Skal pengene stå i veien?

  • 31.05.2016 kl. 20:36

Som dere kanskje har forstått, så er vi fortsatt forelska og tenker å gifte oss. Og når folk spurte oss når vi tenkte å ha bryllup, sang jeg ydmykt ut et sted mellom tre og fem år, mens Isabelle kjapt kontret med at det var det dummeste hu hadde hørt og at det skulle skje snart. Og med snart, så innen 365 dager. I første omgang, ble både jeg og tilhørere nervøse og usikre på Isabelles ekstreme iver, med tanke på det økonomiske. Til tross for at vi begge jobber, så bader vi ikke i penger. 


Så nervøst nevner jeg det for Isabelle, at kanskje vi ikke har mulighet til det, spesielt hvis vi ønsker å gjøre så mye som vi gjør. Et bryllup koster fort mange flere høvdinger enn det to unge voksne som oss to kan telle. Men med tiden, så klarte hun å overbevise meg. For det første, så trenger det ikke være veldig dyrt. Vi har heller et mål om å skape så mye fest og minneverdighet, på så lite penger som mulig. Med litt reduksjoner i antall gjester, lokale og litt flaks, så ble mattestykket fort mer barnevennlig. 


For det andre, som Isabelle har så veldig rett i (desverre litt for ofte :(((( ) så handler det ikke om penger. Ei heller å tilfredstille nervøse familiemedlemmer eller å gjennoppleve The Great Gatsby. Det handler om oss. Isabelle og meg. Vi er to mennesker som ønsker å tilbringe resten av våre liv sammen, koste hva det koste vil. Det handler bare om prioriteringer, smarte løsninger og å drite litt i hva de gamle og vise forteller oss. 

-Thomas

Jeg tegner fortsatt!

  • 30.05.2016 kl. 19:36

Det er en liten stund siden jeg har lagt ut et innlegg med tegninger. Grunnen til det er at jeg har begynt på fire tegninger uten å ha gjort noen av dem ferdig! Jeg klarer ike å bare holde meg til en teging til den er ferdig, jeg begynner på en ny en hele tiden. 

Jeg hater egentlig å legge ut tegninger som ikke er ferdige, men denne gangen gjør jeg det siden jeg er så treg!



-Isabelle

Skal jeg ta hans etternavn?

  • 30.05.2016 kl. 11:39

Jeg har blitt spurt om jeg har tenkt til å ta etternavnet til Thomas en del ganger. Mange mener at som feminist så burde jeg ikke gjøre det, at det motsier alle likestillings prinsipper. Vel, hele tradisjonen med å gifte seg var vel egentlig ganske "nedverdigende" så jeg kan skjønne argumentene. 

Jenta skal gå med hvitt for å representere at hun er jomfru. Hun skal blir fulgt ned alteret av faren sin som skal "gi henne bort" til en mann som skal "ta over annsvaret". Kvinnens familie skal betale for bryllupet for at mannens familie er "så snille som tar over kvinnen".  Og kvinnen skal ta mannens etternavn, siden han er familiens "overhode".

Hvis man virkelig skal tenke på det, så er det ganske ille. Men det er ikke slik i Norge i dag, i dag så handler det om å feire at man har funnet noen man vil dele livet sitt med, man har fest med begge parters familie og venner for å gjøre det offisielt. Og JA jeg vil ta hans etternavn fordi jeg vil at vi skal være en familie, og jeg kommer til å føle meg mer som en familie hvis vi har samme etternavn, jeg synes det rett og slett er hyggelig, jeg legger ikke så mye mer i det enn det.  
Jeg vil ikke unngå å gifte meg og følge de tradisjonene bare fordi de en gang i tiden har betydd noe annet, men det er meg. Jeg har venninner som ikke vil gifte seg i det hele tatt på grunn av alle disse tingene, og det kan jeg respektere. Men jeg velger å gifte meg, og det er kanskje den største forskjellen mellom nå og da, i Norge i dag så kan vi kvinner velge om vi vil gifte oss og hvem vi vil gifte oss med. Vi kan også velge hvordan vi vil gifte oss, om vi vil at moren vår skal følge oss ned det alteret, så kan hun det, om vi vil at hele familien skal ha vårt etternavn i stedet, så er det også innafor.

Men jeg personlig velger å følge alle tradisjonene, til tross for hva de har symbolisert en gang i tiden.     

-Isabelle

Veggisburger

  • 29.05.2016 kl. 21:26

Her om dagen lagde jeg vegetarburgere til middag, jeg vil egentlig kalle de for søtpotetburgere siden søtpotet var hovedingrediensen og den smakte veldig søtpotet. Den var ihvertfall veldig god og veldig lett å lage!

            

Du trenger:

To store søtpoteter

En boks kikerter

Ett hvitløksfedd

Frisk basilikum

Chillipulver

Malt spisscumin

En chilli

To cm ingefær

Kikertmel/Potetmel

Dette gjør du:

Skrell potetene, skjær dem opp i biter og kok dem i ca femten min eller til de blir møre og lette å mose.

Finhakk hvitløk, basilikum, ingefær og chilli og stek med litt olje.

            

Tøm vannet fra kikertene og ha i en bolle med potetene og resten av ingrediensene (Utenom melet) og mos til det er en jevn masse med en gaffel, evt bruk kjøkkenmaskin. Spe på med kikertmel/potetmel til massen blir fast nok til å lage burgere av.

La massen stå og kjøle seg ned i femten minutter før du begynner.

            

Aah, jeg ELSKER søtpotet, spiste ett par terninger mens jeg holdt på.

            

-Isabelle

Photoshoot på Mjøsa

  • 28.05.2016 kl. 17:00

Jeg og Thomas var på Skibladner i går og drakk oss litt fulle og tok masse bilder, her er resultatet av det:

         

-Isabelle

Prokastinering er en livsstil

  • 28.05.2016 kl. 11:57

Klokka er 11.
Jeg burde vært på jobb og blitt ferdig med noen prosjekter.

Gud. Så vondt jeg har i huet.
Syntes faktisk litt synd på meg selv.

Får ikke lov til det da.

Det er lørdag igjen og det regner igjen. Vi var ute på en fest i går, for en gangs skyld. Det er ikke ofte vi begir oss ut på slike tilstelninger. Men det var litt moro faktisk. Vi fikk til og med brægga litt om forlovelsen.

Isabelle er for øyeblikket på jobb, mens jeg sitter her og spiller. Samtidig som jeg venter på at frokosten min blir ferdig. Stekt dem helt selv. #MakingMamaProud.

           

Her er frokosten min. I bakgrunnen er alt jeg burde gjort.

Vi skal til hjembyen min for å si hei og ha det til en venn av meg som snart drar opp til russergrensa igjen. Orker egentlig ikke å dra i dag. Kjennes ut som hodet mitt kommer til å eksplodere. Men vi må. Har ikke samvittighet til å ikke dra. Kanskje han ikke vil være min forlover i så fall????
 

Men men, alt i alt, så sitter jeg nå her i pysj og skriver i stede for å gjøre produktive ting som vil forenkle livet mitt i enorme mengder. Fordi prokrastinering er en livsstil.   

          

Håper i alle fall noen av dere gjør noe litt mer produktivt i dag.

- Thomas

Scrapbook - Bryllup

  • 27.05.2016 kl. 10:45

Jeg har jobbet litt med en scrapbook siden jeg ble forlovet, jeg liker å samle alt som inspirerer meg på ett sted (I tillegg til de seks tavlene mine på pinterest.) Det er også fint å ha noe fysisk å vise til andre når jeg skal forklare hva jeg er ute etter. Så her er noen bilder fra scrapbooken!


 

-Isabelle
 

"Jeg liker deg også, men du er ikke pen nok"

  • 26.05.2016 kl. 15:29

Jeg husker denne dagen så ekstremt godt fortsatt, det ga skikkelig inntrykk da mitt livs store kjærlighet sa at jeg ikke var pen nok! Jeg var ti eller elleve år gammel og hadde vært forelsket i den samme gutten i to år (La oss kalle han Per) Per var ikke den kjekkeste eller mest populære gutten i klassen, men det brydde jeg meg ikke om, jeg tenkte sjelden på utseendet, hverken mitt eget eller andres, jeg var et lykkelig naivt lite barn. Jeg hadde lagt merke til at Per virket veldig snill og morsom, han var liksom ikke like teit som de andre guttene syntes jeg, og derav var han the one.

Jeg var veldig åpen om at jeg var forelsket i Per med tanke på at jeg skrev navnet hans med hjeter rundt på så og si alt og fortalte alle at jeg var forelsket i han, i tillegg spurte jeg han om han ville være kjæesten min hver eneste uke. Han sa alltid nei, og det var greit, jeg skjønte at han trengte nok bare litt tid, "guttene på min alder er ikke så interessert i kjærester" tenkte jeg, men likevell safet jeg med å spørre hver eneste uke, bare sånn i tilfelle han plutselig skulle bli interresert.

             

Jeg begynte så vidt å miste håpet når han plutselig hadde hatt to kjærester på rappen, men fortsatt sa nei til meg hver eneste uke, da begynte tanken å slå meg "Kan det være noe med meg?" Men jeg kastet ikke bort alt for mye tid på den tanken før jeg fortsatte som vanlig å være lykkelig forelsket i Per.

Så skjedde det. Per sendte meg en lapp i timen hvor det stod "Er det sant at du liker meg?" (Altså, hallooo? Hvilken planet har du vært på de siste to årene?) og jeg sendte samme lapp tilbake med svaret "Ja" og kjente at hjertet mitt dunket kjempefort. Han sender enda en lapp hvor det står "Møt meg på MSN etter skolen". 

Jeg kunne nesten ikke VENTE med å komme meg hjem etter skolen og logge meg inn på MSN! Endelig skulle vi bli kjærester tenkte jeg! Endelig kan jeg skrive "Per<3" i statusen min slik at alle kan se at vi er offisielle! Jeg sitter foran PC-skjermen min og venter i spenning når han plutselig logger på og sender meg melding.

Per - "Så du liker meg?"

Isabelle - "Ja :D"

Per - "Jeg liker deg også, men det er et problem"

Isabelle -"Hva da?"

Per -"Du må love å ikke bli sur!"

Isabelle -"Ok"

Per -"Det er bare at du er ikke pen nok :/"

Og i dette øyeblikket gikk lille Isabelle fra å være en carefree liten unge til å bli en stone cold bitch! Haha, neida, men det var etter dette at jeg skjønte at utseendet tydeligvis var viktigere enn jeg hadde trodd, jeg gikk rundt med fett hår og den samme møkkete t-skjorta tre dager på rad uten å se noe galt i det, men etter dette skjønte jeg at det ikke var helt greit likevell.

Men for å si det sånn så fikk jeg hevnen min, når puberteten ga meg antydning til pupper så var han plutselig interessert og jeg bare "Hah særlig, you have no access to theese myggstikkboobs din taper"

-Isabelle

 

Dere vet jo ikke hva vi heter!

  • 26.05.2016 kl. 12:56

jeg kom nettopp på hvor dust det er at dere ikke vet navnene våres, det er jo to som driver denne bloggen, og det er jo fint om vi begynner å signere med navn slik at dere vet hvem som skriver hvilket innlegg.

            
Så jeg skjærer rett og slett igjennom og forteller dere at mitt navn er Isabelle, det er jeg som tegner som regel og av og til skriver, og min kjære forlovede heter Thomas, han skriver for det meste. Og vi er begge 20 år gamle. Så da vet dere det!

-Isabelle

Say YES to the dress!

  • 25.05.2016 kl. 13:41

Akkurat nå så sitter jeg og ser på "Say yes to the dress" før jeg skal på jobb. Jeg synes det er så sykt spennende å se på alle brudeskjolene, ihvertfall med tanke på at jeg selv snart får sjansen til å si "ja" til min egen brudekjole snart! Jeg har bestilt prøvetime på to forskjellige brudesalonger, en i lillehammer som heter "Sans for bryllup" og en i Oslo som heter "Christiane brudesalong". 

   

Jeg gleder meg helt syyyykt mye til å prøve kjoler! Det blir så utrolig spennende, jeg føler at når jeg først er der og prøver kjoler så kommer jeg virkelig til å føle at jeg skal gifte meg på ordentlig, og at det ikke bare er noe jeg dagdrømmer om, hehe.

           

Noen som har erfaring med de brudesalongene? 

 

Har et lite håp for denne tegningen

  • 24.05.2016 kl. 21:07

            

Den er ikke ferdig, så jeg vil ikke vise frem hele enda, men jeg tror kanskje at denne kan bli kul! Er endelig inspirert igjen.
 

Jeg må ringe kunden og beklage!

  • 24.05.2016 kl. 15:23

Ugh, jeg er så sinnsykt oppgitt over meg selv nå. Dette er grunnen til at jeg helst bare vil sitte inne på et rom og tegne hele tiden, haha. 


Jeg jobber på en dagligvarebutikk og det hender at vi som jobber der gjør feil, vi er faktisk bare mennesker vi også, i går var en slik dag hvor jeg var litt vell surrete. Jeg satt i kassen når det kom en relativt fast kunde og skulle betale for noen varer, to ganske billige varer ble 250kr. 250kr!?!?!?!? for To små varer?? Kunden ble veldig forfjamset og sa at hun ikke ville ha varene likevell, med tanke på prisen, så forsvant hun ganske fort. Nøyaktig ett minutt etter hun hadde dratt fra butikken så forstod jeg hva jeg hadde gjort feil, jeg hadde lest opp prisen på varene til personen FØR henne, hennes varer kostet egentlig bare 36kr! Det er jo ikke rart at hun ble helt satt ut.

       

Og da ble jeg bare så utrolig flau siden jeg hadde sittet der og bare "Sorry, men det står 250kr her, er ikke noe jeg får gjort med det" noe som bare er helt tullete, det er alltid noe å få gjort med en så rar pris, jeg burde ha gitt henne varen for den prisen hun hadde lest og som hun ALLTID pleide å kjøpe den for. Jeg burde i det minste ha undersøkt det nærmere og ikke bare vært et lite nek som sitter der og bare "Sorriii det står 250kr så det." Jeg HATER sånne ting, klarer ikke legge det fra meg! Denne kunden ble veldig missfornøyd med dette og ringte inn for å klage, og jeg har så sykt dårlig samvittighet siden alt sammen var jo bare min feil, alt var på grunn av mitt surrete hue!!

Jeg må få tak i henne slik at jeg kan beklage, jeg hater å sitte med dårlig samvittighet og tanken på at jeg har gjort en kunde skikkelig missfornøyd. Har noen av dere jobbet i butikk og opplevd det samme? Eller opplevd at du har dummet deg ut skikkelig og hatt dårlig samvittighet etterpå?

Uinspirerte tegninger

  • 23.05.2016 kl. 11:52

    

Vet ikke helt hva jeg skal si om disse tegningene, jeg har tegnet mye bare for å komme i gang i det siste, men jeg legger ikke alt for mye tanke eller arbeid i det, er vanskelig å bli inspirert noen ganger, men føler at det blir bedre utover nå, så vi får se hva som dukker opp på tegnearket.


 

Mobbing - lykkeknekkern

  • 20.05.2016 kl. 20:46

Som tidligere nevnt, så jobber jeg for øyeblikket som barnehagemedarbeider, og trives ganske greit med det. Men bak den lykkelige fasaden, som så ofte består av barnelatter og godt humør, så lærer man mye annet. Eksempelvis at mobbing utvikles svært tidlig hos mennesker. Én skulle ikke tro at det begynte allerede i barnehagealder, men det er i fullt utspring allerede da. Samtidig kan jeg ofte se at barn utestenger hverandre og henger ut hverandre så fort man ser en mulighet til det. 
Til tross for at mange av tilfellene med erting og mobbing ikke egentlig har onde intensjoner, så tar offeret det som regel veldig tungt. Og det sårer meg svært å se det, da jeg selv opplevde å bli mobbet, som så mange andre her i landet. Det er det for mye mobbing, og for få som faktisk innser den skaden det utgjør. Uansett hvor "uskyldig" det foregår, så handler det faktisk ikke om omfanget av mobbingen, men hvordan det oppfattes av den som blir mobbet. Vi mennesker er ulike, og jeg har sett hvordan enkelte barn har gått fra å være utadvendte små lykketroll, til inadvendte og innestengte mørke sjeler.

Som ung, tenkte jeg ofte at det var de voksnes skyld som ikke tok mobbingen seriøst. Som ikke gadd å begi seg utpå mer arbeid som var utenfor arbeidskontrakten. Men nå hvor jeg står i deres sko, innser jeg at arbeidet ikke er så enkelt. Det er ikke bare å gå imellom mobber og offer, sette ned foten, for så å gå lykkelige hånd i hånd etterpå. Barn er slue, og når de ikke får det som de vil, så vil de ofte gjøre alt i sin makt for å få det allikevel.

Vi er sikkert ikke de eneste som har blitt rammet av mobbing, ei heller skriver litt om det. Men det er viktig at vi minnes om at det skjer til daglig, og at man bør slå ned på det, enten om man er en forelder, en venn eller noen andre, så er det viktig at vi står opp for ofrene og støtter dem. Det er viktig å informere de som mobber om den skaden de utgjør og hvilke konsekvenser det kan få. Det er viktig å ta det seriøst og ikke la seg jatte med. 

Gamle bilder

  • 18.05.2016 kl. 19:45

             

Tegnestilen min var egentlig mye kulere før synes jeg, men det krever mye tålmodighet for meg å tegne sånne bilder, sånne små detaljer tar laang tid! Men det blir ganske kult når det er ferdig da!



 

Min indre Bridezilla titter ut

  • 16.05.2016 kl. 19:57

Hei, det blir litt jenteprat i dag! Det er som regel ikke jeg som skriver her, jeg er egentlig den som tegner siden jeg ikke er særlig flink til å skrive, men nå vil jeg snakke litt om bryllup!! Som dere kanskje har fått med dere så har vi forlovet oss, jeg ble kjempeoverrasket da han fridde, jeg hadde ikke forventet det og han hadde virkelig planlagt den PERFEKTE dagen! Jeg er så stolt av forloveden min!

Jeg har allerede begynt å planlegge (90% sett på brudekjoler på pinterest, 10% drevet med den faktiske planleggingen) og jeg har lyst til å vise dere det jeg har tenkt ut til nå og bildene som inspirerer meg for tiden.


                       
                       

Dette er kjolene jeg har falt for, men kjenner jeg meg selv rett så ender jeg sikkert opp med noe heeelt annet enn hva jeg har likt på bilder, det blir jo plutselig noe helt annet når man ser dem på seg selv.

                     
                     

Dette er bare ett lite innsyn i hvordan jeg kanskje har lyst til å se ut på bryllupsdagen. Det blir spennende å se hva jeg bestemmer meg for, det er jo enda ett år til så jeg har jo god tid til å bestemme meg. Hvis noen av dere har pinterest og har noen inspirerende tavler til en kommende brud så vil jeg gjerne se på dem!


 

VI FLYTTER UT

  • 14.05.2016 kl. 22:06

Like etter at vi kom hjem fra US&A, så dro vi på vår første visning sammen. Timer med kikking på Finn.no og diskusjoner hvorvidt den og den leiligheten passer oss, hvorfor (ikke?), osv. Og når man endelig fant seg en leilighet, så er det jo kanskje greit å sende en melding til utleier (Ja, vi må leie i første omgang, hakke ræva fylt av penger), og håpe på at man er en av de utvalgte til å komme på visning.

    

Det er ikke alltid så lett å selge seg, så vi måtte finne ut hvordan et par som oss skulle klare å i det hele tatt konkurrere med de mange andre menneskene som også kniver om nevnt leilighet. For oss, ble det å være så ærlige som mulig. Vi er et par, som har forlovet oss og som ønsker å starte en familie sammen. Vi er ikke millionærer (men håper at Norsk Tipping snart ringer oss), men har nok til å betale leie og depositum. Kanskje dette ikke er den anbefalte metoden, men plutselig hadde vi flere som ønsket å ha oss på visning.

    

Som rene kjendiser, måtte vi så begynne å luke ut igjen leiligheten som vi egentlig ikke hadde så lyst på, men kun sendte melding til fordi vi var desperate. Og så kommer vi til selve visningen. Den første leiligheten vi drog til, var vel den vi faktisk hadde mest lyst på. Ferdig innredet og med utrolig utsikt. Det eneste som manglet var en seng (som vi nylig kjøpte) og en tv. Men den var litt dyrere enn de fleste andre leilighetene. Så frem med smiskinga og puppene, denne skulle vi ha! Utleieren var litt forsiktig med å si for mye, vi var tross alt de første på visning, men ga fort uttrykk for at vi var svært interessante. Lykkelige etter en vellykket visning, takket vi for oss og dro til neste visning. En litt sliten sokkelleilighet, uten noen møbler og ikke mye til lydisolasjon. For å ikke være frekke, prøver vi så godt vi kan å vise noe interesse, men det er veldig vanskelig når vi nettopp var i paradis, og nå blir tilbudt slummen, men til en noe billigere penge.

Visningen tar endelig slutt og de påtrengte smilebåndene våres holder på å sprekke. Plutselig, som et lyn fra klar himmel, tikker det inn en samtale på telefonen min. Svarer så fort som mulig, og utleieren fra den første og mest fristende leiligheten, forteller oss at vi er de heldige nye leietakerne! HI5!

    

Så da er vi kommet til i dag. Nå sitter vi her og pakker, klare for å komme oss ut av loftet til svigers. Men nå må jeg slutte å skrive, for Frøken Fryd begynner å mase på at jeg skal pakke også? Hejdå.

NYFORLOVET

  • 11.05.2016 kl. 20:41

Vi er kommet hjem. Brune og blide. Eller, jeg er mest brun og hu er mest blid. Ikke så merkelig egentlig, for vi er faktisk et forlovet par per dags dato. Hvem skulle tru? Det var egentlig på tide tenker nå jeg, vi hadde tross alt vært sammen i elleve måneder og det passet seg så bra. Må jo ærlig innrømme at jeg var veldig nervøs før det store øyeblikket.

                   

For å gi en liten oppsummering, så dro vi jo til den amerikanske vestkysten, til Georgia, for en liten stund tilbake, og skulle være der en måneds tid. Der skulle vi bare nyte livet og de gode varme dager, etter et hardt år i det norske militæret. Det hun ikke visste, var at jeg i forveien hadde alliert meg med søsteren hennes om å finne den perfekte ringen. Det har seg slik at om man bare føler det er riktig, så bør man bare gjøre det. Uansett hvor klisjé det måtte høres ut, så lever vi faktisk bare en gang, og har man funnet den riktige for seg, så hvorfor vente? Å utsette en så stor happening, var for meg veldig merkelig. Selvfølgelig var det på tide, vi har jo tross alt lagt opp en framtid sammen, med hus, unger, bobil og bikkje.

Men ring ble funnet, og det skulle endelig skje. Må ærlig innrømme at jeg var veldig redd for å få et nei, da jeg hadde bestemt meg for å fri tidlig i ferien. Kunne fort blitt en tidlig billett hjem da. Men uansett, kanskje vi slipper den svært kleine videoen ut en dag, men i korte trekk, så skjedde det hele på en liten strandbank utenfor et av de fineste hotellene jeg noen gang har vært på og sovet over på. Men til sannhetens time, så kom svaret, og som dere kanskje har forstått, så ble det et ja, som jeg aldri kommer til å glemme.

 

Nye tegninger

  • 09.05.2016 kl. 15:57

                               

                               

            Den siste er jeg ikke helt ferdig med da, men dette er ihvertfall det jeg drev med på flyet på vei til USA, hehe!




 

Fritt utløp

Mitt navn er Isabelle, jeg har utrolig mange tanker om alt mulig, og jeg har problemer med å overanalysere ting, bloggen hjelper meg til å få litt orden på tankene mine. I tillegg legger jeg ut tegningene og maleriene mine en gang i blant. Denne bloggen er et fritt utløp for meg med andre ord.

Bloggdesign

Kategorier

  • Blogg
  • Søk i bloggen

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no