11:19

For meg så kommer treningsmotivasjonen helt ut av det blå. Jeg føler egentlig ikke at jeg har kontroll på når jeg er motivert til å trene og ikke. Hvis jeg skal på strandferie i nær fremtid så blir jeg motivert, hvis jeg skal ha på meg en fin kjole blir jeg motivert, og sånne ting. Men noen ganger kan jeg bli motivert helt uten grunn, akkurat som at jeg blir umotivert helt uten grunn.

Men det er et par ting som gjør at sjangsen blir større for at jeg blir motivert, og det er som sagt hvis det skal skje noe som for eksempel ferie, eller i mitt tilfelle, bryllup! Jeg vil jo se smashing ut på bryllupsnatta da Thomas får sett meg naken for første gang *winkwink*. Hehe, neida. Men jeg er uansett motivert nå, og da skal jeg utnytte det. Jeg var skikkelig flink til å trene før, jeg trente utrolig mye, og jeg trente mye forskjellig! 

Gamle treningsbilder som jeg tok på den tiden jeg var motivert og flink!

 

Er jeg for gammel?

  • 11.01.2017 kl. 20:17

Jeg tror mye av grunnen til at jeg ikke vil dele bloggen min med familie og venner er fordi jeg føler selv at jeg er for gammel til å begynne å blogge. Jeg er 21 år, og nei det er jo ikke akkurat gammelt, jeg er fremdeles en drittunge. Men jeg føler det bare er innafor å begynne å blogge når du er mellom fjorten og atten, etter det er det bare kleint.

De som blogger når de er over tyve har i så fall blogget i mange år allerede, og da blir det jo noe annet. Jeg var dum som ikke bare fortsatte med den bloggen jeg lagde da jeg var sytten år, fordi jeg har jo alltid likt det. Det har alltid vært mine egne hindringer som har gjort at jeg har sluttet. Jeg tenkte at jeg ikke var flink til å skrive, og at alle bare kom til å synes jeg er teit, ingen ville vel lese en kjip blogg om kjipe meg. Og sånne tanker ødelegger inspirasjonen, og det er vanskelig å blogge uten inspirasjon.

Når jeg tenker meg om så er det jo mye det jeg gjør akkurat nå egentlig. Det er jo bare jeg som hindrer meg i å fortelle familie og venner at jeg blogger, mest sannsynlig hadde folk bare støttet det. Det er jo bare en hobby, det er ikke sånn at jeg skal bli med i en sekt eller noe. Jeg gjør det bare til en big deal inne i hodet mitt.



 

Håret mitt

  • 11.01.2017 kl. 19:39

Før:                                                                                                                       Etter:

 

 

Er bloggen min kjedelig?

  • 11.01.2017 kl. 14:16

Er det noen ganger sånn, når dere leser bloggen min, at dere detter ut? Jeg merker noen ganger når jeg leser andre blogger, og hvis det som står skrevet ikke intresserer meg så detter jeg rett og slett ut. Det hender at jeg leser det ferdig, bare for å ha lest det ferdig, men det interesserer meg ikke. Og jeg blir så ukonsentrert når jeg leser det at jeg ikke får med meg det som står der.

Og da tenker jeg, shit, det er veldig sannsynlig at folk har følt det samme om MINE innlegg! Dere kan godt svare på dette anonymt hvis dere vil, i get it! Men helt ærlig, har det skjedd når dere har lest mine innlegg noen gang? Og hva kan jeg i så fall gjøre for at det ikke skal skje?

Voksenlivet er vanskelig

  • 11.01.2017 kl. 00:41

Herlighet, er jeg egentlig klar for voksenlivet? Jeg er elendig på å holde leiligheten ryddig, og jeg utsetter klesvasken litt for lenge. Når jeg er hjemme hos mamma blir jeg helt imponert over hvor sykt flink hun er til å rydde! Det er magi!

Det er vel en øvingssak, men jeg er nok i tilegg mye tregere enn noen andre, jeg har venninner på min alder som er mye flinkere enn meg til å holde det rent og ryddig rundt seg. Er det noen som har noen bra tips til å motivere seg selv til å rydde? Eller noe som kan gjøre ryddingen morsommere?



 

Noe overfladisk (TW)

  • 10.01.2017 kl. 17:42

Jeg synes det er utrolig deilig å skrive om overfladiske ting. Hvertfall nå. I det siste så har jeg hatt så mye tanker og følelser at noen ganger er det godt å tenke på noe ubetydelig. Grunnen til at jeg merket dette innlegget med "TW" er fordi jeg synes det burde være det på slike innlegg som dette. Jeg vil lage et skikkelig overfladisk innlegg hvor jeg legger til bilder av ting og mennesker jeg synes ser bra ut, det innebærer også pene jenter med fine kropper. Jeg takler fint å se på bilder av pene jenter med fine og kanskje til og med "urealistiske" kropper, fordi jeg er veldig fornøyd med min kropp.

Men jeg vet så alt for godt at det finnes så mange jenter og gutter der ute som ikke er fornøyd med sin egen kropp, og som helst vil unngå å se for mange bilder av alt for "perfekte" mennesker. Og jeg resperkterer det. Derfor kommer jeg til å markere disse "Inspirasjons innleggene" om man kaller det det med trigger warning, og jeg synes egentlig at flere burde gjøre det, men det er min mening.



 

Makeover

  • 10.01.2017 kl. 13:40

I dag skal jeg til frisøren, og jeg er skikkelig spent! Det er utrolig deilig med forandringer, og nå har jeg hatt denne hårfargen ganske så lenge. Den fargen jeg har nå er min naturlige farge med litt striper. Jeg har egentlig pleid å stripe håret og ikke bleke det, men sist gang jeg stripet det så følte jeg ikke at det ble noe særlig forskjell. Det ble så vidt lysere i en uke og etter det så jeg egentlig ingen forskjell fra slik det var før.

Men som jeg har skrevet om allerede så er jeg ute etter å bli en god del lysere nå, så jeg skal snakke med frisøren i dag og se hva hun sier, men kan godt hende at jeg bleker hele håret i dag. Jeg er nervøs da, det blir jeg nesten alltid før en frisørtime, sikkert flere som er sånn. Jeg skal ta et før og etter bilde slik at dere får se, jeg synes det er så gøy når andre bloggere legger ut slike "før og etter" innlegg!




 

Jeg var en dårlig venn

  • 10.01.2017 kl. 08:38

Jeg husker at da jeg var liten så var jeg en skikkelig skjip venninne. Jeg var veldi sjalu hvis venninna mi fikk mer oppmerksomhet fra gutter enn meg, og hvis hun var penere enn meg så ble jeg dritsur. Jeg var tolv år da, så nesten alle er vel litt kjipe drittunger på den alderen. Men jeg husker at jeg ville forsikre meg om at ingen av venninnene mine fikk kjærester eller noe sånt før meg, så jeg fikk dem til å inngå en pakt hvor vi lovet å ikke bruke sminke, ikke bruke fancy øredobber eller gå med "utfordrende" klær før etter tiende klasse, vi skulle heller ikke ha sex eller noe sånt. Jeg vet, skikkelig skikkelig teit, det er faktisk drit flaut å snakke om egentlig, fordi det er så sykt langt fra sånn jeg er nå! Men uansett.

Jeg husker at en av venninnene mine brøt den pakten da hun var så FREKK og hadde på seg ØREDOBBER! Altså, the nerve! Haha, uff, stakars jente, jeg ble rasende på henne! Jeg husker at jeg sa til henne flere ganger :"Men hvorfor valgte du å ta på deg sånne øredobber? Hva fikk deg til å gjøre noe så dumt?" 

Og det verste av alt var jo at dagen etter kom hun på skolen med GLITTERØYENSKYGGE!!!!! Haha, det blir jo bare komisk å tenke på nå, men jeg blir fremdeles ganske flau av at jeg faktisk var sånn. Hvis jeg prøver å tenke tilbake, og prøver å forstå hvorfor jeg brydde meg så utrolig mye så klarer jeg ikke å komme på noen annen grunn enn at jeg hadde ekstremt dårlig selvtillit, jeg ville vel ikke at noen andre skulle føle seg fine når jeg selv ikke følte meg fin.

Selvtilliten min har jo blitt veldig mye bedre siden den gang kan man si, og jeg applauderer jenter som viser frem sitt flotte utseende med utringning eller masse sminke, jeg synes det er tøft når jenter er trygge på seg selv, og jeg vil virkelig at jenter skal føle seg fine, fordi jeg vet hvordan det er å ikke føle seg så fin. Når man har dårlig selvtillit så blir man ikke bare en kjip person mot seg selv, men også mot andre. Heldigvis klarte jeg å komme meg over mine selvtillitsproblemer.

Litt kunst

  • 09.01.2017 kl. 16:21

Jeg synes det er litt rart å kalle mine egne tegninger og malerier for "kunst". Men hva er kunst? Er bare det jeg må minne meg selv på, ingen som har en fasit på det. Uansett, det er veldig lenge siden jeg har delt kreasjonene mine med dere, så tenkte jeg skulle dele litt nå.

Om dere ønsker å se flere av tegningene og maleriene mine så er det bare å følge meg på instagram @Frittutlop

Kjærlighetssang

  • 09.01.2017 kl. 13:42

Jeg føler at jeg er litt repetitiv her på bloggen. Mange av innleggene mine handler om det samme. Men sånn blir det vel, jeg skriver jo tre innlegg om dagen noen ganger, og jeg skriver jo bare om de tingene som popper inn i hodet mitt. Men jeg har faktisk et lite spørsmål til dere! Jeg driver å lager spilleliste til bryllupet, og jeg er ute etter fine kjærlighetssanger, jeg har funnet en del, men kanskje dere kommer på noen som jeg har glemt?

Hva er din favoritt kjærlighetssang?



 

 

Blir ikke fornøyd

  • 09.01.2017 kl. 11:41

Jeg er skikkelig lei av at jeg ikke blir fornøyd. Og da mener jeg jobbmessig. Jeg er veldig fornøyd i leiligheten jeg bor i, og med den fantastiske forloveden min, og jeg er ikke typen som farger håret eller skifter stil ni ganger i uka. Men når det kommer til jobb og karriere, så er jeg så utrolig ubesluttsom. Jeg kan begynne på en jobb og like meg skikkelig godt, og jeg tenker at dette, dette er en jobb jeg kan trives i en god stund. Også går det kanskje tre måneder og jeg er dritt inderlig lei. Og dette har skjedd mange ganger nå.

Det er derfor jeg er så usikker på hva jeg vil studere og hve jeg vil gjøre i fremtiden, fordi jeg synes noe er helt topp i en liten stund helt til jeg bare ikke liker det lenger. Jeg har jo for eksempel blogget en gang før, og jeg var ganske flink til å legge ut innlegg ofte i en liten stund, også bare plutselig var jeg totalt uinterresert. Jeg håper ikke det skjer nå, fordi jeg liker å blogge, og det hjelper mot stress. Og jeg vet at jeg vil drive med noe kreativt, og blogging er jo veldig kreativt.

Jeg håper virkelig jeg klarer å finne noe jeg klarer å holde meg til, hvem vet, kanskje blogging er tingen, eller kanskje noe annet som jeg ikke har prøvd enda?




 

Jeg blir flau

  • 08.01.2017 kl. 21:03

Når jeg leser igjennom innleggene mine som er lagt ut så synes jeg selv at jeg er utrolig klein! Men det er vel vanlig, blir som når man synes det er fælt å høre sin egen stemme på video. Men jeg vet ikke, jeg er kanskje litt for forventningsfull ovenfor meg selv, jeg er skikkelig dårlig i å være ny i noe, jeg er så utolmodig! Man må jo la seg selv få tid til å bli god. Jeg må gi meg selv tid!

Når jeg leser bloggen til Sophie Elise for eksempel så føler jeg meg skikkelig teit, fordi hun er så sykt flink til å skrive, og hun forklarer ting på en skikkelig bra og ryddig måte. Mens jeg har ni kommaer i samme setning, og masse skrivefeil. Men hun har jo blogget i mange år, det har ikke jeg, det er helt logisk at hun er veldig mye flinkere enn meg! Jeg har jo startet og sluttet å blogge sikkert fire/fem ganger, mens hun var nok vært flinkere til å fortsette med det når hun begynte. Jeg håper jeg klarer å fortsette nå altså, virkelig.

Følelser i bomull

  • 08.01.2017 kl. 15:39

Bryllupsplanleggingen stresser meg ikke like så mye nå, nå har vi fått veldig mye på stell. Det er veldig deilig fordi jeg har vært så stressa og engstelig for alt mulig i det siste, noen ganger hadde det vært fint å klare å pakke følelsene mine inn i bomull, bare sånn at jeg fikk litt fred av og til. Det er ikke sånn at jeg vil gå rundt som en følelsesløs zombie, men jeg vil heller ikke løpe rundt og stresse som en gal kylling.

I dag har jeg og Thomas vært på trening sammen med foreldrene mine, og jeg er virkelig glad for at vi endelig kom oss ut av døra og gjorde det, vi har vært helt elendige til å komme oss på trening i det siste. Ja, vi har vært veldig opptatt med jobb og bryllupsplanlegging, men vi har også vært late. Vi skulle liksom bli skikkelig fit frem til bryllupet, men nå begynner vi å få ganske dårlig tid, og jeg burde begynne å få i meg noe annet enn sjokolade og kaffe til frokost.

Giftemål og familie før utdanning

  • 08.01.2017 kl. 12:39

Jeg tenker egentlig at blogging kunne vært en fin ting for meg å drive med. Jeg sliter skikkelig med å finne et yrke som passer meg. Jeg elsker å være kreativ og jeg er flink til det, jeg vil helst jobbe hjemmefra siden jeg vil sjonglere litt jobbing med å være hjemmeværende mor til fremtidige barn.

Men hvorfor skulle noen ville lese om mitt liv? Vel, jeg har jo valgt et liv som er ganske utenom det vanlige nå til dags. Jeg har valgt giftemål og familie før utdanning. Det er veldig få jeg har fortalt det til som faktisk støtter det, nesten alle advarer meg mot det. Men her er greia, min mor giftet seg da hun var sytten år! Alle oddsene var imot henne og pappa som bare var nitten. Ingen trodde det kom til å vare, de var jo alt for unge til å kunne vite om de var rette for hverandre.

Litt over ett år etter bryllupet fødte mamma sitt første barn, verken mamma eller pappa hadde utdanning, og mamma jobbet ikke siden hun synes det var viktig å være hjemme med barna. Og det at mamma var hjemme gjorde at pappa fikk masse tid til å fokusere på jobb, og han klarte å bygge seg opp en skikkelig bra karriere, fra skratch! Og når han kom hjem så var alt fokuset hans på oss barna, siden han ikke trengte å gjøre husarbeid.

Og mamma og pappa er som nyforelsket fortsatt den dag i dag, jeg tror ikke det er så dumt å fordele litt oppgaver slik som de har gjort. En tok seg av økonomien og fikk mulighet til å tjene bra og jobbe mye, mens den andre fikk masse tid sammen med barna og hadde fulltidsjobb som homemaker. Og jeg sier IKKE at det må være dama som er hjemme med barna, det kan mer enn gjerne være mannen, men sånn her har vi valgt å gjøre det. Jeg sier heller ikke at dette er noe fasit i det hele tatt! Jeg er fult klar over at det er jeg og Thomas som går mot strømmen her, men vi er enige om at dette er en veldig fin modell å følge og det er sånn vi ønsker å gjøre det.

Jeg og Thomas gifter oss om 15 dager! Og jeg er helt sikker på at han er den rette for meg. Og vi har store planer om å gjøre mye av det samme som mine foreldre har gjort, det er det som føles riktig for oss. Men det hadde jo vært supert om jeg kunne tjent litt ekstra penger fra bloggen i tilegg. Så hvis du vil følge oss og denne femtitalls livsstilen videre så er det bare å lese! 



 

Provoserende

  • 07.01.2017 kl. 18:11

Jeg har skrevet ett innlegg som jeg ikke har turt å publisere enda. Dere tenker kanskje at det innlegget er skikkelig ille eller ekstremt personlig, men egentlig så er det ikke det. Men det jeg skriver om i det innlegget strider veldig imot det mange andre mener nå til dags, og jeg er veldig redd for at folk kan missforstå det eller noe lignende. Jeg vet at man skal skrive om det man vil og ikke bry seg om hva andre tenker, men jeg er ikke en person som klarer å bare drite i hva alle andre tenker, så da blir jeg jo nervøs.

Det er ikke noe ekstreme meninger som jeg ytrer i det innlegget synes jeg, så jeg overdriver nok veldig nå. Jeg kommer jo til å legge det ut, men jeg må innrømme at jeg er ganske nervøs. Jeg tåler det om folk er uenig med meg, men om folk drar det jeg skriver ut av proposjoner og misstolker det og det ene og det andre, da blir jeg stresset.

Jeg er ikke den beste skribenten, så jeg er ikke spesielt flink til å forklare meg skriftlig, hvertfall ikke enda. Men jeg kommer jo til å legge det ut snart, hvis jeg har tenkt til å blogge så kan jeg jo ikke være så sykt pyse.

Takler ikke å få kjeft

  • 07.01.2017 kl. 11:52

Jeg vet ikke med dere, men jeg kan ta det skikkelig tungt når jeg får skjeft. Altså, konstruktiv kritikk kan gå fint om det blir sagt på en sånn måte som passer til meg. Men om noen skjefter på meg så blir jeg helt slått ned. Jeg klarer nesten ikke tenke på noe annet resten av dagen. Det har vært en skikkelig ulempe å være sånn i service yrker. Man får jo kjeft av kunder hele tiden!

Jeg skulle så virkelig ønske at jeg hadde klart å legge ting bort og bli ferdig med det, men det er så himla vanskelig, hva er hemmeligheten? Dette har vært et problem hele livet mitt, jeg bare klarer ikke å gå videre og slutte å tenke på hva jeg gjorde galt og hvor dum jeg er som gjorde den feilen. Folk forteller meg hele tiden at jeg må ikke suge alt til meg som en tørr svamp, jeg må la visse ting prelle av meg, ikke la det slippe inn og ødelegge hele resten av dagen/uka. Og jeg synes det er så kult og beundringsverdig med folk som klarer det, men jeg er desverre ikke en av dem.

Det er nok mye derfor jeg sliter sånn med stress, fordi jeg er hele tiden redd for å gjøre noe galt slik at noen kjefter på meg, jeg bare takler det så sykt dårlig.



 

Kan jeg klare det?

  • 06.01.2017 kl. 22:15

Markedsføring er jo kjempeviktig om man vil få en del lesere på en blogg, men jeg er ikke tøff nok til å dele bloggen min på facebook til familie og venner. Er det likevel mulig å få en blogg som kan nå langt? De fleste deler jo innleggene sine på facebook og instagram, men jeg tør rett og slett ikke. Ikke enda hvertfall. Er det flere som har en blogg som ikke venner og familie vet om, men som likevell har ganske mange lesere på?

Ett spørsmål om hår

  • 06.01.2017 kl. 14:54

Nå skal jeg skrive om noe som er skikkelig overfladisk for en gangs skyld! Det har blitt mye tungt i det siste så det var godt å komme på noe å skrive om som er et litt lettere tema, nemlig HÅR! Som noen av dere kanskje vet så nærmer det seg bryllupet vårt veldig nå, og jeg har jo litt tanker rundt hvordan jeg skal ha håret mitt, men jeg har faktisk ett spørsmål til dere som har erfaring med dette.

Hårfargen min ser sånn her ut nå, som er min naturlige hårfarge:

Men jeg vil gjerne ha det ganske mye lysere, men er så sykt redd for at det skal bli gult og se skikkelig unaturlig og stygt ut! Men jeg tenker at siden jeg bleker det fra min naturlige hårfarge som allerede er blond, så er det vel ikke så sannsynlig at det blir så veldig gult, skal gjøre det hos frisør for dere som lurer. Jeg har jo sett noen jenter gå fra å ha helt brunt hår til å bleke det blondt, og det kan noen ganger bli veldig gult, men ikke alltid.

Jeg vil helst ha denne hårfargen her:


Bildet er fra Pinterest.

Hva tror dere? Kan jeg få håret mitt så lyst uten at det blir gult?
 

En sånn blogg vil jeg lese

  • 06.01.2017 kl. 11:13

Jeg skulle virkelig ønske at det fantes flere av de type bloggerne som skriver rett fra hjertet, jeg vet om et par som gjør det, og de bloggene er jeg veldig glad i å lese. Men det skulle vært fler! De fleste bloggere skriver mye om sunn mat, trening, klær, sminke og alt det der. Ett og annet innlegg som handler om noe overfladisk synes jeg er supert, men de innleggene burde vært sjeldnere synes jeg.

Og veldig mange bloggere legger størst vekt på bildene i innleggene enn det som står skrevet der. Og igjen, av og til er det fint med et innlegg som "Bilder fra lørdagen" ogsånn. Men noen ganger blir det for mye av det. Det er bare massevis av bilder av bloggeren som ser dritbra ut og poserer med vennene sine, og det er fint og flott og sånn, men gi meg noe ektefølt og inspirerende også! Skriv om ett eller annet som kommer fra et sted i kroppen som ikke har et behov for å se eller høres så sykt bra ut.

Men er det kanskje bare jeg som har behov for mer sånt? Er det flere bloggere der ute som skriver på denne måten? Er det bare jeg som ikke har funnet dem? Jeg savner bloggere som ikke skriver kun for klikk, men for å være skikkelig åpen og ærlig om alt mulig rart! Jeg vil lese om at du fikk sparken en gang, at du ikke vasket dusjen på litt for lenge, at du strøk i noen fag, at du plutselig fikk skikkelig angst før du skulle møte en venninne på kaffe. Basically å skrive om de tingene som får oss til å føle oss skikkelig dritt. Det er så sykt godt å lese om noen som åpent forteller om ting som har gått galt, følelsene rundt det og hvordan gå videre og prøve igjen uten å være redd.

Slette en unnskyldning

  • 05.01.2017 kl. 17:43

I dag tenkte jeg at jeg skulle prøve å snu litt om på ting inni hodet mitt. I dag har jeg fri, og i det siste har jeg brukt fridagene som en unnskyldning til å ikke gjøre en dritt, siden det er fridag. Men jeg føler faktisk at det å bare sitte og ikke gjøre noe som helst bare gjør meg mer stressa, så i dag skal jeg rydde!

Å rydde er noe jeg også er veldig dårlig til å motivere meg selv til å gjøre, men jeg synes ikke det er så ille når jeg først har begynt, da kan det faktisk være litt fint. Og følelsen eterpå er som medisin! Å sette seg og se på TV i en skikkelig ryddig leilighet og vite at du har gjort en god jobb er en skikkelig boost. Jeg rydder jo eter maten og vasker klær ogsånn, men det er lenge siden jeg virkelig har ryddet alt og vasket alt! Jeg har vært veldig sliten, men jeg har lyst til å slette den unnskyldningen når det kommer til rydding.

Jeg var så flink til å rydde før! Hva skjedde? Uansett så skal jeg bli flink igjen nå. Nå har jeg blogget om det, så nå må jeg gjøre det.


 

Skikkelig bra og ektefølt

  • 05.01.2017 kl. 12:43

Jeg skulle virkelig ønske at jeg var flink til dette, at jeg kunne skrive skikkelig bra og ektefølte tekster. At jeg bare kunne skrevet uten å stoppe og heller bare la de ordene som dukket opp få bli der. Men det ender opp med å se ut som noe et barn kunne skrevet. Tegnsettingen er feil, gramatikken er mest sannsynlig grusom. Og det jeg skriver vil nok alltid være mest meningsfult for meg, og bare meg.

Jeg er ingen Paulo Choelo, han er min favoritt forfatter, det vil si han er vel den eneste forfatteren jeg gidder å lese. Jeg er ikke veldig flink til å lese, og jeg er veldig kresen på skribenter.

Derfor forstår jeg det om ingen har lyst til å lese denne bloggen, hadde det ikke vært min så hadde jeg sikkert ikke lest den selv. Jeg hadde tenkt "basic blonde bitch som skriver om angst og stress, ugh, sett det før."

Men helt ærlig, hvis det kan hjelpe meg å legge ut litt dårlig skrevet tekster om hvordan jeg føler det så må jeg jo bare fortsette da. Ja, det hadde jo vært veldig kult om noen andre også hadde fått noe ut av det, men jeg ser jo hva det går i her i bloggverdenen. Det er innlegg om "sunne vaffeloppskrifter" og "De beste mageøvelsene" som blir lest, folk vil ha noe basic og enkelt og som ser inspirerende ut.

Jeg også går egentlig bare inn på innlegg med bilder av fine jenter i tettsittende kjoler. Men jeg klarer ikke være sånn. Så derfor vet jeg at bloggen min mest sannsynlig ikke blir noen suksess. Av alle bloggerne der ute som skriver om angst og stress og følelser, hvorfor skulle de velge min? Jeg er ikke spesielt flink til å forklare. Og tegnsettingen min er som sagt helt elendig, jeg vet det.



 

Grunnen til at jeg ikke har tegnet

  • 05.01.2017 kl. 11:25

Det er så trist, fordi jeg elsker å tegne og skape ting. Og som jeg har snakket om i et tidligre innlegg så har jeg veldig mange ting jeg føler meg dårlig på. Me når jeg tegner og er kreativ så føler jeg meg skikkelig bra! Jeg føler at jeg mestrer det og at jeg forstår det, og det er noe som er mitt. Ingen kan tegne helt hundre prosent likt som akkurat meg. Det er originalt, det er mitt, det er meg. Og jeg er faktisk skikkelig stolt over det. Jeg synes det er så gøy å legge ut nye tegninger/malerier på instagram og få tilbakemeldinger. Og jeg elsker det når folk spør om jeg kan tegne dem.

Men nå er det skikkelig lenge siden jeg har satt meg ned og tegnet, og jeg vet virkelig ikke hvorfor, men noe føles annerledes. Av en eller annen grunn så blir jeg litt sliten av tanken på å sette meg ned og tegne. Det er så dumt, fordi det er virkelig noe som hjelper masse når jeg er nede.

Men lysten kommer nok tilbake når jeg ikke er så sinnsykt stressa hele tiden. Dere aner ikke hvor mye jeg stresser! Er det normalt? Jeg føler helt ærlig et kraftig drag i brystet konstant. Har hatt den følelsen av at noe prøver å dra ut lungene mine i flere måneder nå, og jeg er så lei det, jeg klarer ikke gjøre noe riktig fordi jeg stresser så forferdelig mye. Altså, litt stress er bra, det gjør at man har litt futt i kroppen, men på dette nivået så er det så mye at det går negativt utover veldig mye.

Jeg gleder meg til jeg blir litt mer positivt, synes egentlig det er veldig usexy og demotiverende med folk som bare klager og bare snakker om negative ting hele tiden. Det er egentlig derfor jeg ville begynne å blogge igjen, slik at de som vil kan lese det, men de som synes jeg er slitsom kan velge å ikke lese, og da får jeg ikke så dårlig samvittighet.



 

 

Jeg vil være en sånn jente

  • 04.01.2017 kl. 15:06

Jeg beundrer folk som er skikkelige. Og da mener jeg ikke skikkelige som i at alt de gjør er så bra og kult, eller at de alltid føler seg bra eller alltid smiler. Folk som tør å ikke smile når de ikke er glad, følk som sier det de mener når de mener det. Jeg digger folk som snakker åpent om at de har driti seg ut uten å komme med unnskyldninger. Det er en sånn person jeg prøver så godt jeg kan å være, men jeg merker at det ikke er helt sånn jeg er naturlig. 

Jeg har nok et litt for sterkt behov for å forklare meg, i stedet for å bare la det være. Og jeg merker at jeg kan være veldig falsk. Jeg kan si skikkelig pene ting til folk, men så kan jeg egentlig mene det motsatte. Jeg sier ikke at jeg synes det er riktig å si slemme ting til folk bare fordi man mener det, men man trenger heller ikke å være falsk. Æsj, jeg skjenner at jeg nesten fikk litt lyst til å stryke dette paragrafet, men nå skal jeg øve meg på å være en sånn person som jeg vil være, helt ekte og uten å forklare meg.

Noen ganger møter jeg den type jente som kommer på kjøpesenter med tights og en lang t-skjorte, men ikke så lang at den går over rumpa, men det driter hun i. Også har hun på seg masse sminke, en knallrød, ganske risikabel leppestift og en tupert hestehale, sånn type hårfrisyre man har som nødløsning når man ikke gidder å vaske håret. Hun er sarkastisk, veldig høylytt, men på en morsom måte. Hun ler og smiler hvis hun faktisk har det gøy, og er litt mer stille og avslapet når hun ikke er spesielt underholdt, men ikke på en frekk måte, men på en ekte måte. Hun er en sånn type som faktisk svarer ærlig når hun blir spurt hvordan hun føler seg. Og hvis noen spør om hun er lei seg så sier hun ikke "neida, jeg er bare trøtt" hvis faktum er at hun er lei seg. Jeg vet alltid hvor jeg har sånne jenter. Og det er ingen bekymring om hun egentlig liker meg eller ikke, eller hva hun egentlig mente med den kommentaren. Man merker at hun er skikkelig ekte.

En sånn type jente vil jeg være, men jeg er ganske langt fra det.



 

Noen som helt ærlig skjenner seg igjen?

  • 04.01.2017 kl. 13:51

Jeg tror blogging kan være veldig bra for meg, så lenge jeg ikke prøver å gjøre det så perfekt. Nå er det lenge siden jeg har lagt ut et ordentlig innlegg. Og her om dagen så leste jeg igjennom alle innleggene mine (nesten). Da tenkte jeg over at jeg skrev på enn sånn "Jeg har fasiten på livet, og dette er mine råd til dere" måte. Det gjorde at jeg følte meg litt dum, fordi jeg er skikkelig lost hele tiden. Jeg kan på ingen måte fortelle andre hvordan de skal tenke eller hva de burde gjøre. Jeg skrev så mye smart om at vi må drite i å sammenligne oss med alle de perfekte menneskene rundt oss. Likevel sitter jeg her nå, jeg har fått en skikkelig irriterende kvise på skinnet og jeg klikker helt, egentlig burde jeg tenkt at ja, jeg har fått en kvise, det er ganske vanlig og jeg skal hvertfall ikke la det ødelegge dagen min. Men jeg lar det virkelig ødelegge dagen min.

Jeg lurer veldig ofte på om det finnes mange andre som føler seg like ræva som meg av og til. Når jeg snakker med andre folk om livet og hvor hardt det er så føler jeg at de kan være enige med meg i starten, men så merker jeg også litt at de bare gjør seg til. Jeg kan fortelle om hvor sykt dårlig jeg er i arbeidslivet, og at jeg føler at jeg gjør veldig mange feil hele tiden, og at jeg er ganske sikker på at begge sjefene mine angrer på at de ansatte meg i det hele tatt. Også svarer de med et smil og et "mhm, jeg skjønner hva du mener". 

Da føler jeg meg så dårlig. Jeg hører folk si at de også er skikkelig dårlig til å konsentrere seg, at de er dårlig på høyre og venstre, at de er skikkelig rotete og uorganisert. Men jeg føler at jeg er dårlig på så sykt mye mer enn det, ting som er viktig å være flink til!

Nå skulle jeg nesten til å ramse opp alle tingene jeg føler jeg er så dårlig på, så kom jeg på at det er kanskje den værste egenskapen min. Jeg er så sykt klar over alle tingene jeg er dårlig til, og jeg tenker på det hele tiden. Og jeg snakker om det veldig ofte, det gjør jeg nok for å desperat prøve å finne noen som helt ærlig skjenner seg igjen. Jeg hører veldig ofte de høflige smilene og et "ja, sånn er jeg også". Men jeg merker at de sier det for at jeg skal føle meg bedre.

Noe jeg ikke gjør.



 

 

Vil du bli tegnet?

  • 06.11.2016 kl. 21:39

Hei! Folkens, i det siste har jeg vært veldig inspirert til å tegne masse! Det er så gøy, vurderer å bli grafiker eller noe lignende.

     

Om noen vil bli tegnet så er det bare å si ifra! Send meg gjerne DM på instagramen min @Frittutlop! Jeg har en del prosjekter gående akkurat nå, men jeg tar det når jeg får tid. 

    
-Isabelle

Dette har jeg lært om forhold

  • 22.07.2016 kl. 19:48

Jeg har bare hatt to kjærester som har vært seriøse, Thomas er definetivt mitt mest seriøse forhold (åpenbart), det forrige var ikke i nærheten av like seriøst, vi var femten/seksten år liksom.

Men, jeg har lært en ting eller to om forhold, og jeg synes det er et spennende tema, og vil gjerne chitchatte litt om det og dele litt erfaringer og tanker.


Forståelse

Da jeg var yngre så falt jeg ofte for gutter som var litt "bad". Jeg skulle "redde" dem og "fikse" dem. Jeg ville forme dem til å bli slik som jeg ville. Det er jo en veldig umoden tankegang, og jeg var jo umoden i de to første forholdene mine. Men jeg har lært av det, jeg har lært at man må godta en kjæreste for den han er. Jeg kan ikke forandre han. Jeg ble forelsket i han sånn som han er, og da vet jeg jo at jeg innerst inne ikke vil at han skal være noe annerledes.

Selvsikkerhet

Jeg ble ikke ordentlig selvsikker i et forhold før det jeg er i nå egentlig. Jeg var litt typen som kunne si ja til å bli med på ting kun for å imponere. Late som jeg likte noe jeg ikke likte, le av vitser som ikke var morsomme, late som at jeg ikke likte noe som jeg egentlig likte. Jeg turte forresten aldri å gå helt uten sminke forran en kjæreste. Men det er jo så utrolig dumt, hvis du vil at en gutt skal forelske seg i deg så må du stå for dine egne meninger, og du må vise hvem du er. Hvis ikke forelsker han seg i noen som ikke er deg, og da sier det seg selv at forholdet mest sannsynlig ikke varer så lenge.


Åpenhet

Ikke vær sta i et forhold. Det funker dårlig. Om du har ekstremt sterke meninger så ikke bli sammen med noen som er helt uenig med deg og forvent at du kan overbevise dem. Det er som regel to mennesker i et forhold, og vi er forskjellige. Alle slåsskamper må man ikke ta. Du overlever om du lar han ha rett en og annen gang. Kanskje tilogmed om du åpner sinnet ditt bittelitt så ser du at han har gode poeng? Og da har også han kanskje lettere for å høre på dine argumenter neste gang.

Si unnskyld!

For guds skyld, bare si unnskyld. Gjorde du han lei seg fordi du sa noe frekt, bare si unnskyld. Kanskje du synes det er teit at han henger seg opp i småting, men det er noe han føler, ikke du. Det er han som bestemmer om det du sa var sårende, ikke du. Hvorfor er folk så sta når det kommer til å beklage seg! Jeg mener at de sterkeste menneskene klarer å klatre ned fra den høye hingsten sin og be om unnskyldning.


Godta feil

En smart amerikansk dame sa en gang til meg "Om mannen din oppfyller dine tre viktigste kriterier, så må du godta en og annen feil". Og det synes jeg var skikkelig bra sagt! For meg er det viktigst at han er snill, familieorientert og trofast. Om han da kanskje er litt dårlig på å rydde så går det greit, det er ikke en deal breaker. 

Gi skryt

Gjør han noe du liker? Fortell han det! I stedet for å kritisere når han gjør noe du ikke liker, gi han heller skryt når han gjør noe du liker, da er sjansen større for at han vil gjøre det flere ganger!

-Isabelle

 

Min ærlige mening om Naturbit

  • 22.07.2016 kl. 11:25

For noen uker siden så la jeg ut et innlegg om at vi hadde mottatt pakken fra Naturbit. Og mitt førsteinntrykk var ganske bra!


Veldig søte små pakkninger med mat! Men det var egentlig det som var problemet, de er jo så små! Jeg ville bestille denne pakken fordi jeg bruker så mye penger på mat når jeg er på jobb, så jeg tenkte at jeg ville spare penger!

Jeg testet ut denne teorien, jeg tok med meg en av havregrøtene og spiste den i lunsjpausen. Tror ikke jeg hadde med meg penger til å kjøpe noe annet en gang! Og jeg var sååå sulten! Det var jo overhode ikke mettende med de seks/syv bitene med grøt! Det endte med at jeg tok knekkebrødene de hadde på lunsjrommet og spiste dem uten noe på! Jeg var helt desperat!


Du ser her, når jeg holder begeret at den er veldig liten. Og den er kanskje litt over halvfull! Det passer kanskje til et lite barn, men ikke til voksne mennesker.

Jeg kan se for meg at denne pakken kan passe til de som reiser veldig mye, som kanskje bare vil ta med seg noe på bilturen/bussturen/togturen eller hva det måtte være. Men jeg synes ikke det er et lunsjalternativ, det er mer et mellommåltid. Men om de bare skal brukes til mellommåltid så synes jeg personlig ikke at det er verdt pengene.

-Isabelle

Favoritt

  • 21.07.2016 kl. 10:57

Jeg vurderer å starte en greie på Instagram, sånn at dere kan sende meg bilder av dere selv som dere synes er kule, som jeg kan tegne! Jeg har nevnt før at jeg ofte blir inspirert av bildene til andre bloggere, men av og til føler jeg meg litt creep hvis jeg bare setter meg ned og tegner folk uten deres tillatelse (jeg gjør det fordet da, hehe)

Men hadde det vært kult? Er noen interresert i det?

Over til noe annet! Det er to ting i livet mitt jeg har fått dilla på akkuratt nå! Og det ene er denne t-skjorta!


Jeg har tatt alt for mange bilder i den, og er redd for om dere tror at jeg aldri skifter klær, haha.

Den andre tingen er faktisk Bris?? Jeg sa alltid før at jeg ikke likte brus, og det mener jeg forsåvidt fortsatt, jeg er ikke noe glad i cola/fanta/Solo og de greiene der, fordi jeg mente at jeg ikke likte kullsyren. Jeg får tårer i øynene og vondt i halsen når jeg drikker kullsyre, så jeg har bare holdt meg unna, har klart meg helt fint med vann.
Men det er tilbud på Kiwi, som gjør at jeg kan kjøpe tre store flasker med bris for bare 30kr! Og ærlig talt, etter vi begynte å kjøpe så mye bris så har jeg så og si ikke drukket vanlig vann! I begynnelsen var jeg litt likegyldig til det, men nå er det nam! Det er verdt å få tårer i øynene for Bris!

-Isabelle
 

Jeg tester ut Skin Repair!

  • 20.07.2016 kl. 19:22

For noen dager siden kom pakken med Skin Repair i posten og nå skal jeg teste det ut! Jeg er spent på å se om det faktisk fungerer. Toppbloggere skryter jo fælt av det, men de får jo også betalt for det. Så man vet jo aldri.

Jeg kommer ihvertfall til å gi dere min helt ærlige mening!



-Isabelle

Komme seg i form!

  • 20.07.2016 kl. 12:23

I morgen så er det bare seks måneder til vi skal GIFTE OSS! Damn! Jeg gleder meg så klart mer enn ord kan beskrive! Men nå må jeg komme meg i form.

Jeg har spist mye latemat i det siste. Om det ligger en godteripose i huset, og jeg ikke gidder å lage meg frokost, så blir det godteri til frokost.

Ikke bra, jeg har planer om å se smashing ut på bryllupsdagen, og med tanke på at jeg allerede har kjøpt brudekjole så er det ekstra viktig at jeg holder meg i form! Gjerne komme i bedre form.

Men det er så vanskelig å holde seg motivert! Hvorfor er det så vanskelig? Jeg spiser jo relativt sunt til vanlig, har bare blitt mye usunt i det siste, og jeg skylder det på PMS (hehe). Men trening er jeg generelt dårlig på hele tiden! Har noen noen skikkelig bra treningstips til ei som ikke har verdens beste kondis, og heller ikke den beste motivasjonen??

Jeg vil trene effektivt, men hvis det blir for hardt så har jeg en tendens til å gi opp, og da blir det et ork å dra på trening igjen neste gang. Gi meg tipsene deres! Eventuelt anbefal meg noen motiverende youtubere eller bloggere som ikke har urealistiske mål!
-Isabelle

Vi er omringet av "perfekte" mennesker

  • 19.07.2016 kl. 17:23

Instagram, snapchat, youtube, facebook, blogg.no! Det er fremstilt perfekte mennesker å sammenligne seg med over alt, absolutt over alt på internett. Jeg vet at man ikke skal sammenligne seg med andre, men det er vanskelig. Som ung jente så ser man på andre unge jenter og ser på hvordan de er. Pene, flinke på skolen, velltrente, ryddige, sunne, morsomme.

Man skal alltid ta ting med en klype salt. Spesielt disse "perfekte" jentene på sosiale medier. Jeg selv har en instagram konto, og jeg vet at jeg fremstår mye mer selvsikker og "perfekt" der enn jeg egentlig er i virkeligheten. Og jeg er ingen instagramkjendis.

Kjente instagramkontoer og bloggere har jo et uendelig større press på seg enn det jeg har på min instagram med mine 14 følgere foreløpig (hehe). Men tilogmed jeg vil fremstå på en viss måte. Alle faker! Så og si ihvertfall. 

Men likevell føler vi hele tiden at vi burde være akkurat som den falske versjonen av andre. Hvorfor?

Eller, vi vet jo hvorfor. Men hvordan fikser vi det? Eller, vi vet jo det også. Men det er søren meg ikke lett fordet. Jeg gikk en periode hvor jeg ikke fulgte noen kjendiser på instagram, og heller ingen inspo-kontoer. Men det varte ikke lenge.

Det er ikke lett dette her. Hva skal vi gjøre? Hvordan skal vi få oss jenter til å bare gi litt faen? Tenk så mye vi jenter kunne fått til om vi bare hadde sluttet med dette tullet? #Nomakeup greia funket jo ikke. Den gjorde nesten bare vondt værre, fordi hvis du søker på den hashtaggen så kommer det veldig mange ekstremt pene jenter som hevder at de ikke har på seg sminke, men så er bildet gjerne redigert da, og tatt i et fint lys på en good hair day.

Hvordan skal vi løse dette problemet helt?


-Isabelle

Hva er viktigst?

  • 19.07.2016 kl. 10:58

Det er så lett å føle seg slått ned i hverdagen. Det er så lett å føle seg dum, ubrukelig, tafatt. Det er følelser vi blir utsatt for hele tiden, og det er helt klart veldig kjipt. Jeg vet ikke med dere, men jeg har veldig lett for å dra meg selv helt ned i grøfta hvis jeg for eksempel får en dårlig nyhet, eller kritikk som går på meg som person. Eller hvis jeg bare ikke får til noe bra nok. Da går jeg i perioder hvor jeg kun tenker på den ene tingen som ikke gikk bra, og begynner å tenke at ingenting jeg gjør er bra.

Vi lever i en verden hvor vi hele tiden må prestere for å oppnå ting, og det starter allerede fra veldig ung alder. Jeg har feilet på utrolig mye, og vært lei meg og følt meg dummere enn alle andre. Men det er jeg ikke. Jeg glemmer jo at jeg faktisk gjennomførte ett helt år i militæret for eksempel, selvom jeg sleit veldig, og følte egentlig fra begynnelsen av året at dette var for tøft for meg, og det var flere ganger jeg gikk ut alene i kulden om kveldene og bare gråt og gråt. Skal skrive et eget innlegg om det en gang. Men poenget er at jeg ga ikke opp. Selvom flere rundt meg gjorde det.

Jeg er en veldig god venn, jeg er veldig tålmodig, åpensinnet, kreativ, lojal og snill. Disse tingene synes jeg er viktigst, ok så jeg er ikke best på skolen, jeg er ikke best i å holde det ryddig rundt meg, jeg bruker kanskje litt lenger på å skjønne en matteoppgave enn andre, og jeg blir nok aldri noen rakkettforsker, men jeg er snill og forståelsesfull, og de rundt meg setter pris på meg for den jeg er, og hvis jeg bare hadde vært de tingene jeg ofte tenker om meg selv, så hadde det ikke vært så mange mennesker rundt meg. Det er noe å huske på.

-Isabelle

IKEA

  • 17.07.2016 kl. 16:02

I går hadde vi ingen planer, og Thomas trengte et skrivebord til kontoret som vi enda ikke har ordnet. Så vi bestemte oss for å ta med oss lillebroren min og stikke til Ikea! Jeg digger ikea, vet ikke helt hvorfor, men det er så hyggelig der! Og jeg har det alltid høy når jeg er der.





Også fant jeg et awesome selfielys forran en av lampene, så, what you gonna do?









-Isabelle

Voe sin veggisburger

  • 17.07.2016 kl. 13:31

Her om dagen så lagde jeg veggisburgeren som Voe anbefalte på bloggen sin. Og den var virkelig helt sykt god! Jeg føler ofte at veggisburgere har en litt for sterk falaffel smak, og da kan man fort bli litt lei. Men denne burgeren var annerledes, og min ikke vegetariske forlovede likte den også veldig godt!
Det eneste jeg gjorde annerledes var at jeg byttet maissenna mel med kikertmel. Jeg stoler kun på kikertmel når jeg vil at noe skal ha en fast form, haha. Jeg elsker det. Men maissena virker helt sikkert like bra da.

Oppskriften finner dere her!

-Isabelle
 

Anmeldelse: Pokemon Go

  • 16.07.2016 kl. 00:18



Halla folkens! 

Nå tenkte jeg at vi kunne sette oss ned sammen. Ta en liten prat. Se hverandre inn i øynene. Kjenne på hverandres pust. Ta frem mobilene. Trykke på "Pokemon Go". Se på hverandres pokemon. Borderline oppnå klimaks i det jeg ser den høye levelen din og de mange kule pokemonene.

nei, Nei og NEI! Det skal vi ikke. Vi skal snakke litt om denne appen som gjør alle mellom 8 og 35 til vandrende pokejaktende zombier.

La meg først bare gjøre det klart at jeg er veldig glad i pokemon. VELDIG. Mamma fant fort ut at hu slapp å underholde meg om hu ga meg en gameboy, en pokemonkasett og to AA-batterier. Og som ettårsgave fra Isabelle, fikk jeg denne swagge Nintendo 2d'sen. Og gjett hvilket spill jeg kjøpte? POKE-FØKKINGS-MON.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

SÅ har vi det klart. Spillet går i enkle trekk ut på at du må flekke frem en mobil enhet, løpe rundt og fange pokemon. Simpelt. Samtidig har man "egg" man kan sprekke om man går en viss distanse. Appen tar utgangspunkt i GPS og nettilgang. Om ikke det var nok, så kan man også finne sjekkpunkter med pokerelaterte gjenstander og "gym"er, hvor man kan utfordre andre spillere. Høres jo ut som alle pokemon fans elleville og fossevåte drøm?

Og joda, vi kan vel alle være enige i at det har blitt en suksess. Ikke nok med at Nintendo når gosser seg i deres økende aksjekurs, men de mange sosiale orgyene som samler seg på diverse møtepunkter rundt omkring. Så å påstå at Pokemon Go ikke har vært revolusjonerende på sitt vis, er som å påstå at miljøforandringene ikke er menneskeskapte. 

Men greit nok. Pokemon Go er et relativt kult spill. For de som bor i byen. For oss andre som ikke er bosatt midt i smørøyet, så er spillet faktisk ganske kjedelig. Desverre nok, kan jeg ikke ta noen skjermbilder, så jeg får illustrere med dette bilde på paint. Som dere kan se, så er det ingen-jævla-ting på hele kartet mitt. La oss nå finne et bilde på nett hvordan det er for de som bor i byen. Som dere kan se, så er det en markant forskjell. Og det pisser meg off. No jævlig. I pokemon-universet, så er det vel egentlig slik at de færreste pokemon (som man kan fange), finnes i såpass populerte strøk som midt på Karl Johan, de er vel heller å finne i mindre populære områder. MEN DET ER IKKE SLIK I POKEMON GO. Forståelig nok, for hva hadde ikke vært verre for turgåere, enn å møte en haug med mennesker som klagde på manglende 4g-dekning fra Telenor og tok opp hele stien? 

Det gir forsåvidt mening, men frustrerer meg stort. Det gjør spillet svært lite attraktivt for f. eks meg, som ikke har mulighet til å dra ned til nærmeste by hver eneste dag for å jage pokemon. 

Alt i alt, så virker Pokemon Go som et spennende eksperiment, spesielt sosialt. Å ha kraften til å samle så mange mennesker, er det kun Jesus som har klart tidligere. Så alt i alt, så har vel Nintendo klart det. Så takk for dette spillet, som jeg desverre ikke får nyte av siden jeg ikke bor i byen, men ellers veldig bra. 

Terningkast 8

- Thomas

Feig selfie

  • 14.07.2016 kl. 13:13

Nå måtte jeg bare kjøpe litt Bris, siden alle fronter den så innmari mye! Kan den virkelig være så god!? Tenkte jeg. Og ja, den er ganske god. Ikke sånn "Oh shit dette er det beste jeg har opplevd, livet har ikke gitt mening før Bris! OH HOLY BRIS!" Men den er relativt god. Det er jo et sunt alternativ til annen type brus, så why not?


I dag har jeg fridag! Så da skal jeg sitte her, drikke Bris fra favorittkoppen min som jeg kjøpte i Jacksonville, også skal jeg tegne, og blogge!
Jeg hadde ikke lyst til å vise trynet mitt i dag, så derfor tok jeg dette super feige bildet med tegneblokken min forran ansiktet. Men jeg ville egentlig ta et bilde av at jeg drikker fra den superkule koppen min, men jeg har jo ikke fikset brynene! I tillegg har jeg fått en kvise på kinnet! Men så tenkte jeg, vet du hva? Fuck it, jeg tar en selfie, consealeren gjør at kvisen ikke ser så ille ut uansett, thank the lord for makeup sier jeg bare.
-Isabelle

STUDIENES KVAL(NING)

  • 13.07.2016 kl. 22:30

Er det noen her som sitter i samme knipe som meg? Som ønsker å studere noe, men må ta opp 'ente fag? Som merker at magen kniper seg sammen og det verker av bekymringer og stress? Som føler at verden rundt seg faller sammen i et nervøst sammenbrudd? Som kun ønsker å få seg en sikker fremtid, uten å måtte ofre både liv og sjel? Som nesten føler at eneste utvei er å krype sammen og bli naver? 

I så fall er du ikke alene. 

For meg har studievalgene vært så mangt. Det har vært en ville vesten av valg og forandringer. I et varierende arsenal fra politibetjent til lærer til psykolog til nå byggingeniør. Gudene vet hvor jeg er om 10 år... 

Så er i hvert fall hammeren falt på byggingeniør, noe som fører til at jeg må ta opp fag. Og ingen ringere enn *trommevirvel*...... R1, R2 og Fysikk 1!!! Hurra!

Så fort lappen blir tatt, så begynner dette nye spennende kapitlet i livet mitt, hvor jeg skal få bryne meg på det jeg fant uutholdelig på videregående. Får håpe gudene er med meg og gir meg all den styrken jeg trenger for å overleve.

Er det noen av dere som sitter i samme båt som meg, og eventuelt har noen tips eller spørsmål? F. eks noen som har erfaring med Sonans eller Akademiet? Nettstudier, osv? 

- Thomas
Savner vi ikke alle livet som små drittunger uten noen andre bekymringer enn hvem vi skulle leke med i dag? Det gjør jeg....


 

Prøver nye ting

  • 13.07.2016 kl. 14:17

Æææh, nå har jeg skikkelig dårlig tid, så skal ikke skrive så mye. Men jeg har begynt å tegne mer for tiden, og jeg har lyst til å vise dere litt, siden det er noe nytt enn jeg har pleid å gjøre.

Jeg prøver meg litt på en annen stil fordi jeg synes det er gøy å variere. Kommer nok til å gjøre mer ut av tegningene slik at det blir mer "min stil etterhvert. Dette er en del tegninger som er tester, og som er uferdig, men jeg vil likevel vise dere, så here you go!



-Isabelle

Sånne dager som dette

  • 12.07.2016 kl. 16:39

Sånne dager hvor humøret bare er nede. Man vet ikke hvorfor. Man vet ikke hvordan man skal gjøre det bedre, alt er bare kjipt. Sånn er denne dagen. Dette er mest sannsynlig bare PMS, men det er likevel slitsomt. Jeg sov dårlig i natt fordi jeg ble så påvirket av finalen av "the bachelor". Det er ikke sånn at jeg egentlig pleier å se på det, det var tilfeldig at det gikk på TV. Men det var så følelsesladet at det gikk faktisk inn på meg. Jeg ble så glad på hun som ble valgt til slutt sine vegne. Men så ble jeg også veldig lei meg for hun som ikke ble valgt.

Hvorfor blir jeg så følsom av småting? Dette er sånne dager hvor jeg bare går rundt og bekymrer meg for alt mulig. Så i dag skal jeg prøve å koble ut, sitte og tegne, og prøve å unngå alt for følelsesladde program på TV.



-Isabelle

Storytime: Luftpistolgutten

  • 12.07.2016 kl. 16:08

Her kommer det en ny historie fra meg! 

Da jeg var liten så pleide jeg og familien å dra på camping. Hele slekta dro til en campingplass med hver sin campingvogn. Jeg elsker å være der, jeg fikk møte slektninger på min alder som jeg ikke hadde møtt på lenge, og dagene bestod av å spise is og bade. 

På denne campingplassen så var det en gutt, en gutt som var skjent for å departere lekene sine og drukne dem i sølepytter. Alle synes han var rar. han så ut som en rampegutt, hadde bustete hår og var alltid nedsølt i sølevann. Men denne gutten, denne gutten var lille meg så klart forelsket i! Han var litt eldre enn meg så det var jo ekstra spennende også. Jeg var ni år og jeg tror han var elleve. Men å være forelsket i en sånn gutt var litt probematisk, det er alltid problematisk å være forelsket i badboys, haha. Jeg ville jo gjerne virke kul forran han, så jeg latet som jeg også likte å ødelegge ting, og å skitne meg til i sølepytter. 

Vi lekte en del samen etterhvert, og jeg fant ut mer og mer at han var ganske sprø. Det var en dag hvor vi lekte sammen, så hentet han en luftpistol. Han tenkte vi kunne leke med den, og det var jeg jo så klart med på, jeg tenkte vi skulle finne en eller annen gjenstand å skyte på. Men det viste seg at det var han som skulle ta seg av skytingen, og jeg skulle være gjenstanden...

Jeg var jo veldig betatt av denne rakkerungen, noe jeg tror han skjønte og missbrukte! Jeg stilte meg ganske langt unna han, så skulle han liksom prøve å skyte på meg med luftpistolen. Det var bare plastikkkuler i den, men når jeg tenker tilbake på det i dag så var det faktisk ganske farlig, han kunne ha truffet meg i øyet ellernoe!

Så stod jeg der da, mens han skøyt som en gærning på meg, og jeg klarte å sprette unna en del av dem, det synes han var kjedelig, så han ba meg stå stille. Men han traff meg vist ikke bra nok da heller, så da gikk han heller litt nærmere meg slik at han var helt sikker på at han fikk truffet meg skikkelig, og det fikk han! Au!

Men da satte jeg ned foten, nå var det nok. Nå ville JEG skyte! Men det ville han ikke, han var så "redd" for luftpistolen sin. Så som den sassy lille niåringen jeg var, så gikk jeg rett til storebroren hans og tok på meg mitt søteste gråteannsikt og sladret! Og han var ikke særlig fornøyd, og han fikk lillebroren sin til å be meg om unnskyldning. Jeg lekte ikke mer med han etter det.
 Og sånn håndterer man slemme gutter!

-Isabelle

Insta-lately

  • 12.07.2016 kl. 09:19





Instagram - Frittutlop

-Isabelle

Blogging er en vanesak

  • 11.07.2016 kl. 23:05

Det er faktisk ikke så lett å prøve å være en god blogger! Overraskende nok! Det er faktisk ikke så lett å behandle bloggen slik som en dagbok, det er vanskelig å dele personlige ting!

Jeg merker at det har blitt lettere nå, det var værre i begynnelsen. Jeg følte at alle innleggene jeg la ut måtte være dritbra. Enten det, eller så la jeg ikke ut noe i det hele tatt. Men jeg merket at innleggene mine virket litt påtvunget, de var ikke easy going. Jeg digger å lese blogger hvor det er noen som skriver til leserne sine som hun ville skrevet til en venninne. Derfor liker jeg bloggen til Sophie Elise så godt, fordi jeg føler at det er sånn hun skriver.

Mange blogger nå til dags følger en slags "blogg-mal" føler jeg, en slags fasit om hvordan et innlegg skal se ut, og hva man skal skrive om. Mange blogger er litt for opptatt av at bloggen skal være som en fin fasade. Jeg synes det er kjedelig å lese om at du har vært flink til å trene i dag, også ryddet du rommet ditt, og skiftet sengetøy, og vasket klær. 

Jeg synes det er gøy å lese tanker og vurderinger rundt tilfeldige ting. Hva ville du skrevet til bestevenninna di i dag? Om du skulle skrevet et brev til henne om hvordan livet er og hva du tenker og føler. Til vennene sine snakker man og reflekterer rundt masse forskjellig. Det trenger ikke være store saker, jeg synes uansett det er gøy å lese.

Men det er ikke så lett, det er mye lettere å bare ramse opp alt man har fått gjort i dag, uten å reflektere rundt noe som helst. Jeg selv har gjort det. Jeg har funnet ut at blogging er en vanesak fordi man må bli vandt med å åpne seg, men må lære seg å formulere seg på en kul måte, og jo mer man blogger, jo mer kommer jeg på flere ting å blogge om (sånn er jeg ihvertfall).


-Isabelle

Spare spare

  • 11.07.2016 kl. 18:16

Det er super gøy å planlegge bryllup, jeg virkelig elsker det! Nå må vi snart begynne å sende ut "Save the date" kort til gjestene, vi tenker å sitte hjemme og lage kortene selv, siden da blir det billigere og litt mer personlig.

Det som er litt kjedelig, er at vi sparer alle pengene våre til bryllupet og bryllupsreisen, og selv om jeg kommer til å være veldig glad for det når vi får råd til et supert bryllup og en fantastisk bryllupsreise, så er det jo så vanskelig å ikke shoppe!!

Jeg har ikke kjøpt nye klær på veldig lenge! Og jeg vet hvor sykt overfladisk jeg høres ut, men jeg tror noen der ute føler meg!


Disse klærene er fra Romwe.com. En nettside jeg sitter ofte og torturerer meg selv på. Se men ikke kjøpe. Det er hardt!

-Isabelle

Hvorfor er det så vanskelig?

  • 11.07.2016 kl. 14:01

Etter at Voe la ut bilder av seg selv uten sminke og skrev litt om det for litt siden så ble jeg veldig inpirert. Jeg synes at flere burde vise seg selv helt sminkefrie. Men dette var faktisk vanskeligere enn jeg hadde trodd, jeg tok meg selv i å få lyst til å retusjere litt. Gjøre huden litt finere og freshere. Men hva er da poenget! 

Vi viser ikke jenter at man kan være fin uten sminke hvis man retusjerer vekk ting man ikke liker. Da er jo hele poenget borte! Jeg prøvde å finne unnskyldninger til at det var ok å retusjere bare bittelitt, det gjør jo ingenting, ingen merker det. Men det er jo det som er skummelt, man merker ikke at de er redigert! Man ser en kjent instagrammer som legger ut et sminkefritt bilde, også ser hun helt perfekt ut! Det er nok mange som redigerer bildene sine, men det er ikke så lett å se.

Sminke er gøy, jeg liker sminke. Men det at lange øyenvipper, null smilerynker, kritt hvite tenner og feilfri babymyk hud skal være det som er "naturlig vakkert" er jo ganske teit, fordi hvor mange ser sånn ut helt naturlig? Uten kjempedyre kremer, eyelashextentions, selvbruning og redigering?

Så dette her er meg helt naturlig, jeg har ikke en gang vasket meg i annsiktet enda.




Jeg synes jo ikke egentlig at jeg ser så ille ut uten sminke, men likevell er det skikkelig vanskelig å føle seg fin uten helt naturlig! Når jeg ser meg selv i speilet så er jeg jo fonøyd. Men når jeg er ute med folk så er jeg så redd for at de skal se en stygg vinkel av meg eller se meg i et dårlig lys eller hva det måtte være. Men det er jo så teit!

Jeg synes det er kult at flere har blitt flinke med sminke, fordi det er gøy å pynte seg litt ekstra, og det er en stor del av jenters kultur å sminke seg. Men da er det også utrolig viktig at vi av og til viser oss frem uten all sminken. Man skal ikke føle at man må gå med sminke eller redigere bilder av seg selv for å være fin!

-Isabelle

Bilder som inspirerer

  • 11.07.2016 kl. 11:58

Veldig ofte når jeg setter meg ned for å tegne, så scroller jeg igjennom instagram kontoer, tumblr eller andre blogger for å finne et bilde som gir meg inspirasjon. Det er ikke sånn at jeg finner ett bilde og prøver å kopiere det, absolutt ike, det ville vært kjedelig. Men jeg lar meg inspirere av bilder. Nå har jeg scrollet igjennom tumblr og funnet noen bilder som har inspirert meg, slik at jeg kan se på dem neste gang jeg prøver å få en ide til en tegning. Her er bildene som har inspirert meg.







Men som sagt, jeg kommer ikke til å tegne kopier av disse tegningene, men jeg blir inspirert av dem. For å gi dere et eksempel så er det bildet under her:


Da jeg tegnet denne tegningen så hadde jeg blitt inspirert av dette bildet:
Ikke en kopi, men jeg ble inspirert!

-Isabelle
 

Hilsen distré

  • 10.07.2016 kl. 23:28

Helt fra jeg var liten, så har folk kalt meg "fjern". Om du spør de som skjenner meg om de kan si noen ting om meg, så kan jeg nesten garantere deg at alle hadde nevnt at jeg har lett for å drømme meg bort, og er distré og vimsete. Og de har de helt rett i, jeg har lett for å drømme meg bort, jeg er like lett å distrahere som en valp. Jeg synes egentlig at det er et litt morsomt personlighetstrekk. Det er bedre det enn at det første folk tenker når de hører navnet mitt er frekk, sjefete, slem eller kjedelig!

Men det som er irriterende er at jeg hele tiden må passe på at jeg ikke drømmer meg bort når jeg gjør noe viktig. Det var veldig problematisk på skolen, men kun i de teoretiske fagene! Derfor er jeg utrolig glad for at jeg gikk en så kreativ linje som dans og drama. Jeg fikk så og si bare 6'ere i de praktiske fagene. Og hvis jeg skulle ha fremføringer eller muntlige prøver så gikk det alltid veldig bra! Men når det kommer til teori så spacer jeg helt ut med en gang.


Til og med i de praktiske fagene så var det et problem om vi bare måtte sette oss ned i en halvtime for å ha litt teori. Tankene mine vandrer bort til de utroligste steder etter bare ti minutter med teori. Jeg kan nesten bare lære ting gjennom å gjøre noe kreativt samtidig, da blir jeg veldig konsentrert. Men jeg skulle ønske jeg var litt flinkere til å ikke drømme meg bort så mye. Folk rundt meg irriterer seg ofte over at jeg kan virke litt hjelpesløs, og at folk må gjenta ting for meg og passe på at jeg får med meg ting hele tiden. 

Og det forstår jeg at er irriterende, men tro meg, det er minst like frustrerende for meg! Jeg hater å måtte spørre sidemannen hva som nettopp ble sagt. Alle synes den eleven som etter alle har begynt å jobbe med det læreren nettopp sa vi skulle gjøre spør "Hva skal vi gjøre nå?"

Til slutt sluttet jeg å spørre, og prøvde heller å se hva alle de andre gjorde, så kom jeg så og si alltid frem til hva det var vi skulle. Men jeg føler meg dritt når jeg ikke klarer å finne frem steder, siden dårlig retningssans også er et resultat av at jeg er så vimsete. Eller når jeg detter ut av en samtale i telefonen, ikke fordi samtalen er kjedelig eller fordi jeg ikke bryr meg om personen, men fordi jeg helt uten vilje og uten å kunne stoppe det bare seiler bort og tenker på helt andre ting.

Jeg kan bli skikkelig stressa når jeg skal gjøre noe viktig, som å betale regninger, søke skole, bestille forsikring, ha eksamen og lignende, fordi jeg stoler ikke på meg selv. Jeg ber alltid om hjelp til ting som andre mener er logisk og enkelt, men jeg trenger hele tiden å få bekreftelse på at det jeg gjør er riktig, og at jeg ikke har missforstått noe.


Jeg er veldig lei det. Og hele grunnen til at jeg skriver dette innlegget er vel for å forsikre alle dere som ikke er som oss vimsete mennesker, at det er ikke med vilje! Når mine tanker vandrer, så vandrer jeg med tankene, og uansett om jeg sitter i et klasserom eller i en telefon så forsvinner jeg helt vekk fra situasjonen jeg er i. Og når noen "vekker meg" fra drømmeland, så blir jeg oppriktig forvirret i et lite sekund. Jeg tenker ikke over at jeg gjør det, det bare skjer.

Så ha litt forståelse for oss, selvom jeg vet at et er skikkelig irriterende med sånne som meg, men vi gjør vårt beste. Og det hjelper ikke å skjefte, det blir ikke bedre av det.

-Isabelle

Festligheter

  • 10.07.2016 kl. 23:17

I går var jeg og Thomas på en skikkelig kul fest! Det var innflyttningsfest for kompisen til Thomas. Han hadde ikke sett de vennene på veldig lenge, og de hadde ikke møtt meg enda. Men de var alle sykt imøte kommende, og synes det var skikkelig stas at jeg og Thomas er forlovet, det er jo skikkelig stas! Siden vi er så unge så er jeg alltid redd for at folk ikke skal ta oss seriøst når vi forteller at vi er forlovet, men disse guttene var veldig støttende.

Når jeg først kom inn i leiligheten hvor festen skulle være, så ble jeg litt satt ut forst, siden det var nesten bare gutter der, og kanskje fem jenter. Men det tok ikke veldig lang tid før jeg følte meg veldig velkommen. Det er det som er så fint med gutter, de er mye flinkere til å ønske nye mennesker velkommen og er ivrige på å inkludere, man må bare være inkluderende tilbake. Jenter er ganske ofte ikke sånn, dessverre. Men jentene som var der i går var veldig hyggelige da, heldigvis!



Før festen dro vi på en lekeplass og ble sentimentale, det var en bra dag! 

-Isabelle

FØLER TANKENE SPISER MEG OPP!

  • 09.07.2016 kl. 14:28

Mens jeg ser ut av vinduene, så tenker jeg. Jeg tenker på hva jeg skal si. Nå er det lenge siden jeg har sagt no. Kanskje det blir kleint? Det bør være noe klokt. Hva er det som får i gang en samtale? Jo! Nå vet jeg det! Jeg spør om noe! 

Så jeg spør. Og jeg får svar. Men jeg klarer ikke komme med noe bedre svar enn å le litt nervøst, eller nikke etter. Det blir ikke så mye mer. Stillheten slår innover kupeen igjen. Hvorfor funker det ikke å holde en samtale? 

Kanskje jeg har fått angst igjen. Men det gikk jo så bra! Det har jo fungert så jævlig bra i det siste! Det har jo ikke vært noe problem i det hele tatt! HVORFOR FALLER JEG TILBAKE? HVORFOR KAN JEG IKKE BARE VÆRE NORMAL?

Så jeg tenker igjen. Hva skal jeg gjøre nå? Vi sitter her da. Kanskje jeg skal titte litt på mobilen igjen. Må da være noe vettug å finne der. Hahaha, den memen er morsom. Å. For en søt hund. Kanskje det hadde smakt med taco? 

Følte jeg måtte dele et vanlige tankemønster jeg gjennomgår hver dag. Det begynner å bli litt slitsomt, men man kan vel ikke alltid få i både pose og sekk? 

Kanskje jeg en dag klarer å komme meg over mine mentale hindringer, og vise verden alle de fantasifulle skildringer som spinner i mitt villbass huet? 


- Thomas

Kjendiser jeg har obsessed over

  • 07.07.2016 kl. 14:00

Voe. Da jeg var tretten/fjorten år og hun var på 1.plass på blogg.no så var jeg skikkelig fan av henne. Jeg ville være akkurat som henne, sminken hun brukte ville jeg bruke, maten hun spiste ville jeg spise. Jeg husker at jeg gjorde et skikkelig stor nummer ut av at jeg elsket å spise isbiter, siden det var liksom hennes greie å spise isbiter! Haha, jeg tror ikke jeg var den eneste da, hun er jo fortsatt veldig kul! Men hun var jo gigantisk på den tiden! Alle som lagde seg blogg dn gang hadde lyst til å bli sånn som henne!


Hayley Williams. Sangeren i bandet "Paramore". Jeg har så vidt nevnt at jeg var emo på ungdomsskolen, og jeg og mine venninner bare elsket Paramore, jeg følte at jeg var skikkelig punk rock siden jeg hørte på noe så hardcore som Paramore! hahah! Og jeg var så sykt fascinert av Hayley Williams! Drømte om henne flere ganger, og prøvde å synge sånn som henne, noe som ikke gikk sånn alt for bra.


Miley Cyrus. Jeg digget henne som Hanna Montana, men digget henne enda mer når hun ble den gale Miley som hun er nå. Jeg ble så inspirert av den "I don't give a fuck" attituden hennes. Jeg dro på konserten hun hadde i Norge og hørte så og si bare på bangerz albumet i flere måneder etter! hehe.


Marilyn Monroe. Hehe, who hasn't? Hun var jo bare helt fantastisk! Selvom jeg tenker at om hun hadde vært ung og kjent den dag i dag, hadde hun nok blitt slutshamet og fått masse hat for hennes vulgære væremåte. Men siden det er lenge siden og hun ikke lever lenger, så digger alle henne. Jeg hadde likt henne i dag også jeg da, jeg applauderer kvinner som tørr å være litt vulgære og pushe litt grenser. Jeg husker jeg hadde en skikkelig ille fangirl periode på henne, jeg ville se alle filmene hun var med i! Og for å si det sånn, alle er ikke like spennende!


Jeg er forsåvidt fortsatt fan av alle disse, men nå blir jeg ikke sånn obsessed som jeg kunne bli da jeg var yngre. Jeg lar meg veldig lett inspirere og fascinere av kjendiser, men ikke på den "Jeg må være akkuratt som henne" måten, heldigvis! Men jeg tror det er veldig vanlig at unge mennesker blir litt obsessed med kjendiser, tror ikke jeg er alene om det.

Noen kjendiser dere har vært ekstra obsessed over?

Storytime: Min barneskolekjæreste

  • 07.07.2016 kl. 12:53

I dag vil jeg snakke om noe jeg har tenkt mye på i ettertid, og jeg digger å skrive "storytime" innlegg, elsker når andre skriver slike innlegg. Så nå vil jeg fortelle dere om min kjæreste på barneskolen!

Dette var faktisk på den tiden da jeg bodde i Spania! Jeg gikk i tredje klasse på en norsk skole i en by som heter Rojales. Det var en privatskole som var veldig liten! Det var bare 100 elever på hele skolen! Så i mitt trinn var det kanskje fem elle seks elever, og en av disse elevene var en hyggelig gutt med navn Ruben.

**File Photos**BEST FILM KISSESWith Valentine's Day on its way, these romantic movies will get you in the mood for love, as we take a look at famous lip locking movie scenesMacaulay Culkin and Anna Chlumskyin 'My Girl'USA -1991This is a PR photo. WENN does not claim any Copyright or License in the attached material. Fees charged by WENN are for WENN's services only, and do not, nor are they intended to, convey to the user any ownership of Copyright or License in the material. By publishing this material, the user expressly agrees to indemnify and to hold WENN harmless from any claims, demands, or causes of action arising out of or connected in any way with user's publication of the material.Supplied by WENN.com
Jeg og Ruben lekte masse sammen og ble veldig gode venner, og når man er barn og møter en person man synes er kul og man er masse sammen så kunne man jo like gjerne bli kjærester! Vi var skikkelig søte, og vi mente vi var skikkelig forelsket. Vi nusset, holdt hender, satt ved siden av hverandre, dro hjem til hverandre og lekte og hele pakka, hehe skikkelig seriøst forhold!

Men noe jeg husker skikkelig godt var en gang hvor jeg var på besøk hos Ruben, og jeg så at han hadde verdens kuleste togsett! Og da mener jeg sånn skikkelig kult liksom! Det var elektrisk, og man kunne styre togskinnene til å gå dit man ville det skulle gå, det var en tunnel, og togene dampet og lagde morsomme lyder! Så jeg ville jo veldig gjerne leke med det! Jeg merket at Ruben ble litt motvillig med på det og jeg fikk inntrykk av at han egentlig var litt lei det togsettet, og at han bare lekte med det nå for min skyld.

Vi ble enige om at først skulle vi leke med togsettet (siden jeg var gjest så fikk jeg bestemme først, hehe) så kunne vi gjøre noe han ville etterpå. Etter vi hadde lekt med togsettet en liten stund så skulle vi gjøre det han ville, og han ville spille et Josefinespill på PC'en. Jeg ble veldig motvillig med på det, fordi jeg synes det var mye gøyere å leke med togene!

På spillet så var det en multiplayer modus, så det var jo litt kult, da kunne en være Josefine og en være Rufus. Og han ville være Josefine, og det var helt greit, tenkte ikke noe særlig over det at han ville være jente-kaninen, så da var jeg Rufus (gutte-kaninen).

Men når jeg tenker på dette nå, så blir jeg både rørt og lei meg. Fordi ikke så veldig mange år etter dette så hadde jeg blitt hjernevasket med alt dette skjønnsroller tullet. Plutselig synes jeg det var rart at en gutt ville være Josefine! Og jeg begynte å tenke at jeg selv var rar som ville leke med tog, tog er jo en guttegreie! Og han ville spille Josefinespill, noe så rart? hvorfor ble jeg så trangsynt? Tenk hvis barn bare kunne funnet ut av slike ting helt selv, og ikke bli fortalt hva de skulle like og ikke.


Bilder fra Google.

Hvorfor kan ikke gutter få være Josefine, og jenter være Rufus?

10 fakta om meg

  • 06.07.2016 kl. 19:26

Jeg har ikke blogget så lenge, og føler egentlig ikke at dere vet noe særlig om meg, så da passer det fint å dele litt fakta. Det er jo så mye dere ikke vet om meg enda! Og hvis det er noen av faktaene dere vil høre mer om i et eget innlegg, så bare si ifra!


1. Jeg har et fødselsmerke på halsen som ser ut som et sugemerke. Har redigert det bort på noen av bildene av meg som jeg legger ut fordi jeg ikke orker alle spørsmålene. Jeg får konstant høre det, og det værste er at folk ofte ikke tror meg når jeg sier at det faktisk er et fødselsmerke!

2. Jeg er vegetarianer, de som har lest denne bloggen litt vet nok det fra før.

3. Jeg har vært i militæret, det var der jeg traff min kjære forlovede.

4. Jeg var et Jehovas Vitne frem til jeg var tolv år.

5. Jeg var emo på ungdomsskolen, sånn type at jeg hadde rart hår, mørk sminke og rare klær (det for dere ikke bilde av, way too flaut!!)


6. Jeg gikk Dans og drama på videregående.

7. Jeg har ett øye som går bittelitt saktere enn det andre!


8. Jeg har bare hatt en seriøs kjæreste utenom Thomas.

9. Min første kjæreste var utro mot meg tre ganger.

10. Jeg har bodd i Spania i tre år.


-Isabelle

Trener

  • 06.07.2016 kl. 14:09

I går dro jeg på joggetur/oppdagelsesferd rundt i området til der vi bor. Det er faktisk helt utrolig fint her. Og til min store positive overraskelse, så har det blitt kjørt opp masse fine løyper bare gåavstand fra leiligheten + en kjempefin ute treningspark! Det er jo helt topp, da har jeg ingen unnskyldninger!


-Isabelle

Dagen derpå

  • 05.07.2016 kl. 12:22


Her føler jeg at klisjeen "Ett bilde sier mer enn tusen ord" passet fint. Her sitter jeg med konsert t-skjorte fra Rihanna konserten som var dagen før. Jeg drakk jo litt alkohol før konserten, og litt etter, så var litt ful. Og da er det jo typisk at jeg er bakfull dagen derpå. 

Denne dagen våknet jeg og var relativt fornøyd da, jeg var fortsatt gira etter dagen før, og jeg var lettet for at mitt fulle jeg hadde vært smart nok til å vaske av meg sminken før jeg la meg for å sove. Altså, hvor forferdelig er det ikke å vokne med sminken fra dagen før når du er bakfull. Det er noe dritt. Det er sykt deilig og kunne våkne og gni seg i øynene og slippe å bekymre seg for akkurat det.


Dessuten hadde vi friske moreller, og det er jo veldig digg!

-Isabelle
 

Du får bare være deppa om du sier hvorfor

  • 04.07.2016 kl. 22:22

Dette er noe jeg har tenkt over mange ganger. Hvis offentlige personer har en dårlig periode, kanskje de er litt ekstra snappy mot paparazzi. Kanskje de blir litt fortere sint på fans som maser om autograf eller bilde. De sier kanskje oftere nei til å bli med på ting, og nedprioriterer jobben sin litt. Da blir de med en gang steplet som diva, overfladisk, drittsekk, utakknemelig, osv. 

Det hjelper ikke om de sier at de går igjennom noe tøft, eller at de har det kjipt. Fordi da begynner noen å se på det som en teit unnskyldning. Og spesielt hvis en kjendis sier at han/hun går igjennom noe tøft, men vil ikke dele hvorfor! Da kommer det massevis av rykter, og veldig få trekker seg tilbake og tenker "jaja, han/hun trenger vel bare en liten time off."

 Men med en gang han/hun deler de personlige tingene som skjer i livene deres, og snakker ut om hva som har skjedd og hvorfor de føler seg som de gjør og oppført seg som de gjør, da får de plutselig masse støtte og skryt for at de delte noe så personlig. Når sannheten er at de ofte gjør det fordi media presser dem til det, eller for å få fansen til å slutte å hate dem. Det er trist. Når jeg har en dårlig periode, eller det har skjedd meg noe som har gjort at jeg har blitt sliten og lei, så har jeg så vidt lyst til å snakke med de aller nærmeste om det, jeg vil helst ikke tenke på det i det hele tatt. Så om jeg da hadde hatt flere millioner mennesker som så på meg konstant, med min korte lunte og mørke hverdag, så hadde jeg blitt helt ødelagt.

Jeg har jo opplevd en miniversjon selv, det tror jeg mange gjør. Jeg husker hvis jeg var litt sur, eller snappy mot dem i klassen, så ble de fornærmet (forsåvidt forståelig). Men hvis jeg sa til dem at jeg går igjennom en vanskelig tid akkurat nå, så var de fortsatt ikke fornøyd. Men om jeg brøt sammen, og fortalte dem alt, da fikk jeg plutselig masse støtte. Det er som om noen bare ikke klarer å trøste eller forstå andre før de har fått tilfredsstilt sinn egen nysgjerrighet først!

Jeg har så vidt skrevet om dette temaet før, men jeg tar meg selv i å synes synd på kjendiser ganske ofte, og ikke bare kjendiser, men mennesker som opplever dette generelt. Jeg vet veldig godt at ikke alle er sånn som dette, det finnes godhjertede, forståelsesfulle mennesker, absolutt, og jeg har møtt mangen av dem! Dette er bare en liten rant.

-Isabell

Bilder fra Rihanna konserten!

  • 03.07.2016 kl. 21:44

Jeg digger bare Rihanna enda mer etter jeg så henne live! Akkurat det samme skjedde da jeg så Miley Cyrus live, jeg var kjempefan før konserten, men enda større fan etter konserten! Nå kommer jeg til å høre på ANTI albumet på repeat helt til jeg spyr av det!

Jeg elsker virkelig konserter! Jeg elsker stemmningen i publikum, jeg elsker å drikke meg passe brisen og nyte livet samtidig som man ser en kjent artist opptre rett foran deg. Whats not to like?

Det var litt synd at vi hadde plasser såppass langt unna scenen, men på en annen side så fikk vi jo en veldig bra oversikt.







Skal prøve å få lappet sammen videoene vi tok fra konserten senere, nå skal jeg tegne litt. Snakkes!

-Isabelle

Halvveis brisen

  • 02.07.2016 kl. 17:04

Akkurat nå sitter vi og vorser litt for konserten! I skrivende stund er jeg halvveis brisen, beklager det. Vi har ikke gjort spesielt mye i dag utenom å kjøpe makroner og jordbær. Ellers har vi bare spist og drukket. 

Vi har sett noen klipp fra de tidligere konsertene til Rihanna, og det ser sykt bra ut!


-Isabelle

 

Vinkveld

  • 02.07.2016 kl. 00:14

En smule sent innlegg fra oss nå! Vi har ankommet Oslo og har ikke gjort spesielt mye annet enn å spise middag og drukket vin! Vi gleder oss masse til i morgen, og nyter at vi begge har litt fri for en gangs skyld!






-Isabelle&Thomas

Vi skal på Rihanna konsert!

  • 01.07.2016 kl. 16:21

Jei! Jeg digger Rihanna, og jeg digger det nye lbumet hennes! Det jeg synes er morsomt med hennes sanger er at jeg liker dem ikke sånn kjempegodt første gangen jeg hører dem, fordi de er ofte litt spesielle, men de vokser på meg mer og mer, og nå hører jeg så og si ikke på noe annet!

Mine favoritter til nå er "love on the brain" og "Higher" og jeg gleder meg skikkelig til å høre de sangene live! Gleder meg vel egentlig til å høre alle sangene live, egentlig gleder jeg meg til å se henne! Hun er så kul!

Dette blir kjempegøy! 





Bildene er tatt fra weheartit

-Isabelle
 

VEGAN

  • 30.06.2016 kl. 21:31

Halla!


Som dere kanskje har forstått, så er jo Isabelle vegetarianer (se tilbake på de mange matrettene hun legger ut), men det er jo ikke jeg (!!!???!!!). Hvordan funker det a? Blir ikke Isabelle krakilsk av å se meg spise kjøtt? Tar hun ikke frem en rabarbra og denger løs på meg, mens hun siterer fakta fra andre sinnaveganere? Prøver hun ikke å stappe munnen min full av farger, som om jeg skulle vært i en Care Bear bukkake? (Trenger ikke å søke opp sistnevnte, tror dere vil angre).

I starten var jeg veldig kritisk til det faktum at Isabelle skulle bli vegetarianer. Hu fortalte meg det over telefon mens vi satt på hver vår sykestue i Forsvaret. De siste ukene jeg hadde pratet med henne, så hadde hu fortalt at hennes daglige inntak bestod for det meste av noen brødskiver med peanøttsmør og mandelmelk. Ikke merkelig nok var min første reaksjon å angripe. Hvorfor i huleste skal hu kutte ut det ene hu fikk energi av???? Men etter å ha latt mitt kjøttfulle hue få roe seg ned, så fikk jeg både lest og lært meg litt over hvilke positive effekter det kommer av å være veganer. Til tross for at hu har lagt vekk kjøttet, så kan jeg fortsatt ikke se ribbein og energimangel. I stede er hun fornøyd med seg selv. Og da er jeg fornøyd. 

Men nei, hu går ikke hardt inn for å stappe meg full av farger. Jeg er faktisk ikke veganer/vegetarianer av den enkle grunn, at jeg gidder ikke. Har full forståelse for at Isabelle følger sine idealer og støtter henne fullt ut, og jeg skulle gjerne hoppet på toget sjæl, men jeg gidder bare ikke. Til tross for at kjøttinntaket mitt etter at vi flyttet sammen, er blitt sterkt redusert (sikker opp mot 80%), så har jeg lett for å falle for enkle, kjappe og billige løsninger, for å forenkle hverdagen litt. Det vil si at det fort kan bli en pølse, hamburger, kjøttkaker osv. Men når Isabelle lager mat, så kommer jeg ikke til å flekke frem en pakke med kjøtt og be henne steke den for meg. Faktisk, så trives jeg veldig godt med vegansk kost. Både smaksmessig og for samvittigheten. Det er ikke ofte jeg kan si det samme når det gjelder kjøttretter. 






Til tross for at jeg har sett dokumentarer som Cowspiracy og lest mang en forskningsartikkel om både helse- og miljøeffekter av vegansk kost, så er jeg vel bare litt lat? Samtidig er jeg litt for glad i et glass melk om morran og en liten før-lunsj yoghurt, til at jeg kan bli full-on vegan. 

En annen ting jeg ofte lar meg irritere over, er all den "haten" som Isabelle får. Føler at jeg strider litt i mot meg selv, men når "kjøttetere" kommer for å kritisere Isabelle eller terge henne, så blir jeg en smule forbanna. Kommentarer som at hu kan ete gresset på bakken, at hu kommer til å sulte både henne og meg i hjel eller andre udugelige og ignorante kommentarer, er svært undøvendig. Litt som kommentarfeltet på samtlige nasjonale aviser. 
Eksempelvis:

Nyhetssak: Terroristangrep på X-sted

Kommentarer blir ofte som følgende:

- FÅ UT ALLE JÆVLA MUSLIMER/JØDER/ASIATERE/EnEllerAnnenMinoritet/OSV

- DREP ALLE SOM HAR MER PIGMENTER ENN MEG

- JEI KJENNNNER EI TØRKLEHUET SOM ER SKOMMEL. SEND HO UT.

Det skaper jævlig dårlig debatt. Til å være mennesker i det 21. århundre, så burde vi klare bedre enn som så. Så drit i.

Alt i alt, så anbefaler jeg alle å ta en liten titt på hva dere får i dere, og om dere velger å gjøre som Isabelle, å kutte ut kjøttprodukter helt, eller som meg, å redusere antall måltider med kjøtt, så vil det utgjøre en forskjell. Om ikke på helsa, så vil det i hvert fall hjelpe natur og miljø. Kun én kjøttfri dag i uka, hjelper masse! 

- Thomas

Å velge brudepiker

  • 30.06.2016 kl. 21:21

Det er en utfordring å velge ut brudepiker. I begynnelsen når jeg skulle tenke ut hvem jeg ville ha så følte jeg at jeg ikke hadde nok venner til å ha en skikkelig gjeng liksom. Jeg så fo meg at det bare kom til å bli en forlover, søstera mi og mamma. Men nå har jeg allerede syv brudepiker (utenom mamma) og har nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke har bedt fler! 

Men nå er jeg veldig fornøyd med min jentegjeng da, de er fantastiske alle sammen. Når vi skulle dra på brudekjoleshopping og jeg skulle ha med meg alle mine syv brudepiker inn i salongen så var det mange som advarte meg. De sa at jeg burde ikke ha med meg så mange fordi det ville bli så mange meninger, og jeg ville bare bli stresset og lei av det. Men det skjedde ikke i det hele tatt! 

Jeg visste forsåvidt at det kom til å gå helt fint, fordi jeg har verdens beste brudepiker!

Jeg vet ikke om jeg har delt med dere hvordan jeg vil at brudepikene skal se ut på bryllupsdagen, men de skal ihvertfall ha på seg røde kjoler. Jeg tror det kommer til å bli en skikkelig stilig kontrast med meg i hvitt med røg bukett, og dem i rødt med hvir bukett!




-Isabelle

 

NATURBIT PAKKEN HAR KOMMET!

  • 30.06.2016 kl. 18:55

Jeg fikk en melding i dag tidlig, til og med før jeg hadde stått opp om at pakken min fra naturbit var blitt levert i postkassen min! Det var så deilig, fordi jeg hadde ikke spist frokost enda og da passet det perfekt å få en hel eske med frokostalternativ rett hjem!


Det vi har smakt hittil har vært kjempegodt! Vi er fornøyde kunder allerede!

Jeg skjønte nettopp at jeg har glemt å dele link til hvordan dere kan få tak i dette! Dere kommer til nettsiden HER (Beklager til de som leste innlegget før jeg oppdaterte med dette)

-Isabelle

Slik møttes vi

  • 29.06.2016 kl. 21:13

Av en eller annen grunn, så vil ikke Frøken Fortuna la meg skrive ferdig denne teksten. Har prøvd tre ganger allerede og begir meg ut på et fjerde forsøk. Om ikke dette lar seg gjøre nå, så lurer jeg nesten på om jeg skal la vær. 

Vi har lenge hatt lyst til å fortelle hvordan vi møttes og de mange historiene som kom av det. Både fordi vi selv liker å nostalgifisere, samt at kanskje én og annen av dere kjenner dere igjen i noe av det. For hva er ikke vakrere enn når to mennesker skaper god kjemi og poesi? 

Vårt eventyr begynte for litt over ett år siden. Begge to var innrullert i det o'store norske Forsvaret og var klare for å gi alt for Norge. Skjebnen skulle ha det til, at Isabelle i fra Flyvåpenet og meg fra Sjøforsvaret, skulle møtes på Sanitetskurset sammen. Skal ikke gå veldig mye i detaljer, så jeg slipper å få Cyberforsvaret på nakken. Men til tross for at jeg hadde satt Sanitet som et av mine sistevalg og heller ikke bestod en nødvendig praktisk test som egentlig var nødvendig for kurset, så ble jeg fortsatt sendt for å være en del av det medisinske apparatet. 

Ved ankomst av ny leir, nye mennesker, nytt kurs og nye rom, finner jeg overraskende ut at det var særs mange kvinner på rommet mitt. Fler enn jeg var vant til. Og overraskelsen ble større når det viste seg at her delte både kvinner og menn rom. Svært ubehagelig i starten, men også svært heldig for meg, at den ene kvinnen var Isabelle. Ofte kan jeg si at hun er ei ugle, av den enkle årsak at den første gangen jeg så henne, så satt hun i overkøyen sin som ei ugle og kikket over oss andre. 

Vårt sosiale barometer fyltes ikke akkurat med stormskritt. Hun syntes jeg var skummel. Jeg syntes hu var for pen. Samtidig er jeg ikke flink med jenter. Aldri vært det heller. Men Isabelle tok et realt skippertak og begynte det hele, noe jeg er evig takknemlig for at hun gjorde. Vårt første ordentlige møte med hverandre, endte med at klokka mi satt seg fast i buksa hennes, som jeg skal fortelle dere senere!

- Thomas



 

Min paranormale barndomshistorie

  • 29.06.2016 kl. 20:34

Dette innlegget er ikke passende for de som blir lettskremte!

Dere har sikkert hørt historier om barn som har snakket med de døde. En teori er at dyr og barn har lettere for å se dem fordi de har et såppass åpent sinn.

Denne historien er fra jeg var 2-3 år gammel, og er noe mamma har fortalt meg i ettertid, og jeg syntes det var skikkelig ekkelt da hun fortalte meg dette for første gang. Man hører jo at slike ting har skjedd med andre, men jeg hadde ikke forventet at jeg selv hadde opplevd det. Jeg husker det ikke dessverre, da jeg bare var et lite barn da dette skjedde.

Familien min og jeg hadde flyttet til et nytt hus da mamma merket at jeg begynte å gråte på samme tidspunkt hver eneste natt, hun tenkte sikkert at jeg syntes det var skummelt og uvandt å sove på et nytt sted, så hun tenkte vel ikke så veldig mye på akkurat det. Men det skumle var at hver enneste gang hun gikk inn til meg for å trøste meg så sto jeg i barnesengen min og peket mot samme hjørne på rommet mitt og gråt "Mannen! Slemme mannen!" Hver eneste gang!! Mamma ble jo først og fremst redd for om noen hadde brutt seg inn i huset! Men dette skjedde flere netter på rad, så om noen hadde brutt seg inn hver eneste natt på samme tidspunkt ville hun merket det. Dessuten mente jeg at jeg så en mann stå i hjørnet, han hadde ikke gjemt seg eller hoppet ut av vinduet, han sto der, rett opp og ned i hjørnet på rommet mitt. Men mamma kunne ikke se noen mann der, derfor konkluderte hun med at denne mannen kom fra inne i hodet mitt.


Men når hun merket et mønster ble hun faktisk litt satt ut, men hun trodde ikke på den slags. Etter noen uker så hadde det visst gått over av seg selv. Og etter det ble det vel glemt helt til hun fortalte meg om det for et par år siden.

Men herregud, noe så ekkelt! Greit nok om det bare hadde skjedd en natt eller to, barn har jo en vanvittig fantasi, så sånne ting kan jo skje av og til. Men at jeg gråt på samme tidspunkt, pekte på det samme hjørnet på rommet mitt og gråt om denne "slemme mannen" hver eneste natt i lang tid er jo faktisk noe helt annet, da begynner det å bli skummelt!


Det viste seg i ettertid at det faktisk hadde bodd en gammel mann i det huset før vi flyttet dit, så det er faktisk ikke utenkelig at jeg så han sitte i hjørnet på rommet mitt, og som et lite barn så synes jeg sikkert at det var skummelt at det satt en fremmed mann inne på rommet og så på meg! Er jo ikke rart jeg gråt!

Kan jo hende han bare passet på meg, og hadde gode intensjoner, men jeg får fortsatt litt frysninger av å tenke på det!

Flere som har opplevd paranormale hendelser?

-Isabelle

Nye fargetusjer

  • 29.06.2016 kl. 17:59

Jeg ble lei tusjene mine for litt siden, så jeg bestemte meg for å kjøpe nye. Det vr faktisk Thomas som anbefalte meg disse, noe jeg reagerte på fordi han kan ingenting om disse tingene egentlig, og interesserer seg ikke for tegning. Men av en eller annen grunn hadde han hørt om disse, men ikke jeg. Jeg tok det som et tegn på at de sikkert var bra!



Og de er veldig bra også! Dette er noe av det jeg liker best, helt nye tusjer! haha.

-Isabelle
 

Mitt mål med bloggen

  • 28.06.2016 kl. 23:42

Ærlig talt, hvis jeg bare skal si det rett ut, så blogger jeg jo faktisk får å få lesere, muligens til og med for å tjene penger på det en dag, og få masse kule oppdrag med spennende mennesker! Det er jo det jeg ser for meg på en måte, det er vel egentlig det alle ser for seg et lite øyeblikk når de starter en blogg? De som blogger og tar det seriøst bruker mye tid og energi på det, de prioriterer det over andre ting, bruker timesvis med kameraet for å ta bra bilder slk at folk skal like det og klikke seg inn.


Akkurat nå føler jeg at jeg er i det stadiet hvor jeg og alle andre bloggere som prøver å oppnå noe, men ikke har oppnådd noe enda bare chiller her nede med 40 - 500 lesere. Og vi kommenterer hverandres innlegg og støtter hverandre. Noe jeg synes er veldig koselig! Jeg liker meg her jeg er nå. Jeg husker blogger som kommenterer hos meg, og jeg kommenterer tilbake. Dette personlige forholdet og takknemligheten du får til hver eneste leser mister man jo litt når man får 40 000 lesere per dag. 


Men i lang sikt vil vi vel alle ha noe mer? For meg personlig så er min store drøm å leve på å tegne, eller drive med andre kunstneriske aktiviteter. Om det hadde blitt sånn at jeg kunne tjent penger på det, så hadde jeg vært veldig fornøyd. Mitt mål med bloggen er ikke å bli den neste Sophie Elise (Digger henne forresten). Jeg vil ikke at bloggen min skal ha mest fokus på det jeg skriver, men på det jeg tegner. Kanskje jeg kan nå ut til andre kunstneriske sjeler som også vil tegne, og som bare er ute etter å bli inspirert eller finne sin egen stil.

Det er det jeg hadde likt ved å bli kjendis, da hadde jeg hatt flere mennesker som hadde sendt meg tegningene sine, gitt meg tilbakemeldinger på mine. Jeg hadde delt tegninger jeg blir inspirert av, kanskje noen hadde delt mine. Kanskje jeg en dag klarer å tegne noe så kult at noen hadde hatt lyst til å kjøpe det og henge det opp på veggen!


Kanskje om jeg hadde blitt kjendis, så kunne jeg lansert min egen samling med tusjer og penner. Kanskje jeg kunne designet en fornybar tegneblokk! Det er det jeg vil, og det er vel egentlig det som er målet mitt med bloggen.

-Isabelle

THOMAS ER TILBAKE

  • 28.06.2016 kl. 21:26

Hallaisen. Nå skal det sies at bloggen vår har blitt kuppet slik en ekte sør-amerikansk General ville gjort det, av Isabelle. Og tro det eller ei, jeg er litt takknemlig for det. For det har seg slik at min mangel på initiativ til dette felles eksperimentet, kommer av følgende:
 

1. Å både jobbe som barnehagemedarbeider OG blikkenslager på si, tar store mengder med krefter og gjør at fritiden ofte blir fylt av latskap og se-på-tv-og-youtube-het. 

2. Når jeg ikke skaper en formue, så har jeg jobbet med å ta førerkortet. Til tross for at jeg er 20 år gammel, så har jeg fortsatt ikke fått meg førerkort, som igjen fører til at jeg har måtte arbeide mye med det i det siste. Kjedelig nok. Men etter mang en prøve på Teoritentamen.no (Ikke sponsa, vil ikke heller, føkk trafikkspørsmål), så bestod jeg faktisk teorien i dag. Så hipp hurra til meg.

3. Når jeg ikke bedriver med noe av det overnevnte, så lider jeg av mangel på kreativitet og motivasjon. Har for øyeblikket vært i en dyp dyp dyp dyp dyp kreativitetsdepresjon, nesten like langt nede som britene for øyeblikket. 

Men alt i alt, så er jeg vel tilbake. Enten dere liker det eller ikke. 


- Thomas

Jeg tester ut bloggeres annbefalinger

  • 28.06.2016 kl. 19:27

Jeg er lettpåvirkelig, la meg bare innrømme det helt selv fra begynnelsen av. Jeg suger til meg reklame og lar meg friste, av og til er det en svakhet, andre ganger har det lønnt seg fordi jeg har prøvd nye ting.


Uansett så er det to produkter som visse bloggere har reklamert for som jeg er nysgjerrig på, og den første er Skin repair kosttilskuddet. Jeg har ikke så veldig uren hud, men spesielt rundt "that time of the month" så kommer det en liten bunke på en gang, og de blir der til de føler for å forsvinne. Ellers har jeg bare noe småtteri, men hvis dette produktet faktisk fungerer og jeg går rundt med konstant plettfri hud, så er jo det ganske kult. Bildet av meg over viser ikke særlig godt hvordan huden min ser ut forresten. Det ble tatt på en god dag og jeg har på meg sminke og det er filter på bildet, etter jeg har prøvd produktet skal dere få se uredigerte og usminkede før og etter bilder!

Det andre jeg vil teste ut er Naturbit produktene. Og de vil jeg faktisk prøve fordi jeg føler at det vil spare penger og hjelpe meg med å unngå usunne alternativ. Det er så ofte jeg er på jobb og kjøper meg masse dyr og usunn lunsj. Og det har faktisk plaget meg, så når jeg hørte om dette så ble jeg faktisk ganske fort interresert. Og kanskje det hjelper på treningsmotivasjonen også, jeg blir alltid motivert til å trene når jeg spiser sunt!


Begge produktene er bestilt, og jeg kommer til å gi dere min helt ærlige mening om produktene med tanke på at jeg ikke er sponset av noen av dem (i wish). Jeg er en helt vanlig kunde, akkurat som alle andre!

-Isabelle

Bare oss to

  • 27.06.2016 kl. 22:46

I kveld har det vært skikkelig deilig å ha en rolig kveld meg forloveden min! Det er virkelig noe jeg setter pris på, koselige kvelder med han og serier. Vi så nettopp ferdig Orange is the new black! Slapp av, jeg skal ikke spoile, men shit! Jeg gleder meg sykt mye til neste sesong! Også lagde jeg middag med bønner, siden Thomas elsker bønner, og maser alltid på at han vil ha mer bønner i middagen!

Hva har dere gjort i kveld?
-Isabelle

Følg oss på Instagram!

  • 27.06.2016 kl. 16:54

Jeg liker jo veldig godt å dele tegningene mine, og generelt bilder med verden, og jeg tenker at hvis du ikke gidder å lese rablingen min, men kun se på bildene så kan du jo heller følge oss på instagram! Eventuelt kan du følge med både her og på instagram, det synes jeg er veldig hyggelig i så fall!



Instagramen heter også Frittutlop. Så sjekk den gjerne ut! Jeg følger så klart tilbake!

-Isabelle

Hadde billett, men måtte snike oss inn

  • 27.06.2016 kl. 11:20

Vi skulle på lillehammertreffet, og vi var gira! Det var skikkelig stemmning på bussen på vei dit, vi tok selfies, drakk vikingfjord med blåbærsmak og levde livet, vi var jo russ! woohoo! Vi kom frem til Lillehammer og vi bestemte oss for å stikke innom en kebabsjappe før vi dro til treffet. 

Og bare for å gi dere en liten bakgrunnshistorie om hvilke type personer vi er, så er jeg alltid den vimsete av oss, det er alltid jeg som går meg vill, glemmer bussen osv. Og hun er som regel den som må ordne opp for meg, hehe.


Men uansett, her satt vi, på kebabsjappen og gledet oss. Så kom jeg på at nå ville jeg sjekke at jeg hadde orden på billetten, jeg hadde fått den på mail og ville forsikre meg om at jeg fortsatt hadde den, med tanke på hvor vimsete jeg kan være til tider. Jeg lette igjennom mailene jeg hadde flagget som viktige mailer, og der var den, pjuh. Da var jeg klar, ingen bekymringer, og vi begynte å gå til treffet.

Så ser jeg plutselig venninnen min rote febrilsk gjennom telefonen sin, hun scroller som jeg aldri har sett henne scrolle før, og jenta kan scrolle! Men hun fant ikke billetten sin!!


Jeg visste ikke om jeg synes det hele var komisk eller irriterende, hvorfor hadde hun ikke tatt vare på billetten!? Hun lette og lette, ringte billettservice og prøvde alt, men billetten var forsvunnet! Så hva måtte vi gjøre da? Jeg ville jo ikke gå inn på treffet uten henne, jeg er ikke en så dårlig venn. Så da måtte vi rett og slett prøve å snike oss inn selvom vi hadde betalt masse penger for billett! I ettertid er det jo bare morsomt, når jeg ser tilbake på den kvelden nå så var jo den delen hvor jeg prøvde å snike meg inn på Lillehammertreffet selvom jeg hadde billett mye morsommere enn selve treffet! 

Vi kom oss jo inn etterhvert, så det ordnet seg, men dette er noe jeg mobber henne for støtt og stadig!

-Isabelle

Bilder fra hytta!

  • 26.06.2016 kl. 22:29

Jeg har klart å glemme kameraet mitt i vesken til en venninne, så bildene ble tatt med en telefon, så derfor er ikke kvaliteten 100%. Men bilder er gøy fordet, og jeg synes de ble ganske fine uansett!


Tusen takk til alle som ønsket oss en fin tur, vi har hatt det helt topp. Vi har gjort de obligatoriske tingene på hyttetur. Som grilling, lesing, gå tur i fjellet osv.

-Isabelle
 

Norge er vakkert

  • 26.06.2016 kl. 12:25

I dag skal vi reise hjem, vi har hatt det utrolig fint her, og vi har tatt masse fine bilder, skal dele dem med dere når jeg kommer ned fra fjellet!


-Isabelle



 

Hytta

  • 25.06.2016 kl. 17:30

Nå blogger jeg fra Ipaden min fra hytta, så sorri hvis innlegget ser rart ut på pc! Uansett, nå befinner vi oss på hytta, og jeg virkelig elsker å være på hytta, jeg blir så sykt avslappet av å være her, fjellufta gjør virkelig noe med deg! Vi skal gå en fin tur etterpå, så kommer sikkert noen bilder av de vakre fjellene!






-Isabelle

 

Bilder fra USA

  • 25.06.2016 kl. 13:56

Vi var jo i USA for litt siden, men vi har jo ikke delt bilder derfra! Det må vi jo gjøre, så her har dere noen bilder fra turen våres!



-Isabelle

Telefonselgeren prøvde seg på meg!

  • 24.06.2016 kl. 14:40

Jeg er skikkelig dårlig på å avvise telefonselgere, jeg pleier å synes så synd på dem. Jeg pleier å tenke "stakars fyr, han prøver bare å gjøre jobben sin". Men denne gangen gikk det litt for langt.

Det ringte en fyr fra en strømleverandør, og stilte meg litt spørsmål rundt hvem som var min strømleverandør osv. Jeg fortalte at jeg leier leilighet så er ikke jeg som styrer det. Bla bla bla, samtalen gikk som slike samtaler pleier å gå og den begynnte å gå mot slutten. Men rett før jeg skulle si hade så spør han om han kan gjette alderen min. Jeg sa "ja" litt nølende, jeg visste ikke om det kanskje var en intern konkurranse de hadde på jobben ellernoe, om å gjøre å være best på å gjette alder?

Så sa han "Altså, jeg gjetter bare alderen på de søte stemmene! Og navnet ditt er ganske populært her hos oss, og jeg har sjekket deg ut på facebook så jeg tenkte jeg skulle prøve meg". Og da ble jeg ganske satt ut, hva slags telefonselger er dette? 

Men det drøyeste var jo nesten at etter jeg sa at jeg er forlovet så sa han bare at det hadde han ingen problemer med, han lot seg ikke stoppe av at jeg er forlovet. Og da bare la jeg på, det ble for dumt. Thomas ville at jeg skulle ringe opp igjen slik at jeg kunne snakke med sjefen, men jeg gadd ikke det, det var ikke akkurat traumatiserende, for meg var det jo mest komisk.


Men det var ganske spesielt, flere som har opplevd noe lignenede? Eller bare vært borti en merkelig telefonselger?

-Isabelle

4 ting jeg er dårlig på

  • 24.06.2016 kl. 10:21

Å leve i nuet

Dette er noe jeg prøver å bli bedre på hele tiden, jeg er utrolig dårlig på å bare tenke på det som skjer her og nå, og ikke det som skjedde for ti år siden/det som kommer til å skje om ti år. Jeg er så dårlig på å sette pris på det som skjer med meg i øyeblikket, jeg blir liksom aldri helt fornøyd. Det er så dumt, og jeg prøver virkelig å bare tenke på det som skjer her og nå. Jeg dveler ofte over fortiden og undrer over fremtiden, i stedet for å nyte her og nå. 

Å holde fokus

Jeg har alltid vært litt vimsete, og jeg har lett for å drømme meg bort, og det er en ganske stor del av meg egentlig, det sier mye om min personlighet. De fleste som skjenner meg ville beskrevet meg som "vimsete" eller "fjern". Det er egentlig ikke et personlighetstrekk jeg skammer meg over, det er egentlig bare morsomt, men jeg skulle ønske jeg hadde klart å holde fokus når jeg virkelig trenger det, i skolesammenheng for eksempel. Det er så slitsomt fordi jeg føler jeg må jobbe skikkelig hardt for å holde meg fokusert, jeg må kostant "passe på" at tankene mine ikke vandrer andre steder.

Å bestemme meg

Å herregud så mye mamma har ventet på meg i lekebutikken mens jeg måtte velge mellom den rosa ponnien som kan synge tre sanger, eller barbie versjonen av Shakira. Jeg kunne faktisk bli helt på gråten av tanken på å legge en av dem tilbake. Men mange er nok sånn som barn, men jeg har ikke vokst det fra meg. Jeg er så dårlig på valg!

Å la ting gå

Får å si det sånn, jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg sa til en jente i tredje klasse at hun ikke kunne bli med å ake fordi jeg ville ha venninna mi for meg selv. Jeg klarer ikke å legge ting bak meg, jeg kan få helt skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg kan gå å angre på en liten bagatell i to år liksom. Skikkelig slitsomt.


-Isabelle

Jeg vurderte modellyrket

  • 22.06.2016 kl. 21:00

Jeg har vært veldig frem og tilbake i alle år om jeg skal gå for det eller ikke, det skader jo ikke å prøve? Det skulle jo ikke bli en karriere, bare for morroskyld! Men jeg turte ikke. Jeg husker da jeg var cirka seksten år så sendte jeg inn noen bilder til et modellbyrå, bildene var veldig dårlige, jeg hadde bare sendt noen tilfeldige bilder av meg bare for å gjøre det.

Jeg fikk svar fra byrået etter en liten stund, de ville at jeg skulle komme på en casting. Men jeg dro ikke, jeg turte ikke. Dessuten var jeg faktisk litt flau over det, jeg ville ikke fortelle til noen at jeg faktisk ville prøve meg som modell. Altså, innerst inne ville jeg nok skryte av det, men jeg bare tenkte at alle kom til å dømme meg og tro jeg var en person som er skikkelig høy på meg selv.

Ø

Jeg så for meg to senarioer om jeg dro på castingen:

1. De hadde ikke likt meg og jeg hadde følt meg skikkelig dum som i det hele tatt trodde jeg kunne jobbe som modell.

2. De hadde likt meg, og jeg hadde begynt å jobbe som modell, og venninnene mine ville dømt meg. 

Jeg var også redd for om kroppspresset som modell ville gå til hodet på meg, og jeg har aldri hatt problemer med hvordan jeg ser ut, og jeg hadde ikke tenkt til å få det heller. Så med andre ord, jeg dro ikke, jeg feiget ut. Selvom jeg ofte tenkte på hvor gøy det kunne vært og at jeg hadde lyst på en jobb som var kreativ, men nei, jeg trakk meg hver gang. Det hendte ett par ganger at modellspeidere kom bort til meg, da kunne jeg jo ihvertfall gått for det! Men det gjorde jeg ikke, jeg turte rett og slett ikke.


Det gikk et par år til, og jeg hadde egentlig slått det helt fra meg, det var ikke noe for meg, ferdig med det. Men så kom det en tid i livet mitt hvor jeg trengte en jobb, jeg måtte tjene penger, bli voksen. Da kom jeg på at herregud, jeg har jo faktisk muligheten til å jobbe som modell, det er veldig lettjente penger, og samme faen hva folk kommer til å tenke om meg, og jeg kommer uansett ikke til å være en modell som sulter seg, det skjer ikke.

Så, jeg tok noen ordentlige bilder av meg selv, og sendte det til et modellbyrå som virket oppegående, dessuten hadde dette byrået uttalt seg om kroppspress før, hvor de hadde sagt at det var noe de kjempet imot. Så jeg hadde et veldig godt inntrykk av dem.

De svarte ganske fort, og jeg ble invitert til casting, og denne gangen dro jeg. Nå må jeg bare nevne at dette var på mitt slankeste, ikke fordi jeg hadde slanket meg, men fordi jeg hadde nettopp blitt vegetarianer, jeg spiste veldig sunt, og trente mye. Så jeg var ikke så bekymret for at jeg ikke skulle være tynn nok, sånn egentlig, spesielt ikke fra akkurat dette byrået. Jeg dro på castingen, fylte ut et skjema, tok noen bilder, så dro jeg og ventet på mail fra dem.

Og da var jeg innstilt på å jobbe, jeg tenkte at dette var jo ikke så skummelt, dette går helt fint, kan jo tilogmed bli ganske gøy!

Så kom mailen, og jeg må si at jeg ble utrolig skuffet over byrået som hadde snakket så stort om at de var helt imot kroppspresset på modeller. Fordi jeg har som sagt aldri hatt problemer med kroppen min, men her klarte de nesten å ødelegge selvtilliten min.


De skrev at de gjerne ville ha meg, de likte annsiktet mitt og mente at jeg hadde veldig mye potensiale, men... jeg er ikke "trent" nok (Altså tynn nok). De skrev det veldig sneaky, de brukte ord som "Kraftig benbygning" for å skjule det de egentlig prøvde å si. Og de sa også at om jeg hadde vært en størrelse mindre så ville jeg vært "perfekt". Jeg ble helt satt ut, de prøvde å lokke meg med ved å bruke ordet "perfekt". Og ærlig talt, hadde ikke jeg vært så trygg på meg selv som det jeg er, så ville jeg tenkt "Åh, hvis jeg bare spiser bittelitt mindre, og trener enda mer så blir jeg PERFEKT". Og sånn ødelegger du selvtilliten til unge jenter.

Noe så ekkelt, jeg vil ikke være med på noe sånt, jeg vil ikke vise jenter at du er "perfekt" om du er den eller den størrelsen, jeg skulle nesten ønske ordet perfekt ikke skulle blitt brukt for å beskrive menneskers kropp. Alle er fine som de er, men ingen er perfekt, "perfekt" er et ekkelt ord.

-Isabelle

 

Drømmejobben

  • 22.06.2016 kl. 13:51

Folkens, det er virkelig bare utrolig vanskelig å finne ut hva man vil bli! Jeg var helt sikker på at jeg visste hva jeg ville studere, nå er jeg usikker. I utgangspunktet ville jeg bli jordmor, og hadde egentlig bestemt meg. Men så følte jeg at jeg egentlig bare valgte det yrket fordi jeg er ikke "god nok" til å bli det jeg egentlig vil. Nemlig veterinær! Drømmen min er å jobbe med dyr, men samtidig noe helserelatert, så veterinær er midt i blinken for meg. Det eneste er at karakterene mine er ikke gode nok, men det kunne jeg ha fikset hvis jeg hadde tatt noen ekstra fag, men en av disse fagene er matte! Og ikke sånn vanlig matte som alle må ta, men R-matte, sånn super smarting fremtidig rakkettforskermatte!

Jeg sleit meg gjennom videregående og holdte på å ikke få vitnemål på grunn av den grunnleggende babymatten jeg måtte ta. Jeg er veldig veldig veldig dårlig i matte! Jeg kan enda ikke deling uten kalkulator, og nå vurderer jeg R-matte!



 

Dessuten er det et studie som tar mye tid, jeg hadde blitt nødt til å velge bort mange andre planer, jeg vil jo ha en stor familie også! Så nei, jeg blir nok ikke dyrlege, ikke for å være supernegativ, fordi hadde jeg jobbet hardt hadde jeg sikkert klart det, men da må jeg prioritere det, og bare det. Men det er andre ting jeg setter høyere enn utdanning, noe som sikkert mange reagerer på at jeg gjør, fordi nå for tiden skal du alltid sette utdanningen først, men jeg velger noe annet, og det valget tar jeg veldig bevisst.

Jeg kan godt jobbe på dagligvarebutikk i flere år til hvis det betyr at jeg kan få familie så fort som mulig, jeg vil heller velge et lettere studie som jeg kanskje ikke tjener like godt på hvis det betyr at jeg får mer tid med familien min. Sånn er jeg bare.

-Isabelle

Utseendet teller

  • 21.06.2016 kl. 15:20

Det er en veldig populær diskusjon, skal utseendet ha noe å si? Skal man ikke forelske seg på grunn av innsiden, og bare innsiden? Man skal ihvertfall ikke luke ut potensielle partnere uten å bli kjent med dem først kun fordi vi synes de er stygge?

Vel, her er mitt svar på dette. Her om dagen så jeg en fyr, en helt vanlig fyr på 20-25 år. Han hadde på seg singlet, noe som gjorde at de utrolig hårete skuldrene hans syntes veldig godt! Og her, her mener jeg at utseendet sier veldig mye, rett og slett fordi den sier en del om personligheten hans også! Jeg er helt sikker på at hvis min kjære hadde begynt å få masse krøllete hår på skuldrene sine, så hadde han shavet det, det kalles å ha selvinnsikt, noe jeg gjerne vil at min partner skal ha, det er en kvalitet jeg ser etter. Og denne fyren som jeg så, hadde helt tydelig ikke selvinnsikt, eller så er han en av de guttene som mener det er "gay" å shave noe annet enn skjegget, og ærlig talt, da er du ikke min type. Eller så liker han hvordan det ser ut, da er du heller ikke min type.

Jeg hadde av samme grunn ikke falt for en fyr som gikk med konstant fett hår, eller alltid hadde nugatti rundt munnen, eller aldri fikset skjegget, eller shavet halve huet sitt, eller tatoverte en penis på nesa si, eller hadde lange gule negler, eller alltid mat mellom tennene, eller alltid buser i nesa, eller fuckings hår på skuldrene. 

Det kan godt hende jeg tar feil om denne hårete skulderfyren, kanskje han er en flott person, men jeg hadde uansett aldri klart å falle for han, det hadde ikke gått, uansett hva så hadde jeg bare sett for meg at om jeg hadde lent meg på skulderen hans, så hadde jeg fått masse hår som hadde kilt meg i øret. Nei takk.

Alt dette telles ikke om det er en medisinsk grunn til at folk ser ut på en eller annen måte, finnes sikkert en sykdom som gjør at du har konstant fett hår liksom. Jeg hadde fortsatt elsket Thomas om han hadde fått en sykdom som ga han konstant fett hår så klart.

Dette handler om de som velger å se slik ut. Om du ikke tar vare på deg selv så tar du sikkert ikke så godt vare på særlig mye annet heller, det er poenget mitt.

Utrolig trist og ekkelt

  • 21.06.2016 kl. 12:41

Jeg elsker å lese blogger, det er så koselig å bare sitte i sofaen og lese noen innlegg, for meg blir det som å lese et blad, og jeg blir veldig inspirert. Det var litt derfor jeg selv ville blogge, jeg synes det så veldig gøy ut. Og tenk om jeg slår ann? Tenk om jeg får masse lesere?

Men av og til når jeg vil kommentere noe på et innlegg så ser jeg fort igjennom de andre kommentarene også, fordi kanskje jeg finner noen andre blogger jeg vil følge?

Og da ser jeg de stygge kommentarene. Det jeg synes er trist er at jeg leser blogger som en gang i tiden har vært kjent, og jeg synes så sykt synd på bloggeren! Stakars jente, i det ene øyeblikket er hun på topp fem på topplisten, og alle digger henne, misunner henne, synes hun er nydelig! Helt til de blir lei, eller det kommer noe nytt og kulere på bloggmarkedet. Eller kanskje bloggeren bare har hatt en dårlig periode, hun er kanskje ikke like inspirert, så innleggene er kanskje ikke like bra lenger. Også vips så ryker hun ned flere plasser på topplisten, og de eneste kommentarene hun får nå er om hvor patetisk, overfladisk og desperat hun er, hvor dårlige alle innleggene hennes er for tiden og at de savner den "gamle versjonen" av henne.

Jeg får faktisk skikkelig vondt av disse bloggerne, det er jo helt grusomt. Tenk deg at i det ene øyeblikket så kjenner du på berømmelsen, kjærligheten og oppmerksomheten fra tusenvis av fans, og du føler deg som verdens heldigste! Men så blir alt revet vekk fra deg, og så sitter du der med null inspirasjon, kanskje problemer på privaten, og får flere og flere kommentarer om hvor desperat, overfladisk og falsk du har blitt. Noe som gjør deg mer og mer desperat som igjenspeiles i innleggene dine som igjen resulterer i ENDA flere stygge kommentarer! Og sånn blir det bare en evig ond sirkel helt til du ikke klarer mer, og gir opp!

Det er virkelig ille, og jeg tenkte ikke så mye over det før jeg ble blogger selv og ble mer aktiv i kommentarfelt. Altså, ikke for å høres ut som en slags helgen, men jeg har ALDRI behov for å fortelle fremmede mennesker om hva jeg ikke liker med dem. Jeg er faktisk ikke så høy på meg selv at jeg mener at en blogger skal bøye seg for meg og gjøre som jeg vil, hvem er jeg liksom? Jeg forstår ikke hvorfor noen mener at de har noen som helst kommando over andre mennesker på den måten! 

-Isabelle

JEG HAR KJØPT BRUDEKJOLE!

  • 20.06.2016 kl. 15:48

Herregud! I går KJØPTE jeg faktisk brudekjolen min! Det er jo helt utrolig

Jeg dro meg mamma, forloverne mine og brudepikene mine på "Brudekjolen" brudesalong i går, og jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe kjole den dagen, jeg tenkte bare at det var gøy å dra med hele gjengen og prøve litt kjoler og se litt hva jeg likte og ikke likte, men jeg hadde bestilt time på andre salonger og hadde tenkt til å se på flere plasser før jeg skulle kjøpe en kjole. Så det var absolutt ikke min plan å kjøpe kjole, jeg hadde ikke med meg penger til det en gang! Men det hadde heldigvis mamma da!

Men jeg klarte virkelig ikke å dy meg, jeg fant den PERFEKTE kjolen, den passet perfekt, hadde perfekt farge, perfekt form, perfekt ALT! Jeg er så sinnsykt gira. Nå gleder jeg meg helt sykt mye til å gifte meg med drømmemannen i drømmekjolen!



Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne vist dere kjolen, men Thomas skal jo ikke se den før bryllupsdagen! Også er det jo gøy å overraske folk med bilder fra bryllupet. Men den er virkelig alt jeg ønsket meg, jeg ble helt forelsket i den, noe jeg ikke forventet at skulle skje den dagen, men slik var det jo med Thomas også egentlig. 
Så nå føler jeg virkelig at jeg skal gifte meg! Gleder meg til resten av planleggingen!

-Isabelle

Jeg er redd dere

  • 20.06.2016 kl. 12:05

Det er så ofte at jeg tenker "Hva kan jeg skrive om nå?". Jeg vil skrive om noe som er litt spennende, noe jeg kan engasjere meg litt i, slik at det ikke bare blir sånn halvhjertet tapping på tastaturet mens jeg egentlig tenker på hundre andre ting, også legger jeg ut en tegning jeg tegnet for fire uker siden som jeg egentlig ikke var så veldig fornøyd med engang, bare for å legge ut noe. Jeg føler meg så teit når jeg leser innlegg hos andre bloggere og bare tenker FAEN, hvorfor skrev ikke jeg om dette? også så kult formulert!

Jeg tror litt av grunnen er at jeg egentlig er litt redd dere. De innleggene jeg synes er kule er jo de hvor noen står frem med en sterk mening, eller deler noe personlig. Jeg vil også gjøre det, og jeg vil skrive det på en måte som blir interresant for andre. Men jeg er nervøs, hvorfor er jeg det? Jo, fordi internett er skummelt, og jeg har stor respekt for det. Jeg er ikke ute etter å utsette meg selv for masse psykisk belastning som kommer av nettmobbing, fordi nettmobbing skjer så sinnsykt mye! Det er jo skremmende mye! Jeg vet helt ærlig ikke hvor sterk jeg er, hadde jeg taklet masse stygge kommentarer som er rettet mot meg som person?


Ikke at jeg egentlig føler at jeg har så mye å bli mobbet for, men bare det at jeg nevnte det er vel noe noen kunne kommentert på "Tror du at du er så jævla perfekt du da eller?"

Jeg ønsker å tro det beste om folk, og mest sannsynlig blir ikke denne bloggen kjent nok til at jeg kan bli noe særlig mobbet, men om jeg hadde begynt å skrive mer personlige innlegg så kan det jo hende flere hadde vært interresert? Noe som er bra! Da hadde det sikkert  kommet masse herlige lesere som jeg hadde fått en fin tone med, men så kommer det helt sikkert noen som mener at jeg er en dritt, og som gjerne vil at jeg skal få høre at jeg er en dritt.

-Isabelle

Trodde ikke jeg var flink til å tegne

  • 19.06.2016 kl. 22:05

Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å tegne var fordi jeg kjedet meg så utrolig mye i timen! Jeg begynte å tegne små detaljer på skolebøkene mine osv. Jeg tenkte ikke at det nødvendigvis skulle bli fint, jeg tenkte ikke at jeg var flink til å tegne. Jeg har aldri vært særlig flink til å tegne veldig realistisk, om noen ber meg tegne en katt, så blir det en ku, og omvendt. 

Men etterhvert fikk jeg mange kommentarer på de rare krusedullene på kladdebøkene mine, både av medelever og tilogmed lærere. Hendte flere ganger at i det læreren skulle komme bort til meg å kjefte på meg for å tegne i timen, så ble han heller stående og stirre på tegningen min, og ga meg skryt! haha.

Så jeg fant vel bare min egen stil, og skjønte at folk rundt meg tydeligvis likte det, så da fortsatte jeg bare, og nå elsker jeg det, jeg finner virkelig roen i meg når jeg tegner, og det som var så supert var at det plutselig ikke var så ille i timene lenger, tegning hjalp meg faktisk med å konsentrere meg, tro det eller ei. Og jeg begynte å bruke tegning som en studieteknikk, og gikk opp flere karakterer.

Jeg kom opp i Historie på muntlig eksamen, og jeg var veldig dårlig i historie, så jeg satte meg rett og slett ned og tegnet en tegneserie om andre verdenskrig, og gikk opp to karakterer! Bare dumt at jeg ikke fant ut av denne teknikken før tredje klasse på videregående.


-Isabelle

Jeg hadde komplekser for høyden min

  • 19.06.2016 kl. 12:03

Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg plutselig å vokse veldig mye, jeg ble veldig høy! Og jeg husker at jeg var så sykt sjalu på alle venninnene mine som var så søte og lave, de var mye lavere enn alle guttene og gjorde alltid et stort nummer ut av at de var så "søte og små". De pleide å måle seg ved siden av meg og kommentere hvor høy jeg var. Jeg hatet det, jeg prøvde å gjøre meg selv så lav som mulig, jeg ville gå med så lav hæl som mulig, aldri i livet høye hæler! Jeg synes joggesko hadde for mye hæl liksom.

Jeg var jo en hormonell tenåring da, og de fleste tenåringer har værre komplekser enn det, men jeg husker faktisk at jeg tok det at jeg var så høy ganske så tungt. Jeg husker at jeg spurte mamma om jeg kunne få piller som gjorde at jeg sluttet å vokse så mye, jeg var livredd for å bli enda høyere enn jeg allerede var, jeg vokste jo konstant!


Men etterhvert som jeg ble eldre så begynte jeg å innse mer og mer alle fordelene med å være høy, og jeg ble faktisk veldig stolt av høyden min, nå er det nesten sånn at jeg blir irritert hvis jeg ser ei jente som er høyere enn meg, haha. For de som lurer så er jeg 1,76cm. Så jeg er ikke ekstremt høy, men jeg er høy. Er faktisk veldig fornøyd med høyden min.

-Isabelle

Stygg på butikken

  • 17.06.2016 kl. 14:54

Noe jeg har merket at jeg er dårlig på etter at jeg flyttet hjemmefra er å kjøpe inn frokost alternativer. I dag var jeg helt desperat etter noe annet enn den samme frokostblandingen igjen. Jeg hadde veldig lyst på pommes frites! Haha, noen ganger gjør livet som vegetarianer meg veldig lat, det har skjedd flere ganger at jeg har spist meg mett på pommes frittes i stedet for å lage middag, det er ikke bra da, jeg har blitt bedre (ikke egentlig).

Men i dag ville jeg ha pommes frites! Men for å få tak i det så måtte jeg på butikken, men jeg gadd ikke å dusje og fikse meg. Jeg vet ikke med andre, men jeg synes faktisk det er ukomfertabelt å gå på butikken hvis jeg føler meg stygg. Noe som er teit fordi jeg bryr meg jo ikke egentlig om hva kassadamen tenker om meg, men samtidig så gjør jeg det? Skikkelig rart.

Tror det verste er om jeg møter noen jeg skjenner, kanskje noen jeg skjenner fra skolen, hvor jeg alltid var nydusjet og fikset, og her står jeg i en alt for stor genser og en alt for stor joggebukse med frossen pommes frittes i den ene hånda og krydder i den andre. Jeg hater når sånne ting skjer, også må jeg liksom stå der å snakke med vedkommende når jeg egentlig bare har lyst til å være skikkelig frekk og avvisende, men mamma har dessverre lært meg folkeskikk.

Det skjedde heldigvis ikke da, jeg gikk som jeg var på butikken, gikk bestemt mot frysedisken, hentet meg en pose pommes frites, så gikk jeg rett til krydderhylla, så direkte til kassen, betalte, og kjørte hjem. Og jeg tror ikke noen tenkte over meg, så det var en vellykket tur på butikken!

-Isabelle

Var redd jeg måtte amputere!

  • 17.06.2016 kl. 13:28

jeg var en kveld for et par år siden på badet og gjorde meg klar for sengen, det var ganske sent, så alle andre sov. Så legger jeg merke til et blåmerke på låret mitt, det var ganske lite, men litt mørkt, så jeg tenkte at noe hadde måttet truffet meg ganske hardt. Så tenkte jeg "Men jeg kan ikke huske å ha slått meg der". Og der begynnte det, jeg googlet om blåmerker som oppstod uten grunn var farlig, og da fant jeg jo alt mulig rart så klart! Man må aldri google sånne ting, aldri! Jeg drev på internett i sikkert en time før jeg endte opp i fosterstilling på gulvet og gråt fordi jeg trodde jeg kom til å bli nødt til å amputere, PÅ GRUNN AV ET BLÅMERKE?? Jeg satt og så for meg hvordan det kom til å se ut om benet mitt hadde blitt kuttet av fra det blåmerket.


Jeg vuderte sterkt å vekke mamma for å spørre henne om hun trodde det kunne være farlig, men det var som sagt ganske sent! Jeg klarte å sovne til slutt, men det gikk en stund før jeg klarte å slå det helt fra meg, og når jeg først klarte det så var det kanskje på grunn av at jeg fikk noe annet på kroppen min å bekymre meg for.

Uff, noe så slitsomt, jeg savner ikke å være så nervøs av meg, jeg er veldig glad for at det bedret seg.

-Isabelle

Blomster eller tiara?

  • 16.06.2016 kl. 17:22

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe om bryllupsrelaterte ting! Jeg vet ikke om noen i det hele tatt er interessert? Men av og til klarer jeg ikke dy meg, og jeg liker veldig godt å få tilbakemelding fra dere.

Så, i dag har jeg et spørsmål om hodepynt, hva er finest? Tiara, eller blomster?

Hva synes dere?

-Isabelle

Min tegning av Thomas

  • 16.06.2016 kl. 14:05



Jeg synes faktisk det ligner ganske mye på han!

-Isabelle

Nytt design + header

  • 16.06.2016 kl. 09:25

ENDELIG! Dette er noe som har plaget meg en stund, merket at jeg mistet inspirasjonen av det forrige designet våres. Jeg fikk rett og slett nok av det, så i går så hoppet vi i det og kjøpte et desigv fra KvDesign, og vi er begge to veldig fornøyde. Og headeren ble jeg endelig ferdig med å tegne, det var jo litt teit at jeg som driver en halvveis tegneblogg ikke hadde en header jeg hadde tegnet selv, men nå har jeg det, denne headeren har jeg tegnet helt selv! Og det er jo mye gøyere!



Håper dere liker forandringen!

-Isabelle

Slik utviklet tegningen seg

  • 15.06.2016 kl. 14:42

Her har dere tre bilder av hvordan en av tegningene mine har utviklet seg, jeg synes egentlig det er litt gøy å se selv, fordi når jeg begynte å tegne dette så visste jeg ikke hvordan den kom til å se ut til slutt, det pleier jeg svært sjeldent å vite.

Jeg liker ikke når jeg begynner på en tegning og noen spør meg "Hva tegner du?" altså, jeg blir nesten stressa når folk spør meg om det, jeg vet jo ikke enda! Haha, høres kanskje rart ut, men jeg finner alltid ut av hva jeg vil gjøre med en tegning eterhvert, vet det sjeldent før jeg starter.


Jeg driver forresten å tegner en ny header, så vi får se om det dukker opp noe nytt her snart!

-Isabelle

"ÅNEI, JEG ER SJUK"

  • 14.06.2016 kl. 19:36

Vi er helt sjukt hypokondere. HELT SJUKT. Eller, heller litt over gjennomsnittlig bekymra for vår egen kropp og sjel. Jeg har vel "hatt" testikkelkreft hvert fall to ganger de siste to årene. Er ikke rart jeg bytter fastlege støtt og stadig. Blir vanskelig å se dem rett inn i øya etter at de har befølt mine edleste deler. Men til tross for at jeg begynner å se meg vant til å tisse i kopper og la meg selv blotte for legepersonell, så slutter jeg ikke å tro. Tro at jeg er syk. Begynner vel snart å bli sinnsyk. 
Men det som gjør dette enda mer interessant, er at Isabelle er helt likt. Til tider verre. Å kombinere to maniske hypokondere sammen, utgjør en stor samfunnsfare, tenker nå jeg. Resultatet blir fort mye angst, diskusjoner, forsøk på å roe hverandre ned og Google. Å nei. Det dummeste man kan gjøre, er selvsagt å begi seg ut i internettsafari og søke opp symptomer. For helt uten forvarsel, så har du selvdiagnostisert deg med et større antall cyster, kreft og ukjente sykdommer som ikke er å finne i det 21. århundre.

-Thomas

Selvportrett!

  • 14.06.2016 kl. 12:54

En smule ønsketenkning med det lange håret da, hehe.

-Isabelle

Ny tegning!

  • 13.06.2016 kl. 17:19

Jeg er så sykt trøtt! Jeg sov på dagen i går og i natt og jeg føler at jeg lett kunne sovnet igjen nå også! Hva skjer? Jeg prøver å holde meg våken med å tegne, men jeg blir jo så avslappet av å tegne! haha.

Jeg har faktisk blitt ferdig med enda en tegning som jeg vil vise dere! Dere ser bilde av den nederst i innlegget!

-Isabelle

LA MEG VÆRE MEG SELV!

  • 13.06.2016 kl. 11:08

Jeg har lenge hatt lyst til å prate litt rundt temaet "Sosial Angst". Per definisjon, er sosial angst i følge NHI:

"Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der vedkommende skal prestere noe."

For meg handler det mye om både å møte mennesker, og å prestere. Ofte vil bekjente og venner av meg tro at jeg bare er litt beskjeden og stille av natur, men den rene sannhet er faktisk at jeg da tenker. Hamstrene i topplokket mitt løper maraton. Og gud så slitsomt det kan være. Tankene kan svirre rundt og det kan ofte være vanskelig å finne den rette setningen. Ofte lar jeg være, selv om jeg egentlig har mange ting jeg ønsker å si, uansett hvor smertefullt det kan være.
Men til tross for at jeg har jobbet hardt med det, og oftere lar meg selv slippe frem, så hender det ofte at jeg bare ikke klarer. Munnen lukker seg, øynene synker og distansen fra de rundt meg vokser. Enkelt og greit, så er jeg så utrolig redd for hva andre syntes om meg. Hvordan vurderer de meg? Var det morsomt det jeg sa? Får jeg noe respons på det jeg vil si? Spørsmålene er mange. Svarene er færre.

Isabelle forteller meg ofte hvor mye jeg har forandra meg siden første gang vi møttes og det har hun nok rett i. Det er ikke ofte jeg møter mennesker jeg kan være meg selv med, 100%. Kan du i det hele tatt forestille deg hvordan det er å gå rundt, og ikke kunne være sånn man egentlig vil, ikke fordi det skulle brutt noen normer eller regler, men kun fordi din egen hjerne setter restriksjoner? Å vite at det ikke er noen ting som egentlig setter noen grenser for deg, utenom deg selv?
Det finnes utallige metoder for hvordan man kan bearbeide angsten, og den jeg oftest blir fortalt om, er å utfordre meg selv. Ta en sjanse. Noen ganger fungerer det. Andre ganger føler jeg at jeg er tilbake til scratch. At hver gang jeg møter nye mennesker, skal tære så voldsomt. At jeg ikke engang klarer å skape relasjoner til nye mennesker, som jeg så utrolig godt vet ønsker å skape relasjoner til meg. Å se at de jeg jobber med, prøver så hardt å inkludere meg på aktivitene deres, men hjernen min kun skriker av frykt.

Det jeg en dag ønsker, er å kunne møte et nytt menneske og la samtalen gå naturlig. Slippe å overtenke og gjemme meg i den kleine stillheten. La mennesker få vite hvem jeg virkelig er, ikke den fasaden jeg opprettholder. Den fasaden som alle tror er en stille og asosial person, men egentlig bare er en forsvarsmekanisme. Å se at jeg faktisk trives litt i fellesskap, ikke bare i enkeltmansskap. Vise mine medmennesker den kjærligheten jeg kan gi og få dele den kjærligheten de kan gi.

-Thomas

Potet-Taco!

  • 11.06.2016 kl. 12:37

I går var det fredag, og i den anledningen tenkte jeg at det passet fint med taco, så da lagde jeg kikert og potettaco! Det er så gøy å lage mat for tiden, jeg føler at jeg er skikkelig godt i gang! Det er jo så gøy å lage mat som blir godt!

Hehe, skulle egentlig ta bilde av maten inni ovnen, men så ble det bare et bilde av meg selv. Jeg elsker å sitte foran ovnen og se på maten, er det flere som gjør det?

Oppskriften jeg brukte finner du her!

-Isabelle

Veganske arme riddere! (veldig enkelt)

  • 10.06.2016 kl. 19:32

I dag hadde vi lyst på en skikkelig frokost, så vi bestemte oss for å lage arme riddere. Jeg vil helst prøve å lage alt på en veganervennlig måte, og jeg kom på et bilde jeg hadde sett på pinterst engang hvor de hadde brukt banan og mandelmelk, så det var nettopp det jeg gjorde og vi elsket det! Thomas synes det var mye bedre enn vanlige arme riddere og det er jeg helt enig i. Dessuten er ingrediensene mye billigere.

Du trenger:

Tre bananer (Helst litt modne)

Ca 5 dl mandelmelk

Litt lønnesyrup eller sukker om du vil at den skal være litt søtere. (Kan sløyfes)

Fremgangsmåte:

Du deler opp de tre bananene og putter de opp i en blender, så heller du på mandelmelken og eventuellt syrupen/sukkeret og blender det til det ser ut som vaffelrøre.

dypper du brødskivene oppi røren til de er soaked, så steker du dem til de er jevnlig stekt på begge sider.

Om du vil det skal bli skikkelig vegansk så burde du steke toasten i vegansk smør (Dessuten tilsetter det en veldig god smak). Smøret jeg brukte heter "Smøremyk" og er kjempegodt! Jeg absolutt ELSKER det smøret!

Topp med det du har lyst til å toppe det med, bær, syrup, syltetøy, sjokoladepålegg, whatever floats your boat!

-Isabelle

Kort VS langt hår!

  • 10.06.2016 kl. 15:46

Det evige dilemma, spare til langt hår eller klippe det kort? Personlig føler jeg egentlig at langt og sunt hår er det fineste, men når håret mitt er langt så føler jeg at det blir så tynt i tuppene, derfor liker jeg det når det er kort fordi da ser det så tykt og fint ut. Men når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden jeg hadde skikkelig langt hår så er det jo kjempefint! Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har følt at det har vært tynt og slitt. Men når jeg har langt hår og ser på bilder av meg selv med kort hår så synes jeg det er mye finere! Ugh, det er ikke lett dette her. #firstworldproblems

Nå har jeg halvlangt hår og vet ikke om jeg skal spare, eller klippe det kort igjen. Jeg vil egentlig ha langt hår når jeg skal gifte meg, men kort hår er jo veldig chill.

Hva synes dere?

-Isabelle

Derfor vil vi ikke vise annsiktene våres

  • 09.06.2016 kl. 18:42

Vi satt en vinterkveld i februar og pratet om alt og ingenting (som vi så ofte gjør). Vi begynte å snakke om hobbyer og jeg fortalte hvor glad jeg er i å tegne og at jeg gjerne ville vist dem til verden. Thomas delte med meg hvor mye han liker å skrive tekster, han fortalte at han pleide å skrive masse da han var yngre. 

Da tenkte jeg at en blogg egentlig ville vært midt i blinken, et fritt utløp for alle våre kreasjoner, i form av tegninger eller tekster. Så det var nettopp det vi gjorde, vi lagde oss en blogg og begynte å legge ut ting og tang. Vi viste ikke ansiktene våres fordi det var ikke det bloggen skulle handle om, vi skulle være en annen type blogg, det skulle ikke handle om å vise oss selv fra vår beste side utseendemessig, men å vise frem og dele ting vi er flinke til og interessert i.

Men etterhvert har vi begynt å like å skrive små brev som dette ut til alle som vil lese det, vi har rett og slett blitt bitt av blogg-basillen, så nå blogger vi jo om alt mulig annet enn tegninger, kunst og kreative tekster også. Likevel viser vi ikke annsiktene våres, fordi vi vil at folk skal begynne å følge bloggen vår fordi innleggene er bra, og for kreativiteten vår, ikke fordi vi ser bra ut i outfits eller fordi jeg har en bra hair day (Selvom det alltid er tilfelle, hehe). Ikke at jeg dømmer bloggere som dette, det er den stilen de har valgt og jeg liker mange sånne blogger, de fleste bloggene jeg leser er egentlig sånn. 


Vi legger jo ut bilder av oss selv iblandt, men da er det gjerne bilder som er veldig mørke/veldig lyse/viser ikke hele utseendet våres, men vi har ikke lagt ut noen skikkelige bilder av akkurat hvordan vi ser ut. Og det trives jeg egentlig med også (Kanskje jeg egentlig bare er redd for stygge kommentarer, er lettere å få kritikk på tegningene mine enn utseendet mitt).

Poenget er at vi sikkert kommer til å legge ut bilder av annsiktene våres etterhvert, men jeg vil prøve å få lesere som liker oss for de vi er først (før dere får se hvor slående vakre vi er) det er enkelt og greit sånn vi velger å gjøre det i første omgang)

-Isabelle

Mine snacking favoritter!

  • 08.06.2016 kl. 20:26

Jeg er veldig ille når det kommer til å småspise, jeg vil helst spise på noe hele tiden, det kan bli en veldig usunn uvane. Derfor har jeg funnet noen sunnere alternativ. Frukt og bær er jo alltids en sunn og god snack, da spesielt jordbær, så å ha jordbær i kjøleskpet gjør at det er lettere for meg å velge det enn sjokolade og godteri.

Alle Oatly produktene synes jeg er skikkelig gode, spesielt sjokolade"melken" deres! Jeg synes den er MYE medre enn vanlig sjokolademelk, og den er mye sunnere, samtidig som den fungerer som et slags mellommåltid siden den er ganske mettende. Havregurten fra Oatly er også veldig god, jeg prøver å spise så lite som mulig av melkeprodukter, så da er den midt i blinken!

Hummuschips er sykt godt! Denne versjonen med tomat og basilikum synes jeg uten tvil er den aller beste. Jeg elsker chips, og egentlig alt som er litt salt og knasende, jeg skulle aller helst spist sørlandsships hele tiden, men det er ikke så bra for meg. Da er denne chipsen en perfekt erstatning, den er kjempegod og ikke like usunn som annen type chips.

-Isabelle

 

Indisk!

  • 08.06.2016 kl. 09:31

Ah, er det noe som er bedre enn Indisk mat? Jeg kan ikke komme på noe jeg liker bedre, det er jo bare sååå godt! Så her om dagen lagde jeg søtpotetcurry! Jeg er VELDIG glad i søtpotet, så en indisk vri på søtpotet er jo bare midt i blinken for meg!







Oppskriften jeg brukte finner du her!

-Isabelle

Den er endelig ferdig!

  • 07.06.2016 kl. 19:35

Herregud, ting går virkelig sakte på tegnefronten altså, vet liksom ikke hva jeg skal prioritere av å sitte å tegne ferdig de fem forskjellige tegningene jeg har begynt på, eller om jeg skal skrive et innlegg. Men litt av grunnen til at jeg i det hele tatt ville starte denne bloggen var jo for å legge ut tegningene mine! Men nå har jeg ihvertfall blitt ferdig med en av dem, så kommer vel de andre seg ettervert!



Hva synes dere? Ser dere de to nakne damene i bildet?

-Isabelle

Kjærestetur

  • 07.06.2016 kl. 15:59

Vi har lenge hatt et ønske om å dra på kjærestetur sammen. Vi har fortsatt aldri fått dratt på tur, kun Isabelle og meg. Som regel har vi vært akkompagnert med noe familie eller venner. Noe som forsåvidt er veldig hyggelig det også, men man trenger litt tid for seg selv også. Men det er ikke alltid så lett å finne ut hvor man ønsker å dra.

Man kan se at de mange terroraksjonene mot Tyrkias turistområder har skapt en deflasjon i prisene til eksempelvis Alanya. Men bitchplease. Jeg tar ikke den risken selv om jeg sparer noen høvdinger. 

Så vi tenkte å kanskje spørre om noen av dere hadde noen plasser dere anbefalte? Noen kriterier for oss vill eventuelt vært at det skal kunne være greit å reise rundt én uke dithen, ikke brenner opp hele lommeboka og helst er litt romantisk. 

- Thomas

Et åpent brev til deg som ønsker å fri!

  • 06.06.2016 kl. 23:25

Jo, hei på deg. Du som kanskje har kommet inn på tanken om å fri. Altså, ønsker å binde deg til én person og være med den resten av ditt liv. Da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive litt om mine tanker rundt frieri. Som dere kanskje allerede vet, så fridde jeg til min vakre Isabelle for en tid tilbake og vi tenker å gifte oss innen et års tid.

Vi har i ettertid sett at det har hatt sine ringvirkninger og jeg har fått høre av noen at de nå på ekte har fått noen tanker rundt frieri. Men de fleste argumenterer samtidig i mot på mange måter som jeg finner litt? la oss si, merkelig. Å fri er for meg, å knytte et enda sterkere bånd, som aldri skal kunne rives fra hverandre. At Isabelle og jeg bestemmer oss for å styrke forholdet vårt enda mer, og skape hjørnesteiner som skal forme oss videre på en positiv måte. Forholdet vårt var fra før av veldig sterkt og mye tydet på at vi faktisk hadde funnet den rette, dermed fant jeg det godt at "hvorfor kan jeg ikke like godt bare fri?"

Er det noen vits i å vente? Ofte kan jeg høre at man argumenterer med at man vil vente, enten til det passer seg eller bare for å vente. Personlig, så har jeg to tanker rundt dette. Det kan noen ganger være at man bør vente til det "passer" seg i form av hvordan man ønsker å fri. For meg, passet det veldig godt å gjøre det et sted som betydde mye for Isabelle, i Georgia. Når det gjelder ringer så kan det hende noen vil vente av økonomiske årsaker. For mange kan det bli vanskelig å velge ring. Hvor stor skal den være? Hvor dyr skal den være? Hvordan skal den se ut? Tradisjonell eller uortodoks?

Det skal ærlig sies at jeg var svært heldig når det gjaldt ringen jeg valgte. Men på den annen side, så hadde jeg lagt mye krefter og tid i å finne den, og jeg hadde brukt lang tid på å spare opp penger til det. For meg, handlet det om prioriteringer. Skal jeg kjøpe meg noe datajuggel, eller spare til ring? Det bør også legges litt mindre press på de som ønsker å fri, for hvis man skal følge alle reglene (En halv månedslønn, tre månedslønner, må være enorme diamanter osv osv) så vil det faktisk til slutt være urealistisk også. Det er faktisk ikke ringen som er det viktigste, det er målet bak ringen.
Når det gjelder det med å vente, ja, vente. For meg står det å gifte seg veldig nært, til tross for at jeg ikke har noen religiøse bånd til det. Det er heller for meg en symbolsk handling om at vi to, ene og alene, vil tilbringe vår tid sammen. Personlig, ville jeg ikke inngått forhold med noen jeg ikke ønsker å gifte meg med. For en sløsing av tid. Om målet ditt skulle være å øke antall sex-partnere, så for guds skyld, jeg dømmer ingen. Men det ville ikke vært noe for meg.

Jeg tenker også at man kan gjerne la hverandre finne seg til rette, men når man først føler at det er riktig, så bør man bare kjøre på. Hvorfor holde hverandre på pinebenken og la være å nyte en så stor glede og mektig følelse som å gifte seg? Jeg prøver ikke å presse folk til å fri i hytt og pine, men til de av dere som faktisk føler at det er riktig, da er det ganske sikkert det.

Finn en ring, om så det måtte være noe juggel, og fri. Dere komme til å se tilbake på det og leve godt av det.

-Thomas

Jeg skulle egentlig vært i Australia nå

  • 06.06.2016 kl. 12:44

For litt over ett år siden så hadde jeg store planer om å reise utenlands, jeg hadde tenkt til å reise til Australia i Januar og bli i ca et halvt år - ett år. Jeg var ganske så bestemt, jeg skulle vekk fra mitt kjære hjemland en liten stund og oppleve noe annet, jeg hadde allerede snakket med mange organisasjoner som hjelper unge mennesker med å reise rundt i verden.

Jeg var singel, og hadde vært singel lenge! Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne være litt risky og reise litt rundt, jeg hadde jo ingen forpliktelser og ingen andre å forholde meg til.


Men, plutselig møtte jeg Thomas, og som lyn fra klar himmel så ble jeg stormforelsket i han, noe som ikke er særlig typisk meg, jeg hadde som sagt vært singel lenge. Hadde nesten begynt å gi opp håpet, jeg trodde aldri jeg kom til å forelske meg. Men to måneder etter jeg møtte Thomas så ble vi kjærester, og elleve måneder senere ble vi forlovet, og her sitter jeg tretten måneder inn i forholdet og er fortsatt like forelsket, hvis ikke enda mer. Og da føler jeg meg veldig heldig for at jeg ikke er på fylla i Australia akkurat nå og blir lagt ann på av masse fulle typer som ikke bryr seg om meg.

Jeg vil fortsatt til Australia en gang i fremtiden, men nå har jeg noen å reise med, og det føles mye bedre.

-Isabelle

Vi kom oss ut av sofaen!

  • 05.06.2016 kl. 17:29

ENDELIG kom vi oss på trening! Vi har snakket om at vi er nødt til å komme i gang igjen lenge. Vi prøver å finne inspirasjonen til å få oss ut av den jævla sofaen som er så forbanna behagelig! For så å ta på oss treningstøy og komme oss ut døra. Det er faktisk skikkelig vanskelig å motivere seg selv når jeg ikke har trent på så lenge.

Men i dag klarte vi det, det var fint vær, vi har begge fri fra jobb og vi har faktisk litt energi til overs. Så vi dro til en utendørs treningspark som er i området!












-Isabelle

Falafel i pita

  • 05.06.2016 kl. 13:26

Jeg har lagt ut ett par mat relaterte innlegg i det siste til tross for at dette ikke er en matblogg, haha. Men det er jo så gøy med mat, og jeg har ikke vært nødt til å lage mat selv særlig lenge, så jeg er absolutt en nybegynner, og jeg har feilet en del. Derfor synes jeg det er gøy å vise det frem når jeg finner oppskrifter jeg faktisk får til, så gir jeg håp til andre nybegynnere der ute!

På bildene under har jeg laget falafel middag, og det ble kjempegodt, jeg lagde maten til meg selv og to store gutter som begge elsker kjøtt, men de savnet ikke kjøttet når de spiste dette, og de spiste masse og likte det kjempegodt!

Her er oppskriften jeg brukte til falaflene.






-Isabelle

Hadde han valgt meg?

  • 04.06.2016 kl. 17:50

Akkurat nå sitter jeg i sofaen hjemme og ser på "Ungkaren Australia" fordi jeg er skikkelig teit og synes det programmet er skikkelig spennende! Men hver gang jeg ser på det så tenker jeg "Hm, lurer på om Thomas hadde valgt meg om han hadde vært ungkaren og jeg hadde vært en av jentene". Er det flere som har tenkt sånn?

Jeg har spurt han om det flere ganger og han er fast bestemt på at han hadde valgt meg uansett, men det er klart at det MÅ han jo si, haha. Men hadde han faktisk gjort det? Om han ikke visste hvem jeg var og møtte meg og 20 andre slåvakre jenter samtidig og skulle bli kjent med alle sammen, for så å finne seg ei han ville giftet seg med, hadde det fortsatt blitt meg?

Jeg velger å tro at det hadde blitt det, fordi jeg føler av hele mitt hjertet at vi er meant to be. Og jeg vet at jeg hadde valgt han uansett hva.

-Isabelle

Bloggtitler jeg ikke gidder å klikke på

  • 04.06.2016 kl. 12:46

Jeg prøver ikke å være en slags "blogg-fasit" i det hele tatt, jeg bare synes det er gøy om vi hjelpe hverandre litt, og vi vet alle hvor viktig titlen på et innlegg er, jeg merker selv at innlegg med en viss tittel får flere klikk enn et innlegg med en annen type tittel, og jeg merker også selv hvilke titler som får meg til å ville lese mer, så her er min liste over hvilke typer titler jeg ikke pleier å klikke på:

  • "I dag var vi ute...Og det var VELDIG... fint vær! :D" Slike titler gjør meg lei innlegget før jeg i det hele tatt har lest det, det er ingen mystikk, tittelen spoiler alt for mye av innholdet i innlegget. Dessuten er det for mange tegn. I en tittel synes jeg det maks skal være et utropstegn, spørsmålstegn, komma og kanskje ett punktum, ett! Ikke seks. Og heller ikke smilefjes og masse stæsj, keep it simple.

  • "Sorry for lite blogging" Ok, dette er det veldig mange som blogger om, de lager innlegg om hvor dårlige de har blitt til å blogge og at de beklager så mye for dette. Kanskje det bare er meg, men hvis en blogger ikke legger ut ett innlegg på en stund så tenker jeg ikke at den bloggeren skylder meg noen unnskyldning, jeg anntar at han/hun har vært opptatt. Dessuten er det jo så sykt  kjedelig å lese sånne innlegg, så det gidder jeg sjeldent å gjøre.

  • "Jeg liker å vaske huset fort når jeg har dårlig tid og trenger å få ting gjort fort slik at jeg fort kan sette meg i sofaen og slappe av resten av kvelden så fort som mulig" Her er det litt samme greia som første punkt. Altså, du har jo basically skrevet hele innlegget i titlen, dessuten kommer jeg mest sannsynlig ikke til å gidde å lese hele titlen en gang når jeg ser hvor lang den er, og da kommer jeg hvertfall ikke til å gidde å klikke på den! Hvis du bruker ett ord tre eller flere ganger i titlen, så er den for lang.

  • "​Lørdag" Blæ, altså jeg vet hvor vanskelig det kan være noen ganger å finne på en kul tittel, og jeg har nok brukt slike titler som dette selv, man om jeg ser andre bloggere som har lagt ut et innlegg med en tittel som sier hvilken dag eller dato det er så gidder jeg svært sjeldent å klikke på det, da må det i så fall være et kult bilde som tiltrekker meg.                                                                                                                                                                                                                                                                  
  • "Jeg rammlet av sykellen min" Å ha en og annen liten skrivefeil i selve innlegget er jo greit nok, det kan skje, ingen er perfekt, men om det er skrivefeil i tittelen så er det et ganske dårlig førsteinntrykk. Vær helt sikker på at hvertfall tittelen er gramatisk korrekt.

Er det noen titler dere synes er uinterresante? Kom gjerne med innspill, jeg trenger også å få en liten pekepinn!

-Isabelle

Grønnsakssuppe

  • 03.06.2016 kl. 12:43

Jeg begynner å like mer og mer å stå på kjøkkenet og lage mat, i begynnelsen ble jeg veldig stresset av det fordi jeg følte at jeg ikke var flink nok, og jeg synes alt var så vanskelig. Men det er det jo ikke! Og samma det om man feiler? Da lærer man jo!

Så i går lagde jeg en veldig god og veldig sunn grønnsakssuppe! Den var veldig lett å lage, og har billige ingredienser, anbefales!


Haha, jeg roter så sykt mye når jeg lager mat, er helt utrolig at det går ann!





Namnam! O
Oppskriften fant jeg på Rema sin nettside.

-Isabelle

Jeg vil ha en gris!

  • 03.06.2016 kl. 10:45

Jeg har vært innom tanken på om vi skulle fått oss et kjæledyr, og i det siste har jeg hatt så lyst på en gris! De er jo så søte! Men jeg har sagt til Thomas at hvis vi skal få oss gris så får han ikke lov til å spise svinekjøtt foran meg, da hadde jeg bare begynt å grine, haha. Så det kommer sikkert ikke til å skje..

Men det hadde vært sykt koselig da! Vi får se hva som skjer, det er ikke lov med dyr i leiligheten vi leier nå uansett, så det blir ikke før vi får oss et eget lite småbruk en vakker dag hvor jeg kan ha alle dyrene jeg vil!

-Isabelle

Jeg er flau over hvor overfladisk jeg har vært

  • 02.06.2016 kl. 17:14

For ett år siden var jeg veldig, veldig (VELDIG) opptatt av trening og kosthold. Jeg annså meg selv som veldig sunn og frisk, jeg spiste ikke noe godteri, jeg holdt meg så og si helt unna karbohydrater, jeg spiste regelmessig og kontrollert. Jeg trente HVER dag, aller helst to ganger om dagen, om jeg kun hadde hatt en liten treningsøkt i løpet av en dag så følte jeg meg skikkelig dritt. Jeg ville helst at jeg aldri skulle bli sliten, jeg ville ha energi til å trene hele tiden. Og når jeg trente, så var jeg giret, jeg var lykkelig og følte meg skikkelig bra.

Men når jeg kledde av meg om kvelden, og skulle legge meg og sove så var jeg sjeldent fornøyd. Jeg husker at jeg tenkte "Jeg som trener så mye og spiser så sunt burde jo sett mye bedre ut enn jeg gjør". Dette slet meg helt ut. Det ødela selvtilliten min, og personligheten min ble helt forandret. Plutselig var jeg ikke like utadvendt lenger, jeg var hele tiden redd for hva andre kom til å mene. Jeg tenkte så og si bare på hvordan jeg så ut og hvor fort jeg skulle løpe 3000 meteren neste treningsøkt.

Når jeg ser på disse bildene (som er fra den tiden) så blir jeg egentlig bare skikkelig flau, jeg liker ikke å snakke om denne perioden, fordi det er ikke noe jeg er særlig stolt av, herregud så sykt overfladisk og teit jeg var!

All den tiden jeg brukte på det jævla treningssenteret, og på å se på inspirsjonsbilder på instagram, og på å ta 300 selfies for så å misslike alle, og på å ha dårlig samvittighet fordi jeg var "svak" og spiste litt brød! Ugh, alle de gangene jeg sa nei til kake i bursdager! Og for hva da? Jeg ble jo aldri fornøyd uansett!

For å si det sånn, hadde jeg brukt halvparten av den tiden på å drive med veldedighet, tatt opp noen fag, fått meg en jobb og spart opp penger, tatt initiativ til å være med venner, lest en bok, lært noe nytt eller bare fuckings slappet av litt, så hadde jeg fått mye mer ut av den tiden. Men i stedet sitter jeg i ettertid og angrer på at jeg brukte nesten ett helt år på tull!

Nå er jeg ikke i nærheten av like trent, men jeg er mye sunnere, jeg trener maks to ganger i uka, jeg spiser mat når jeg er sulten og jeg spiser selvfølgelig kake i ett bursdagsselskap og gjerne ellers også hvis det blir en mulighet for det. Jeg sliter ikke med overvekt, jeg har ikke diabetes, jeg er 20 år gammel og jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) noen god grunn til å være så streng mot meg selv. 

En ting er helt sikkert, jeg har det så mye bedre med meg selv og tilværelsen min nå, enn det jeg hadde da. Ja jeg kunne ta kule selfies av den velltrente kroppen min, men nå har jeg viktigere ting å foreta meg enn å stå foran speilet i flere timer til jeg får tatt det "perfekte" bildet.

-Isabelle

Bildedryss fra min instagram!

  • 01.06.2016 kl. 11:50

Jeg har lagt ut en del bilder på instagram opp igjennom årene, så nå tenkte jeg at jeg skulle plukke ut noen tilfeldige og legge dem ut, så her er en liten bunke!

      
-Isabelle

Skal pengene stå i veien?

  • 31.05.2016 kl. 20:36

Som dere kanskje har forstått, så er vi fortsatt forelska og tenker å gifte oss. Og når folk spurte oss når vi tenkte å ha bryllup, sang jeg ydmykt ut et sted mellom tre og fem år, mens Isabelle kjapt kontret med at det var det dummeste hu hadde hørt og at det skulle skje snart. Og med snart, så innen 365 dager. I første omgang, ble både jeg og tilhørere nervøse og usikre på Isabelles ekstreme iver, med tanke på det økonomiske. Til tross for at vi begge jobber, så bader vi ikke i penger. 


Så nervøst nevner jeg det for Isabelle, at kanskje vi ikke har mulighet til det, spesielt hvis vi ønsker å gjøre så mye som vi gjør. Et bryllup koster fort mange flere høvdinger enn det to unge voksne som oss to kan telle. Men med tiden, så klarte hun å overbevise meg. For det første, så trenger det ikke være veldig dyrt. Vi har heller et mål om å skape så mye fest og minneverdighet, på så lite penger som mulig. Med litt reduksjoner i antall gjester, lokale og litt flaks, så ble mattestykket fort mer barnevennlig. 


For det andre, som Isabelle har så veldig rett i (desverre litt for ofte :(((( ) så handler det ikke om penger. Ei heller å tilfredstille nervøse familiemedlemmer eller å gjennoppleve The Great Gatsby. Det handler om oss. Isabelle og meg. Vi er to mennesker som ønsker å tilbringe resten av våre liv sammen, koste hva det koste vil. Det handler bare om prioriteringer, smarte løsninger og å drite litt i hva de gamle og vise forteller oss. 

-Thomas

Jeg tegner fortsatt!

  • 30.05.2016 kl. 19:36

Det er en liten stund siden jeg har lagt ut et innlegg med tegninger. Grunnen til det er at jeg har begynt på fire tegninger uten å ha gjort noen av dem ferdig! Jeg klarer ike å bare holde meg til en teging til den er ferdig, jeg begynner på en ny en hele tiden. 

Jeg hater egentlig å legge ut tegninger som ikke er ferdige, men denne gangen gjør jeg det siden jeg er så treg!



-Isabelle

Skal jeg ta hans etternavn?

  • 30.05.2016 kl. 11:39

Jeg har blitt spurt om jeg har tenkt til å ta etternavnet til Thomas en del ganger. Mange mener at som feminist så burde jeg ikke gjøre det, at det motsier alle likestillings prinsipper. Vel, hele tradisjonen med å gifte seg var vel egentlig ganske "nedverdigende" så jeg kan skjønne argumentene. 

Jenta skal gå med hvitt for å representere at hun er jomfru. Hun skal blir fulgt ned alteret av faren sin som skal "gi henne bort" til en mann som skal "ta over annsvaret". Kvinnens familie skal betale for bryllupet for at mannens familie er "så snille som tar over kvinnen".  Og kvinnen skal ta mannens etternavn, siden han er familiens "overhode".

Hvis man virkelig skal tenke på det, så er det ganske ille. Men det er ikke slik i Norge i dag, i dag så handler det om å feire at man har funnet noen man vil dele livet sitt med, man har fest med begge parters familie og venner for å gjøre det offisielt. Og JA jeg vil ta hans etternavn fordi jeg vil at vi skal være en familie, og jeg kommer til å føle meg mer som en familie hvis vi har samme etternavn, jeg synes det rett og slett er hyggelig, jeg legger ikke så mye mer i det enn det.  
Jeg vil ikke unngå å gifte meg og følge de tradisjonene bare fordi de en gang i tiden har betydd noe annet, men det er meg. Jeg har venninner som ikke vil gifte seg i det hele tatt på grunn av alle disse tingene, og det kan jeg respektere. Men jeg velger å gifte meg, og det er kanskje den største forskjellen mellom nå og da, i Norge i dag så kan vi kvinner velge om vi vil gifte oss og hvem vi vil gifte oss med. Vi kan også velge hvordan vi vil gifte oss, om vi vil at moren vår skal følge oss ned det alteret, så kan hun det, om vi vil at hele familien skal ha vårt etternavn i stedet, så er det også innafor.

Men jeg personlig velger å følge alle tradisjonene, til tross for hva de har symbolisert en gang i tiden.     

-Isabelle

Veggisburger

  • 29.05.2016 kl. 21:26

Her om dagen lagde jeg vegetarburgere til middag, jeg vil egentlig kalle de for søtpotetburgere siden søtpotet var hovedingrediensen og den smakte veldig søtpotet. Den var ihvertfall veldig god og veldig lett å lage!

            

Du trenger:

To store søtpoteter

En boks kikerter

Ett hvitløksfedd

Frisk basilikum

Chillipulver

Malt spisscumin

En chilli

To cm ingefær

Kikertmel/Potetmel

Dette gjør du:

Skrell potetene, skjær dem opp i biter og kok dem i ca femten min eller til de blir møre og lette å mose.

Finhakk hvitløk, basilikum, ingefær og chilli og stek med litt olje.

            

Tøm vannet fra kikertene og ha i en bolle med potetene og resten av ingrediensene (Utenom melet) og mos til det er en jevn masse med en gaffel, evt bruk kjøkkenmaskin. Spe på med kikertmel/potetmel til massen blir fast nok til å lage burgere av.

La massen stå og kjøle seg ned i femten minutter før du begynner.

            

Aah, jeg ELSKER søtpotet, spiste ett par terninger mens jeg holdt på.

            

-Isabelle

Photoshoot på Mjøsa

  • 28.05.2016 kl. 17:00

Jeg og Thomas var på Skibladner i går og drakk oss litt fulle og tok masse bilder, her er resultatet av det:

         

-Isabelle

Prokastinering er en livsstil

  • 28.05.2016 kl. 11:57

Klokka er 11.
Jeg burde vært på jobb og blitt ferdig med noen prosjekter.

Gud. Så vondt jeg har i huet.
Syntes faktisk litt synd på meg selv.

Får ikke lov til det da.

Det er lørdag igjen og det regner igjen. Vi var ute på en fest i går, for en gangs skyld. Det er ikke ofte vi begir oss ut på slike tilstelninger. Men det var litt moro faktisk. Vi fikk til og med brægga litt om forlovelsen.

Isabelle er for øyeblikket på jobb, mens jeg sitter her og spiller. Samtidig som jeg venter på at frokosten min blir ferdig. Stekt dem helt selv. #MakingMamaProud.

           

Her er frokosten min. I bakgrunnen er alt jeg burde gjort.

Vi skal til hjembyen min for å si hei og ha det til en venn av meg som snart drar opp til russergrensa igjen. Orker egentlig ikke å dra i dag. Kjennes ut som hodet mitt kommer til å eksplodere. Men vi må. Har ikke samvittighet til å ikke dra. Kanskje han ikke vil være min forlover i så fall????
 

Men men, alt i alt, så sitter jeg nå her i pysj og skriver i stede for å gjøre produktive ting som vil forenkle livet mitt i enorme mengder. Fordi prokrastinering er en livsstil.   

          

Håper i alle fall noen av dere gjør noe litt mer produktivt i dag.

- Thomas

Scrapbook - Bryllup

  • 27.05.2016 kl. 10:45

Jeg har jobbet litt med en scrapbook siden jeg ble forlovet, jeg liker å samle alt som inspirerer meg på ett sted (I tillegg til de seks tavlene mine på pinterest.) Det er også fint å ha noe fysisk å vise til andre når jeg skal forklare hva jeg er ute etter. Så her er noen bilder fra scrapbooken!


 

-Isabelle
 

"Jeg liker deg også, men du er ikke pen nok"

  • 26.05.2016 kl. 15:29

Jeg husker denne dagen så ekstremt godt fortsatt, det ga skikkelig inntrykk da mitt livs store kjærlighet sa at jeg ikke var pen nok! Jeg var ti eller elleve år gammel og hadde vært forelsket i den samme gutten i to år (La oss kalle han Per) Per var ikke den kjekkeste eller mest populære gutten i klassen, men det brydde jeg meg ikke om, jeg tenkte sjelden på utseendet, hverken mitt eget eller andres, jeg var et lykkelig naivt lite barn. Jeg hadde lagt merke til at Per virket veldig snill og morsom, han var liksom ikke like teit som de andre guttene syntes jeg, og derav var han the one.

Jeg var veldig åpen om at jeg var forelsket i Per med tanke på at jeg skrev navnet hans med hjeter rundt på så og si alt og fortalte alle at jeg var forelsket i han, i tillegg spurte jeg han om han ville være kjæesten min hver eneste uke. Han sa alltid nei, og det var greit, jeg skjønte at han trengte nok bare litt tid, "guttene på min alder er ikke så interessert i kjærester" tenkte jeg, men likevell safet jeg med å spørre hver eneste uke, bare sånn i tilfelle han plutselig skulle bli interresert.

             

Jeg begynte så vidt å miste håpet når han plutselig hadde hatt to kjærester på rappen, men fortsatt sa nei til meg hver eneste uke, da begynte tanken å slå meg "Kan det være noe med meg?" Men jeg kastet ikke bort alt for mye tid på den tanken før jeg fortsatte som vanlig å være lykkelig forelsket i Per.

Så skjedde det. Per sendte meg en lapp i timen hvor det stod "Er det sant at du liker meg?" (Altså, hallooo? Hvilken planet har du vært på de siste to årene?) og jeg sendte samme lapp tilbake med svaret "Ja" og kjente at hjertet mitt dunket kjempefort. Han sender enda en lapp hvor det står "Møt meg på MSN etter skolen". 

Jeg kunne nesten ikke VENTE med å komme meg hjem etter skolen og logge meg inn på MSN! Endelig skulle vi bli kjærester tenkte jeg! Endelig kan jeg skrive "Per<3" i statusen min slik at alle kan se at vi er offisielle! Jeg sitter foran PC-skjermen min og venter i spenning når han plutselig logger på og sender meg melding.

Per - "Så du liker meg?"

Isabelle - "Ja :D"

Per - "Jeg liker deg også, men det er et problem"

Isabelle -"Hva da?"

Per -"Du må love å ikke bli sur!"

Isabelle -"Ok"

Per -"Det er bare at du er ikke pen nok :/"

Og i dette øyeblikket gikk lille Isabelle fra å være en carefree liten unge til å bli en stone cold bitch! Haha, neida, men det var etter dette at jeg skjønte at utseendet tydeligvis var viktigere enn jeg hadde trodd, jeg gikk rundt med fett hår og den samme møkkete t-skjorta tre dager på rad uten å se noe galt i det, men etter dette skjønte jeg at det ikke var helt greit likevell.

Men for å si det sånn så fikk jeg hevnen min, når puberteten ga meg antydning til pupper så var han plutselig interessert og jeg bare "Hah særlig, you have no access to theese myggstikkboobs din taper"

-Isabelle

 

Dere vet jo ikke hva vi heter!

  • 26.05.2016 kl. 12:56

jeg kom nettopp på hvor dust det er at dere ikke vet navnene våres, det er jo to som driver denne bloggen, og det er jo fint om vi begynner å signere med navn slik at dere vet hvem som skriver hvilket innlegg.

            
Så jeg skjærer rett og slett igjennom og forteller dere at mitt navn er Isabelle, det er jeg som tegner som regel og av og til skriver, og min kjære forlovede heter Thomas, han skriver for det meste. Og vi er begge 20 år gamle. Så da vet dere det!

-Isabelle

Say YES to the dress!

  • 25.05.2016 kl. 13:41

Akkurat nå så sitter jeg og ser på "Say yes to the dress" før jeg skal på jobb. Jeg synes det er så sykt spennende å se på alle brudeskjolene, ihvertfall med tanke på at jeg selv snart får sjansen til å si "ja" til min egen brudekjole snart! Jeg har bestilt prøvetime på to forskjellige brudesalonger, en i lillehammer som heter "Sans for bryllup" og en i Oslo som heter "Christiane brudesalong". 

   

Jeg gleder meg helt syyyykt mye til å prøve kjoler! Det blir så utrolig spennende, jeg føler at når jeg først er der og prøver kjoler så kommer jeg virkelig til å føle at jeg skal gifte meg på ordentlig, og at det ikke bare er noe jeg dagdrømmer om, hehe.

           

Noen som har erfaring med de brudesalongene? 

 

Har et lite håp for denne tegningen

  • 24.05.2016 kl. 21:07

            

Den er ikke ferdig, så jeg vil ikke vise frem hele enda, men jeg tror kanskje at denne kan bli kul! Er endelig inspirert igjen.
 

Jeg må ringe kunden og beklage!

  • 24.05.2016 kl. 15:23

Ugh, jeg er så sinnsykt oppgitt over meg selv nå. Dette er grunnen til at jeg helst bare vil sitte inne på et rom og tegne hele tiden, haha. 


Jeg jobber på en dagligvarebutikk og det hender at vi som jobber der gjør feil, vi er faktisk bare mennesker vi også, i går var en slik dag hvor jeg var litt vell surrete. Jeg satt i kassen når det kom en relativt fast kunde og skulle betale for noen varer, to ganske billige varer ble 250kr. 250kr!?!?!?!? for To små varer?? Kunden ble veldig forfjamset og sa at hun ikke ville ha varene likevell, med tanke på prisen, så forsvant hun ganske fort. Nøyaktig ett minutt etter hun hadde dratt fra butikken så forstod jeg hva jeg hadde gjort feil, jeg hadde lest opp prisen på varene til personen FØR henne, hennes varer kostet egentlig bare 36kr! Det er jo ikke rart at hun ble helt satt ut.

       

Og da ble jeg bare så utrolig flau siden jeg hadde sittet der og bare "Sorry, men det står 250kr her, er ikke noe jeg får gjort med det" noe som bare er helt tullete, det er alltid noe å få gjort med en så rar pris, jeg burde ha gitt henne varen for den prisen hun hadde lest og som hun ALLTID pleide å kjøpe den for. Jeg burde i det minste ha undersøkt det nærmere og ikke bare vært et lite nek som sitter der og bare "Sorriii det står 250kr så det." Jeg HATER sånne ting, klarer ikke legge det fra meg! Denne kunden ble veldig missfornøyd med dette og ringte inn for å klage, og jeg har så sykt dårlig samvittighet siden alt sammen var jo bare min feil, alt var på grunn av mitt surrete hue!!

Jeg må få tak i henne slik at jeg kan beklage, jeg hater å sitte med dårlig samvittighet og tanken på at jeg har gjort en kunde skikkelig missfornøyd. Har noen av dere jobbet i butikk og opplevd det samme? Eller opplevd at du har dummet deg ut skikkelig og hatt dårlig samvittighet etterpå?

Uinspirerte tegninger

  • 23.05.2016 kl. 11:52

    

Vet ikke helt hva jeg skal si om disse tegningene, jeg har tegnet mye bare for å komme i gang i det siste, men jeg legger ikke alt for mye tanke eller arbeid i det, er vanskelig å bli inspirert noen ganger, men føler at det blir bedre utover nå, så vi får se hva som dukker opp på tegnearket.


 

Mobbing - lykkeknekkern

  • 20.05.2016 kl. 20:46

Som tidligere nevnt, så jobber jeg for øyeblikket som barnehagemedarbeider, og trives ganske greit med det. Men bak den lykkelige fasaden, som så ofte består av barnelatter og godt humør, så lærer man mye annet. Eksempelvis at mobbing utvikles svært tidlig hos mennesker. Én skulle ikke tro at det begynte allerede i barnehagealder, men det er i fullt utspring allerede da. Samtidig kan jeg ofte se at barn utestenger hverandre og henger ut hverandre så fort man ser en mulighet til det. 
Til tross for at mange av tilfellene med erting og mobbing ikke egentlig har onde intensjoner, så tar offeret det som regel veldig tungt. Og det sårer meg svært å se det, da jeg selv opplevde å bli mobbet, som så mange andre her i landet. Det er det for mye mobbing, og for få som faktisk innser den skaden det utgjør. Uansett hvor "uskyldig" det foregår, så handler det faktisk ikke om omfanget av mobbingen, men hvordan det oppfattes av den som blir mobbet. Vi mennesker er ulike, og jeg har sett hvordan enkelte barn har gått fra å være utadvendte små lykketroll, til inadvendte og innestengte mørke sjeler.

Som ung, tenkte jeg ofte at det var de voksnes skyld som ikke tok mobbingen seriøst. Som ikke gadd å begi seg utpå mer arbeid som var utenfor arbeidskontrakten. Men nå hvor jeg står i deres sko, innser jeg at arbeidet ikke er så enkelt. Det er ikke bare å gå imellom mobber og offer, sette ned foten, for så å gå lykkelige hånd i hånd etterpå. Barn er slue, og når de ikke får det som de vil, så vil de ofte gjøre alt i sin makt for å få det allikevel.

Vi er sikkert ikke de eneste som har blitt rammet av mobbing, ei heller skriver litt om det. Men det er viktig at vi minnes om at det skjer til daglig, og at man bør slå ned på det, enten om man er en forelder, en venn eller noen andre, så er det viktig at vi står opp for ofrene og støtter dem. Det er viktig å informere de som mobber om den skaden de utgjør og hvilke konsekvenser det kan få. Det er viktig å ta det seriøst og ikke la seg jatte med. 

Gamle bilder

  • 18.05.2016 kl. 19:45

             

Tegnestilen min var egentlig mye kulere før synes jeg, men det krever mye tålmodighet for meg å tegne sånne bilder, sånne små detaljer tar laang tid! Men det blir ganske kult når det er ferdig da!



 

Min indre Bridezilla titter ut

  • 16.05.2016 kl. 19:57

Hei, det blir litt jenteprat i dag! Det er som regel ikke jeg som skriver her, jeg er egentlig den som tegner siden jeg ikke er særlig flink til å skrive, men nå vil jeg snakke litt om bryllup!! Som dere kanskje har fått med dere så har vi forlovet oss, jeg ble kjempeoverrasket da han fridde, jeg hadde ikke forventet det og han hadde virkelig planlagt den PERFEKTE dagen! Jeg er så stolt av forloveden min!

Jeg har allerede begynt å planlegge (90% sett på brudekjoler på pinterest, 10% drevet med den faktiske planleggingen) og jeg har lyst til å vise dere det jeg har tenkt ut til nå og bildene som inspirerer meg for tiden.


                       
                       

Dette er kjolene jeg har falt for, men kjenner jeg meg selv rett så ender jeg sikkert opp med noe heeelt annet enn hva jeg har likt på bilder, det blir jo plutselig noe helt annet når man ser dem på seg selv.

                     
                     

Dette er bare ett lite innsyn i hvordan jeg kanskje har lyst til å se ut på bryllupsdagen. Det blir spennende å se hva jeg bestemmer meg for, det er jo enda ett år til så jeg har jo god tid til å bestemme meg. Hvis noen av dere har pinterest og har noen inspirerende tavler til en kommende brud så vil jeg gjerne se på dem!


 

VI FLYTTER UT

  • 14.05.2016 kl. 22:06

Like etter at vi kom hjem fra US&A, så dro vi på vår første visning sammen. Timer med kikking på Finn.no og diskusjoner hvorvidt den og den leiligheten passer oss, hvorfor (ikke?), osv. Og når man endelig fant seg en leilighet, så er det jo kanskje greit å sende en melding til utleier (Ja, vi må leie i første omgang, hakke ræva fylt av penger), og håpe på at man er en av de utvalgte til å komme på visning.

    

Det er ikke alltid så lett å selge seg, så vi måtte finne ut hvordan et par som oss skulle klare å i det hele tatt konkurrere med de mange andre menneskene som også kniver om nevnt leilighet. For oss, ble det å være så ærlige som mulig. Vi er et par, som har forlovet oss og som ønsker å starte en familie sammen. Vi er ikke millionærer (men håper at Norsk Tipping snart ringer oss), men har nok til å betale leie og depositum. Kanskje dette ikke er den anbefalte metoden, men plutselig hadde vi flere som ønsket å ha oss på visning.

    

Som rene kjendiser, måtte vi så begynne å luke ut igjen leiligheten som vi egentlig ikke hadde så lyst på, men kun sendte melding til fordi vi var desperate. Og så kommer vi til selve visningen. Den første leiligheten vi drog til, var vel den vi faktisk hadde mest lyst på. Ferdig innredet og med utrolig utsikt. Det eneste som manglet var en seng (som vi nylig kjøpte) og en tv. Men den var litt dyrere enn de fleste andre leilighetene. Så frem med smiskinga og puppene, denne skulle vi ha! Utleieren var litt forsiktig med å si for mye, vi var tross alt de første på visning, men ga fort uttrykk for at vi var svært interessante. Lykkelige etter en vellykket visning, takket vi for oss og dro til neste visning. En litt sliten sokkelleilighet, uten noen møbler og ikke mye til lydisolasjon. For å ikke være frekke, prøver vi så godt vi kan å vise noe interesse, men det er veldig vanskelig når vi nettopp var i paradis, og nå blir tilbudt slummen, men til en noe billigere penge.

Visningen tar endelig slutt og de påtrengte smilebåndene våres holder på å sprekke. Plutselig, som et lyn fra klar himmel, tikker det inn en samtale på telefonen min. Svarer så fort som mulig, og utleieren fra den første og mest fristende leiligheten, forteller oss at vi er de heldige nye leietakerne! HI5!

    

Så da er vi kommet til i dag. Nå sitter vi her og pakker, klare for å komme oss ut av loftet til svigers. Men nå må jeg slutte å skrive, for Frøken Fryd begynner å mase på at jeg skal pakke også? Hejdå.

NYFORLOVET

  • 11.05.2016 kl. 20:41

Vi er kommet hjem. Brune og blide. Eller, jeg er mest brun og hu er mest blid. Ikke så merkelig egentlig, for vi er faktisk et forlovet par per dags dato. Hvem skulle tru? Det var egentlig på tide tenker nå jeg, vi hadde tross alt vært sammen i elleve måneder og det passet seg så bra. Må jo ærlig innrømme at jeg var veldig nervøs før det store øyeblikket.

                   

For å gi en liten oppsummering, så dro vi jo til den amerikanske vestkysten, til Georgia, for en liten stund tilbake, og skulle være der en måneds tid. Der skulle vi bare nyte livet og de gode varme dager, etter et hardt år i det norske militæret. Det hun ikke visste, var at jeg i forveien hadde alliert meg med søsteren hennes om å finne den perfekte ringen. Det har seg slik at om man bare føler det er riktig, så bør man bare gjøre det. Uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så lever vi faktisk bare en gang, og har man funnet den riktige for seg, så hvorfor vente? Å utsette en så stor happening, var for meg veldig merkelig. Selvfølgelig var det på tide, vi har jo tross alt lagt opp en framtid sammen, med hus, unger, bobil og bikkje.

Men ring ble funnet, og det skulle endelig skje. Må ærlig innrømme at jeg var veldig redd for å få et nei, da jeg hadde bestemt meg for å fri tidlig i ferien. Kunne fort blitt en tidlig billett hjem da. Men uansett, kanskje vi slipper den svært kleine videoen ut en dag, men i korte trekk, så skjedde det hele på en liten strandbank utenfor et av de fineste hotellene jeg noen gang har vært på og sovet over på. Men til sannhetens time, så kom svaret, og som dere kanskje har forstått, så ble det et ja, som jeg aldri kommer til å glemme.

 

Nye tegninger

  • 09.05.2016 kl. 15:57

                               

                               

            Den siste er jeg ikke helt ferdig med da, men dette er ihvertfall det jeg drev med på flyet på vei til USA, hehe!




 

20 år og partypooper

  • 01.03.2016 kl. 19:12

                       

Vi har prøvd. Jeg lover. Vi har prøvd så godt vi kan, men det bare går ikke. Det bare går virkelig ikke.

Å dra ut på byen er så sinnsyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyykt kjedelig. Og det frister så voldsomt lite, litt som å dra til kjerka på en søndag morgen. Men det går bare ikke. Vi klarer ikke få oss selv til å gjøre det. Gang på gang har vi prøvd å motivere hverandre som to sportsutøvere i tenåra, med å daske hverandre på rumpene og slå hverandre i ansiktet, mens vi roper borderline homoseksuelle fraser til hverandre, men etterfulgt av en no-homo så ingen skal misforstå vår broderlige kjærlighet for noe annet.

                        

Men uansett hva, så dabber partyfaktoren sakte men sikkert av. Eksempelvis, samme hvor hardt det går for seg på vorset, spritflaska tømmes i likhet med selvrespekten og vi er i godt samspill med de andre rundt oss, men med engang noen dropper  "la oss dra ut på byen"-bomben, så er det nesten som om vi glemmer at vi er fulle. Plutselig blir vi edru i et øyeblikk, ser på hverandre og nikker. Det betyr at nok er nok, nå skal vi hjem.

 

Men poenget er vel at vi føler oss litt for unge til å være? såpass kjedelige? Kan godt hende dette ikke er et veldig merkelig fenomen i det norske landstrakte land, men innad våre vennegjenger, så anses det faktisk som litt merkverdig. Og det er litt trist, for det er ikke slik at vi egentlig har "lyst" til å være "kjedelige", men å spe penger ned i bartenderens kjeft og å få øresus står ikke øverst på bucket-listen. Er det flere som har følt på dette i det siste?


 

Halvferdig tegning

  • 23.02.2016 kl. 21:22

                         

Dette er den nyeste tegningen i tegneblokka. Den er langt i fra ferdig, men tenkte jeg bare skulle oppdatere dere litt på hva som bedrives på tegnefronten. 

Håper ellers at alle har hatt en fin tirsdag og fortsatt holder motet oppe!


 

Verpesjuk

  • 22.02.2016 kl. 22:04

Jeg vil ha barn.

Jeg vil ha mitt eget barn.

Min egen lille stjerne. Som er kun min. Og mammaen sin da. Men MIN.

Jeg vil ha den skjønneste lille skapningen, som gråter dag inn og dag ut, som bæsjer de ekleste bleiene som jeg står brekker meg over og som gjør det vanskelig for meg å fokusere på noe annet enn nettopp den. Sammen med min Venus, vil jeg at vi sammen skaper vårt lille barn. Og jeg vil ha det nå. Men samtidig er det så vanskelig. For vi er bare tyve år. Og det finnes ikke noen bedre alder å få barn i, når det gjelder for barnet sin skyld. Men for oss selv, så burde vi kanskje vente. Vente til vi er ferdig med å studere, fått oss jobb, begynt å nedbetale gjelden vår, fått meg lappen og så mye mer som kommer med det å bli voksen. Men jeg vil egentlig ikke det. Jeg vil egentlig ha barn.

                                                

 

Det eneste jeg har ønska siden jeg begynte å arbeide med barn, er å få mitt eget. Skape en ny familie, som jeg allerede har forestilt meg hvordan skal bli. Familie-utopia, hvor ungen vil være i fokus. Hvor ikke bare mat, drikke og søvn vil være en prioritet, men også lek, kjærlighet og lærdom. Å gi barnet alt det

jeg selv ikke fikk. Vise at jeg kan være den beste pappaen et barn kan få.
 

Jeg fikk en på tygga av svigerfar

  • 21.02.2016 kl. 16:50

Søndager er som søndager flest. De er tolv timer for korte og sprer en aura av latskap. Men til tross for at oddsen tilsier at dagen skal tilbringes i pysj ogmed kaffekopp, så blei det faen meg en treningsøkt i dag. Helvete heller, skal jeg bli fit før ferie, så må jeg holde det gående. Så da blei det en liten bokseøkt med svigerfar. Og makan til type. Han veit å gi meg litt juling. For de som kunne tenke seg å prøve noe annet enn vanlig styrketrening med vekter, så vil jeg anbefale og variere i ny og ne, og for meg er det i form av kampsport. Jeg er langt fra noen Sensei, men vet å slå et slag og sparke fra meg, så da er det fint å kunne variere litt vekk fra repeterende styrkeøvelser, og heller få ei på tygga.

Om noen ukers tid skal Frøken Fryd & Co (Altså, hennes familie og meg) dra til Georgia, USA. Etter langt og lenge får vi endelig dratt og jeg er veldig spent på hvordan det er på andre siden av dammen. Har vært i US&A én gang tidligere, og det var i TEEEXAS. Men det er mange centimetre siden, og det blir spennende å kunne oppleve Land of the Free som voksen.

                                                      

Men alt i alt, frøkna stikker om to uker og jeg kommer slentrende etter en uke etter der igjen, så vi får se om vi klarer å fortsette å legge ut såpass da. Nå kommer dagen til å nytes med god mat og familieselskap, og kanskje en alkoholenhet eller to, før enda en ny uke begynner. Woooooooooooohoooooooooooooo. 

                             QtxlCsVKkvY
                                                                        ^Trykk på bildet^
Kom forresten over denne gamle skatten. Var musikken virkelig bedre før? Begynner noen ganger å lure.

 

Forelskelse

  • 20.02.2016 kl. 19:58

Har du noen gang sett et barn være forelska? Den rene og ubetingede kjærligheten. Den nesten spruter ut av kinnene på den lille sprelske skapningen. Det finnes svært lite annet jeg syntes er så søtt, som et barn som er forelska. De siste ukene, har jeg lagt merke til at flere av barna har blitt "forelska" i meg. Stadig vil de kun være med meg og ignorerer andre barn. Flere ganger har de tatt hånden min inntil munnen sin og forsiktig kysset den, men ikke så jeg skal "merke" det da. For det hadde jo vært sinnsykt flaut.

 

Men barns forelskelse er det jeg savner hos voksne. Du kanke stave kjærlighet uten ærlighet, og hvor blir den av mon tro? Voksen kjærlighet er ofte så dominert av sex. Og la oss være ærlige, sex er faktisk ganske viktig. Skal ikke gå i detalj hvor ofte vi woo-hooer, men vi kan begge med hånden på tissen si at det gir hverandre nærhet. Men på den annen side, så er det ikke bare sex som er viktig. For er virkelig sex en såpass sterk faktor, at vi lar oss "forelske" av den, og ikke av personen?

                                                      

For kan jeg snakke av egen erfaring, så er kjærligheten stor her. Det er ikke nok å by på pikk'n'scramble. Det er viktig å være sammen, gjøre ting sammen og aller viktigst snakke sammen. Stadig ser jeg par hvor jeg ikke forstår hvordan de fortsatt er sammen. Sjeldent bruker de tid sammen, og når de eventuelt har tid sammen, er det alltid noe annet som er mer fristende å fokusere på. Det viktigste for meg, er kjæresten min. Klisjé eller ei, men jeg klarer ikke få ro uten å være med kjæresten min. Sjeldent får jeg sove uten henne, men det er bare så så mye kroppen orker.
 

Slik ble tegningen dere hjalp meg med!

  • 19.02.2016 kl. 16:21

                                                          

For to dager siden ba jeg dere om å hjelpe meg med denne tegningen, flere fåreslo krigsscene , noe som inspirerte meg til å tegne dette. Vet ikke om det ble som dere så for dere, men jeg synes uansett det var sykt gøy at dere hjalp meg, og jeg kommer helt klart til å gjøre dette flere ganger! 

Det hender at jeg står fast til tider og da er det jo så bra at det finnes kreative mennesker som inspirerer meg! Tusen takk!

Info om oss bak Fritt Utløp

  • 18.02.2016 kl. 18:23

                                                         

Tenkte vi kanskje kunne besvare noen spørsmål, som ikke akkurat er hyppig spurt, men som kanskje noen skulle tenke over eller stusse over. Så vi tar en liten CHFAQ - Could Have Been Frequently Asked Questions.

 

  1. Hvem er du/dere?

 Vi er en mann og en kvinne, begge 20 år, som nyter hverandres selskap og er et selvutnevnt kjærestepar. Vi møttes på en finurlig måte, men det får bli en historie for en annen gang. Vi er fremtidige studenter, men midlertidige arbeidere og vi kommer fra henholdsvis Oslo og Gjøvik. Hvor vi er nå, er et mysterium.

  1. Hvem skriver/tegner?

Det er kvinnen i forholdet som bærer blypinnene med stolthent, mens hun med presisjon og ømfintlighet lar den falle mot den hvite overflaten. Med sitt tynne håndledd skaper hun de mest kreative verkene jeg noen gang har sett. Mannen, altså meg, er han som bruker sine tykke pølsefingre på tastaturet, klør seg en ekstra gang bak i undertøyet, lukter litt ekstra godt, før han presser de analinfiserte fingrene sine mot tastaturet igjen for å skape en form for skriftlig bukkake. Beklager, men noen ganger må man bare være litt ærlig.

  1. Hva gjør dere når dere ikke blogger?

Vi blogger. Hehehe. Det er nettopp derfor vi begynte med blogg, fordi vi er venneløse og mangler selvinnsikt til å gjøre noe annet. Men vi trener en del, og begge jobber.  De av dere som har sett nedover bloggen, har kanskje lest En barnehageansatts tankeboble (1) og forstått at jeg jobber som barnehageansatt. Min bedre halvdel har funnet jobb på den lokale dagligvarehandelen og har nylig fått en ny "tittel", øl- og brusansvarlig (Hurra Hurra Hurra). Penger må til for å overleve i denne harde og brutale verdenen vi lever i.

                                                      

  1. Kommer vi til å få se ansiktene deres?

Kanskje, kanskje ikke. Tiden får vise. Vi ønsker ikke å vise hvem vi er helt ennå og vi syntes det er litt greit å være anonyme. Selv ikke våre nærmeste vet at vi blogger, så det er vår lille hemmelighet. Men følg med, så kan det hende vi pryder bloggen med våre "nettopp-blitt-voksen-ansikt".

  1. Hvofor skal jeg gidde å lese bloggen deres?

La oss følge de mange politikeres fotspor og drive litt valgkamp. Dere burde lese og følge oss av den enkle grunn at våre råe og ekte følelser kommer frem med innleggene våres. Det er kanskje ikke politiske, moralske eller andre vanskelige spørsmål vi tar opp, men kun våre følelser og tanker for hver dag som går. Om ikke det er nok, så tilbyr vi virtuelle klemmer og masse kjærlighet. Det er ikke manko på slikt her i gården. 

  1. Legger dere noe ut hver dag?

Vi prøver å legge ut noe hver dag, så vi ikke bare lar dette prosjektet falle bort, slik så mange andre av våre drømmer og ambisjoner har gjort. Siden vi ikke har fått medhold i å reprodusere oss, så lar vi vår smerte og større tidsrom gå utover bloggen. Så dermed presser vi ut noe for hver dag, men om det skulle være vi ikke rekker å legge ut no, så frykt ei, det er alltid en dag i morgen. 

Om det skulle være noe annet dere lurer på, så får dere bare spørre, men regner med at noe av de mystifistiske delene rundt bloggen er blitt besvart nå.

                                                    


 

 

Trenger noen kreative hjerner!

  • 17.02.2016 kl. 11:21

                                                            

Noen som har noen tips til noe ekstra jeg kan gjøre med denne tegningen? Føler at jeg vil gjøre mer ut av den, men vet ikke helt hva.

Nye tegninger

  • 16.02.2016 kl. 19:12









En barnehageansatts tankeboble (1)

  • 16.02.2016 kl. 17:56

Du går ut av døra, ikledd de varmeste klærne du kunne finne. Seende ut som Michelin-mannen, er du klar for å begi deg ut på enda et eventyr.

Sollyset treffer deg sterkt i øynene, du angrer på at du ikke tok med deg solbriller, men faen heller da, hvordan kunne du vite da du gikk ut døra, at sola skulle stå opp i dag, midt i februar? Øynene dine kniper seg sammen, du sliter med å se deg rundt, samtidig som ungene roper etter deg.

Navnet ditt uttalt på så mange barnslige måter. Et dypt trekk av vinterluften, skulle nesten tro det var Fisherman Friends du prakka opp i nesa di.

I sakte film går du ut mot vinterlandskapet. Barna omfavner deg, smiler og ler, du innser at det er nettopp derfor du er her. Samma hvor dypt og klisjé det høres ut, så er det nettopp derfor du har valgt å fortsette å arbeide her?..

Tanken på å tenke

  • 15.02.2016 kl. 17:13

Har du noen gang sittet og tenkt på hvorfor du tenker, for så å begynne å tenke på at du tenker, og du kommer ikke frem til den tanken du egentlig skulle ønske at du tenkte, for videre slår det deg at tanken på å tenke er en rar tanke.

Videre slår det deg at det også er rart hvordan du har en stemme inni hodet ditt, og du begynner å tenke på denne stemmen og lurer på hvordan det har seg at du har en stemme som uttaler tankene dine for deg, før du med din fysisk verbale stemme uttaler det høyt ut for deg selv.

Til slutt ender du opp med å forstå hvor rart det var med denne digresjonen, så du legger deg ned og begynner å tenke på noe annet. Som hvorfor Kanye West skal slippe et dataspill, eller hvorfor vann inneholder to hydrogen-atomer og kun et oksygen-atom, eller hvor mange kalorier en Carmex inneholder. Kanskje det bare er meg?

Tegningtid

  • 15.02.2016 kl. 13:01









 

 

Vårt aller første blogginnlegg

  • 14.02.2016 kl. 23:09

God kveld.

 

Vi er et par som kom på at vi alltid har klager på at vi ikke har en hobby, så hvorfor ikke ta litt inspirasjon fra "Julie & Julia" (2009), og begynne vår egen lille blogg? Kanskje vi legger ut i hopevis, tropevis, eller så dør prosjektet, sakte men sikkert. La oss nå ikke håpet på det.

 

                                         

 

Den ene av oss vil komme til å skrive noen tekster, mens den andre vil legge ut noen tegninger. Kreasjonene våres vil egentlig bare være et utløp for vår frodige fantasi som trenger, derav navnet, et fritt utløp.

 

Får da håpet vi klarer å tilfredstille et og annet sinn.
 

 

Fritt utløp

Mitt navn er Isabelle, jeg har utrolig mange tanker om alt mulig, og jeg har problemer med å overanalysere ting, bloggen hjelper meg til å få litt orden på tankene mine. I tillegg legger jeg ut tegningene og maleriene mine en gang i blant. Denne bloggen er et fritt utløp for meg med andre ord.

Bloggdesign

Kategorier

  • Blogg
  • Søk i bloggen

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no