VEGAN

  • 30.06.2016 kl. 21:31

Halla!


Som dere kanskje har forstått, så er jo Isabelle vegetarianer (se tilbake på de mange matrettene hun legger ut), men det er jo ikke jeg (!!!???!!!). Hvordan funker det a? Blir ikke Isabelle krakilsk av å se meg spise kjøtt? Tar hun ikke frem en rabarbra og denger løs på meg, mens hun siterer fakta fra andre sinnaveganere? Prøver hun ikke å stappe munnen min full av farger, som om jeg skulle vært i en Care Bear bukkake? (Trenger ikke å søke opp sistnevnte, tror dere vil angre).

I starten var jeg veldig kritisk til det faktum at Isabelle skulle bli vegetarianer. Hu fortalte meg det over telefon mens vi satt på hver vår sykestue i Forsvaret. De siste ukene jeg hadde pratet med henne, så hadde hu fortalt at hennes daglige inntak bestod for det meste av noen brødskiver med peanøttsmør og mandelmelk. Ikke merkelig nok var min første reaksjon å angripe. Hvorfor i huleste skal hu kutte ut det ene hu fikk energi av???? Men etter å ha latt mitt kjøttfulle hue få roe seg ned, så fikk jeg både lest og lært meg litt over hvilke positive effekter det kommer av å være veganer. Til tross for at hu har lagt vekk kjøttet, så kan jeg fortsatt ikke se ribbein og energimangel. I stede er hun fornøyd med seg selv. Og da er jeg fornøyd. 

Men nei, hu går ikke hardt inn for å stappe meg full av farger. Jeg er faktisk ikke veganer/vegetarianer av den enkle grunn, at jeg gidder ikke. Har full forståelse for at Isabelle følger sine idealer og støtter henne fullt ut, og jeg skulle gjerne hoppet på toget sjæl, men jeg gidder bare ikke. Til tross for at kjøttinntaket mitt etter at vi flyttet sammen, er blitt sterkt redusert (sikker opp mot 80%), så har jeg lett for å falle for enkle, kjappe og billige løsninger, for å forenkle hverdagen litt. Det vil si at det fort kan bli en pølse, hamburger, kjøttkaker osv. Men når Isabelle lager mat, så kommer jeg ikke til å flekke frem en pakke med kjøtt og be henne steke den for meg. Faktisk, så trives jeg veldig godt med vegansk kost. Både smaksmessig og for samvittigheten. Det er ikke ofte jeg kan si det samme når det gjelder kjøttretter. 






Til tross for at jeg har sett dokumentarer som Cowspiracy og lest mang en forskningsartikkel om både helse- og miljøeffekter av vegansk kost, så er jeg vel bare litt lat? Samtidig er jeg litt for glad i et glass melk om morran og en liten før-lunsj yoghurt, til at jeg kan bli full-on vegan. 

En annen ting jeg ofte lar meg irritere over, er all den "haten" som Isabelle får. Føler at jeg strider litt i mot meg selv, men når "kjøttetere" kommer for å kritisere Isabelle eller terge henne, så blir jeg en smule forbanna. Kommentarer som at hu kan ete gresset på bakken, at hu kommer til å sulte både henne og meg i hjel eller andre udugelige og ignorante kommentarer, er svært undøvendig. Litt som kommentarfeltet på samtlige nasjonale aviser. 
Eksempelvis:

Nyhetssak: Terroristangrep på X-sted

Kommentarer blir ofte som følgende:

- FÅ UT ALLE JÆVLA MUSLIMER/JØDER/ASIATERE/EnEllerAnnenMinoritet/OSV

- DREP ALLE SOM HAR MER PIGMENTER ENN MEG

- JEI KJENNNNER EI TØRKLEHUET SOM ER SKOMMEL. SEND HO UT.

Det skaper jævlig dårlig debatt. Til å være mennesker i det 21. århundre, så burde vi klare bedre enn som så. Så drit i.

Alt i alt, så anbefaler jeg alle å ta en liten titt på hva dere får i dere, og om dere velger å gjøre som Isabelle, å kutte ut kjøttprodukter helt, eller som meg, å redusere antall måltider med kjøtt, så vil det utgjøre en forskjell. Om ikke på helsa, så vil det i hvert fall hjelpe natur og miljø. Kun én kjøttfri dag i uka, hjelper masse! 

- Thomas

Å velge brudepiker

  • 30.06.2016 kl. 21:21

Det er en utfordring å velge ut brudepiker. I begynnelsen når jeg skulle tenke ut hvem jeg ville ha så følte jeg at jeg ikke hadde nok venner til å ha en skikkelig gjeng liksom. Jeg så fo meg at det bare kom til å bli en forlover, søstera mi og mamma. Men nå har jeg allerede syv brudepiker (utenom mamma) og har nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke har bedt fler! 

Men nå er jeg veldig fornøyd med min jentegjeng da, de er fantastiske alle sammen. Når vi skulle dra på brudekjoleshopping og jeg skulle ha med meg alle mine syv brudepiker inn i salongen så var det mange som advarte meg. De sa at jeg burde ikke ha med meg så mange fordi det ville bli så mange meninger, og jeg ville bare bli stresset og lei av det. Men det skjedde ikke i det hele tatt! 

Jeg visste forsåvidt at det kom til å gå helt fint, fordi jeg har verdens beste brudepiker!

Jeg vet ikke om jeg har delt med dere hvordan jeg vil at brudepikene skal se ut på bryllupsdagen, men de skal ihvertfall ha på seg røde kjoler. Jeg tror det kommer til å bli en skikkelig stilig kontrast med meg i hvitt med røg bukett, og dem i rødt med hvir bukett!




-Isabelle

 

NATURBIT PAKKEN HAR KOMMET!

  • 30.06.2016 kl. 18:55

Jeg fikk en melding i dag tidlig, til og med før jeg hadde stått opp om at pakken min fra naturbit var blitt levert i postkassen min! Det var så deilig, fordi jeg hadde ikke spist frokost enda og da passet det perfekt å få en hel eske med frokostalternativ rett hjem!


Det vi har smakt hittil har vært kjempegodt! Vi er fornøyde kunder allerede!

Jeg skjønte nettopp at jeg har glemt å dele link til hvordan dere kan få tak i dette! Dere kommer til nettsiden HER (Beklager til de som leste innlegget før jeg oppdaterte med dette)

-Isabelle

Slik møttes vi

  • 29.06.2016 kl. 21:13

Av en eller annen grunn, så vil ikke Frøken Fortuna la meg skrive ferdig denne teksten. Har prøvd tre ganger allerede og begir meg ut på et fjerde forsøk. Om ikke dette lar seg gjøre nå, så lurer jeg nesten på om jeg skal la vær. 

Vi har lenge hatt lyst til å fortelle hvordan vi møttes og de mange historiene som kom av det. Både fordi vi selv liker å nostalgifisere, samt at kanskje én og annen av dere kjenner dere igjen i noe av det. For hva er ikke vakrere enn når to mennesker skaper god kjemi og poesi? 

Vårt eventyr begynte for litt over ett år siden. Begge to var innrullert i det o'store norske Forsvaret og var klare for å gi alt for Norge. Skjebnen skulle ha det til, at Isabelle i fra Flyvåpenet og meg fra Sjøforsvaret, skulle møtes på Sanitetskurset sammen. Skal ikke gå veldig mye i detaljer, så jeg slipper å få Cyberforsvaret på nakken. Men til tross for at jeg hadde satt Sanitet som et av mine sistevalg og heller ikke bestod en nødvendig praktisk test som egentlig var nødvendig for kurset, så ble jeg fortsatt sendt for å være en del av det medisinske apparatet. 

Ved ankomst av ny leir, nye mennesker, nytt kurs og nye rom, finner jeg overraskende ut at det var særs mange kvinner på rommet mitt. Fler enn jeg var vant til. Og overraskelsen ble større når det viste seg at her delte både kvinner og menn rom. Svært ubehagelig i starten, men også svært heldig for meg, at den ene kvinnen var Isabelle. Ofte kan jeg si at hun er ei ugle, av den enkle årsak at den første gangen jeg så henne, så satt hun i overkøyen sin som ei ugle og kikket over oss andre. 

Vårt sosiale barometer fyltes ikke akkurat med stormskritt. Hun syntes jeg var skummel. Jeg syntes hu var for pen. Samtidig er jeg ikke flink med jenter. Aldri vært det heller. Men Isabelle tok et realt skippertak og begynte det hele, noe jeg er evig takknemlig for at hun gjorde. Vårt første ordentlige møte med hverandre, endte med at klokka mi satt seg fast i buksa hennes, som jeg skal fortelle dere senere!

- Thomas



 

Min paranormale barndomshistorie

  • 29.06.2016 kl. 20:34

Dette innlegget er ikke passende for de som blir lettskremte!

Dere har sikkert hørt historier om barn som har snakket med de døde. En teori er at dyr og barn har lettere for å se dem fordi de har et såppass åpent sinn.

Denne historien er fra jeg var 2-3 år gammel, og er noe mamma har fortalt meg i ettertid, og jeg syntes det var skikkelig ekkelt da hun fortalte meg dette for første gang. Man hører jo at slike ting har skjedd med andre, men jeg hadde ikke forventet at jeg selv hadde opplevd det. Jeg husker det ikke dessverre, da jeg bare var et lite barn da dette skjedde.

Familien min og jeg hadde flyttet til et nytt hus da mamma merket at jeg begynte å gråte på samme tidspunkt hver eneste natt, hun tenkte sikkert at jeg syntes det var skummelt og uvandt å sove på et nytt sted, så hun tenkte vel ikke så veldig mye på akkurat det. Men det skumle var at hver enneste gang hun gikk inn til meg for å trøste meg så sto jeg i barnesengen min og peket mot samme hjørne på rommet mitt og gråt "Mannen! Slemme mannen!" Hver eneste gang!! Mamma ble jo først og fremst redd for om noen hadde brutt seg inn i huset! Men dette skjedde flere netter på rad, så om noen hadde brutt seg inn hver eneste natt på samme tidspunkt ville hun merket det. Dessuten mente jeg at jeg så en mann stå i hjørnet, han hadde ikke gjemt seg eller hoppet ut av vinduet, han sto der, rett opp og ned i hjørnet på rommet mitt. Men mamma kunne ikke se noen mann der, derfor konkluderte hun med at denne mannen kom fra inne i hodet mitt.


Men når hun merket et mønster ble hun faktisk litt satt ut, men hun trodde ikke på den slags. Etter noen uker så hadde det visst gått over av seg selv. Og etter det ble det vel glemt helt til hun fortalte meg om det for et par år siden.

Men herregud, noe så ekkelt! Greit nok om det bare hadde skjedd en natt eller to, barn har jo en vanvittig fantasi, så sånne ting kan jo skje av og til. Men at jeg gråt på samme tidspunkt, pekte på det samme hjørnet på rommet mitt og gråt om denne "slemme mannen" hver eneste natt i lang tid er jo faktisk noe helt annet, da begynner det å bli skummelt!


Det viste seg i ettertid at det faktisk hadde bodd en gammel mann i det huset før vi flyttet dit, så det er faktisk ikke utenkelig at jeg så han sitte i hjørnet på rommet mitt, og som et lite barn så synes jeg sikkert at det var skummelt at det satt en fremmed mann inne på rommet og så på meg! Er jo ikke rart jeg gråt!

Kan jo hende han bare passet på meg, og hadde gode intensjoner, men jeg får fortsatt litt frysninger av å tenke på det!

Flere som har opplevd paranormale hendelser?

-Isabelle

Nye fargetusjer

  • 29.06.2016 kl. 17:59

Jeg ble lei tusjene mine for litt siden, så jeg bestemte meg for å kjøpe nye. Det vr faktisk Thomas som anbefalte meg disse, noe jeg reagerte på fordi han kan ingenting om disse tingene egentlig, og interesserer seg ikke for tegning. Men av en eller annen grunn hadde han hørt om disse, men ikke jeg. Jeg tok det som et tegn på at de sikkert var bra!



Og de er veldig bra også! Dette er noe av det jeg liker best, helt nye tusjer! haha.

-Isabelle
 

Mitt mål med bloggen

  • 28.06.2016 kl. 23:42

Ærlig talt, hvis jeg bare skal si det rett ut, så blogger jeg jo faktisk får å få lesere, muligens til og med for å tjene penger på det en dag, og få masse kule oppdrag med spennende mennesker! Det er jo det jeg ser for meg på en måte, det er vel egentlig det alle ser for seg et lite øyeblikk når de starter en blogg? De som blogger og tar det seriøst bruker mye tid og energi på det, de prioriterer det over andre ting, bruker timesvis med kameraet for å ta bra bilder slk at folk skal like det og klikke seg inn.


Akkurat nå føler jeg at jeg er i det stadiet hvor jeg og alle andre bloggere som prøver å oppnå noe, men ikke har oppnådd noe enda bare chiller her nede med 40 - 500 lesere. Og vi kommenterer hverandres innlegg og støtter hverandre. Noe jeg synes er veldig koselig! Jeg liker meg her jeg er nå. Jeg husker blogger som kommenterer hos meg, og jeg kommenterer tilbake. Dette personlige forholdet og takknemligheten du får til hver eneste leser mister man jo litt når man får 40 000 lesere per dag. 


Men i lang sikt vil vi vel alle ha noe mer? For meg personlig så er min store drøm å leve på å tegne, eller drive med andre kunstneriske aktiviteter. Om det hadde blitt sånn at jeg kunne tjent penger på det, så hadde jeg vært veldig fornøyd. Mitt mål med bloggen er ikke å bli den neste Sophie Elise (Digger henne forresten). Jeg vil ikke at bloggen min skal ha mest fokus på det jeg skriver, men på det jeg tegner. Kanskje jeg kan nå ut til andre kunstneriske sjeler som også vil tegne, og som bare er ute etter å bli inspirert eller finne sin egen stil.

Det er det jeg hadde likt ved å bli kjendis, da hadde jeg hatt flere mennesker som hadde sendt meg tegningene sine, gitt meg tilbakemeldinger på mine. Jeg hadde delt tegninger jeg blir inspirert av, kanskje noen hadde delt mine. Kanskje jeg en dag klarer å tegne noe så kult at noen hadde hatt lyst til å kjøpe det og henge det opp på veggen!


Kanskje om jeg hadde blitt kjendis, så kunne jeg lansert min egen samling med tusjer og penner. Kanskje jeg kunne designet en fornybar tegneblokk! Det er det jeg vil, og det er vel egentlig det som er målet mitt med bloggen.

-Isabelle

THOMAS ER TILBAKE

  • 28.06.2016 kl. 21:26

Hallaisen. Nå skal det sies at bloggen vår har blitt kuppet slik en ekte sør-amerikansk General ville gjort det, av Isabelle. Og tro det eller ei, jeg er litt takknemlig for det. For det har seg slik at min mangel på initiativ til dette felles eksperimentet, kommer av følgende:
 

1. Å både jobbe som barnehagemedarbeider OG blikkenslager på si, tar store mengder med krefter og gjør at fritiden ofte blir fylt av latskap og se-på-tv-og-youtube-het. 

2. Når jeg ikke skaper en formue, så har jeg jobbet med å ta førerkortet. Til tross for at jeg er 20 år gammel, så har jeg fortsatt ikke fått meg førerkort, som igjen fører til at jeg har måtte arbeide mye med det i det siste. Kjedelig nok. Men etter mang en prøve på Teoritentamen.no (Ikke sponsa, vil ikke heller, føkk trafikkspørsmål), så bestod jeg faktisk teorien i dag. Så hipp hurra til meg.

3. Når jeg ikke bedriver med noe av det overnevnte, så lider jeg av mangel på kreativitet og motivasjon. Har for øyeblikket vært i en dyp dyp dyp dyp dyp kreativitetsdepresjon, nesten like langt nede som britene for øyeblikket. 

Men alt i alt, så er jeg vel tilbake. Enten dere liker det eller ikke. 


- Thomas

Jeg tester ut bloggeres annbefalinger

  • 28.06.2016 kl. 19:27

Jeg er lettpåvirkelig, la meg bare innrømme det helt selv fra begynnelsen av. Jeg suger til meg reklame og lar meg friste, av og til er det en svakhet, andre ganger har det lønnt seg fordi jeg har prøvd nye ting.


Uansett så er det to produkter som visse bloggere har reklamert for som jeg er nysgjerrig på, og den første er Skin repair kosttilskuddet. Jeg har ikke så veldig uren hud, men spesielt rundt "that time of the month" så kommer det en liten bunke på en gang, og de blir der til de føler for å forsvinne. Ellers har jeg bare noe småtteri, men hvis dette produktet faktisk fungerer og jeg går rundt med konstant plettfri hud, så er jo det ganske kult. Bildet av meg over viser ikke særlig godt hvordan huden min ser ut forresten. Det ble tatt på en god dag og jeg har på meg sminke og det er filter på bildet, etter jeg har prøvd produktet skal dere få se uredigerte og usminkede før og etter bilder!

Det andre jeg vil teste ut er Naturbit produktene. Og de vil jeg faktisk prøve fordi jeg føler at det vil spare penger og hjelpe meg med å unngå usunne alternativ. Det er så ofte jeg er på jobb og kjøper meg masse dyr og usunn lunsj. Og det har faktisk plaget meg, så når jeg hørte om dette så ble jeg faktisk ganske fort interresert. Og kanskje det hjelper på treningsmotivasjonen også, jeg blir alltid motivert til å trene når jeg spiser sunt!


Begge produktene er bestilt, og jeg kommer til å gi dere min helt ærlige mening om produktene med tanke på at jeg ikke er sponset av noen av dem (i wish). Jeg er en helt vanlig kunde, akkurat som alle andre!

-Isabelle

Bare oss to

  • 27.06.2016 kl. 22:46

I kveld har det vært skikkelig deilig å ha en rolig kveld meg forloveden min! Det er virkelig noe jeg setter pris på, koselige kvelder med han og serier. Vi så nettopp ferdig Orange is the new black! Slapp av, jeg skal ikke spoile, men shit! Jeg gleder meg sykt mye til neste sesong! Også lagde jeg middag med bønner, siden Thomas elsker bønner, og maser alltid på at han vil ha mer bønner i middagen!

Hva har dere gjort i kveld?
-Isabelle

Følg oss på Instagram!

  • 27.06.2016 kl. 16:54

Jeg liker jo veldig godt å dele tegningene mine, og generelt bilder med verden, og jeg tenker at hvis du ikke gidder å lese rablingen min, men kun se på bildene så kan du jo heller følge oss på instagram! Eventuelt kan du følge med både her og på instagram, det synes jeg er veldig hyggelig i så fall!



Instagramen heter også Frittutlop. Så sjekk den gjerne ut! Jeg følger så klart tilbake!

-Isabelle

Hadde billett, men måtte snike oss inn

  • 27.06.2016 kl. 11:20

Vi skulle på lillehammertreffet, og vi var gira! Det var skikkelig stemmning på bussen på vei dit, vi tok selfies, drakk vikingfjord med blåbærsmak og levde livet, vi var jo russ! woohoo! Vi kom frem til Lillehammer og vi bestemte oss for å stikke innom en kebabsjappe før vi dro til treffet. 

Og bare for å gi dere en liten bakgrunnshistorie om hvilke type personer vi er, så er jeg alltid den vimsete av oss, det er alltid jeg som går meg vill, glemmer bussen osv. Og hun er som regel den som må ordne opp for meg, hehe.


Men uansett, her satt vi, på kebabsjappen og gledet oss. Så kom jeg på at nå ville jeg sjekke at jeg hadde orden på billetten, jeg hadde fått den på mail og ville forsikre meg om at jeg fortsatt hadde den, med tanke på hvor vimsete jeg kan være til tider. Jeg lette igjennom mailene jeg hadde flagget som viktige mailer, og der var den, pjuh. Da var jeg klar, ingen bekymringer, og vi begynte å gå til treffet.

Så ser jeg plutselig venninnen min rote febrilsk gjennom telefonen sin, hun scroller som jeg aldri har sett henne scrolle før, og jenta kan scrolle! Men hun fant ikke billetten sin!!


Jeg visste ikke om jeg synes det hele var komisk eller irriterende, hvorfor hadde hun ikke tatt vare på billetten!? Hun lette og lette, ringte billettservice og prøvde alt, men billetten var forsvunnet! Så hva måtte vi gjøre da? Jeg ville jo ikke gå inn på treffet uten henne, jeg er ikke en så dårlig venn. Så da måtte vi rett og slett prøve å snike oss inn selvom vi hadde betalt masse penger for billett! I ettertid er det jo bare morsomt, når jeg ser tilbake på den kvelden nå så var jo den delen hvor jeg prøvde å snike meg inn på Lillehammertreffet selvom jeg hadde billett mye morsommere enn selve treffet! 

Vi kom oss jo inn etterhvert, så det ordnet seg, men dette er noe jeg mobber henne for støtt og stadig!

-Isabelle

Bilder fra hytta!

  • 26.06.2016 kl. 22:29

Jeg har klart å glemme kameraet mitt i vesken til en venninne, så bildene ble tatt med en telefon, så derfor er ikke kvaliteten 100%. Men bilder er gøy fordet, og jeg synes de ble ganske fine uansett!


Tusen takk til alle som ønsket oss en fin tur, vi har hatt det helt topp. Vi har gjort de obligatoriske tingene på hyttetur. Som grilling, lesing, gå tur i fjellet osv.

-Isabelle
 

Norge er vakkert

  • 26.06.2016 kl. 12:25

I dag skal vi reise hjem, vi har hatt det utrolig fint her, og vi har tatt masse fine bilder, skal dele dem med dere når jeg kommer ned fra fjellet!


-Isabelle



 

Hytta

  • 25.06.2016 kl. 17:30

Nå blogger jeg fra Ipaden min fra hytta, så sorri hvis innlegget ser rart ut på pc! Uansett, nå befinner vi oss på hytta, og jeg virkelig elsker å være på hytta, jeg blir så sykt avslappet av å være her, fjellufta gjør virkelig noe med deg! Vi skal gå en fin tur etterpå, så kommer sikkert noen bilder av de vakre fjellene!






-Isabelle

 

Bilder fra USA

  • 25.06.2016 kl. 13:56

Vi var jo i USA for litt siden, men vi har jo ikke delt bilder derfra! Det må vi jo gjøre, så her har dere noen bilder fra turen våres!



-Isabelle

Telefonselgeren prøvde seg på meg!

  • 24.06.2016 kl. 14:40

Jeg er skikkelig dårlig på å avvise telefonselgere, jeg pleier å synes så synd på dem. Jeg pleier å tenke "stakars fyr, han prøver bare å gjøre jobben sin". Men denne gangen gikk det litt for langt.

Det ringte en fyr fra en strømleverandør, og stilte meg litt spørsmål rundt hvem som var min strømleverandør osv. Jeg fortalte at jeg leier leilighet så er ikke jeg som styrer det. Bla bla bla, samtalen gikk som slike samtaler pleier å gå og den begynnte å gå mot slutten. Men rett før jeg skulle si hade så spør han om han kan gjette alderen min. Jeg sa "ja" litt nølende, jeg visste ikke om det kanskje var en intern konkurranse de hadde på jobben ellernoe, om å gjøre å være best på å gjette alder?

Så sa han "Altså, jeg gjetter bare alderen på de søte stemmene! Og navnet ditt er ganske populært her hos oss, og jeg har sjekket deg ut på facebook så jeg tenkte jeg skulle prøve meg". Og da ble jeg ganske satt ut, hva slags telefonselger er dette? 

Men det drøyeste var jo nesten at etter jeg sa at jeg er forlovet så sa han bare at det hadde han ingen problemer med, han lot seg ikke stoppe av at jeg er forlovet. Og da bare la jeg på, det ble for dumt. Thomas ville at jeg skulle ringe opp igjen slik at jeg kunne snakke med sjefen, men jeg gadd ikke det, det var ikke akkurat traumatiserende, for meg var det jo mest komisk.


Men det var ganske spesielt, flere som har opplevd noe lignenede? Eller bare vært borti en merkelig telefonselger?

-Isabelle

4 ting jeg er dårlig på

  • 24.06.2016 kl. 10:21

Å leve i nuet

Dette er noe jeg prøver å bli bedre på hele tiden, jeg er utrolig dårlig på å bare tenke på det som skjer her og nå, og ikke det som skjedde for ti år siden/det som kommer til å skje om ti år. Jeg er så dårlig på å sette pris på det som skjer med meg i øyeblikket, jeg blir liksom aldri helt fornøyd. Det er så dumt, og jeg prøver virkelig å bare tenke på det som skjer her og nå. Jeg dveler ofte over fortiden og undrer over fremtiden, i stedet for å nyte her og nå. 

Å holde fokus

Jeg har alltid vært litt vimsete, og jeg har lett for å drømme meg bort, og det er en ganske stor del av meg egentlig, det sier mye om min personlighet. De fleste som skjenner meg ville beskrevet meg som "vimsete" eller "fjern". Det er egentlig ikke et personlighetstrekk jeg skammer meg over, det er egentlig bare morsomt, men jeg skulle ønske jeg hadde klart å holde fokus når jeg virkelig trenger det, i skolesammenheng for eksempel. Det er så slitsomt fordi jeg føler jeg må jobbe skikkelig hardt for å holde meg fokusert, jeg må kostant "passe på" at tankene mine ikke vandrer andre steder.

Å bestemme meg

Å herregud så mye mamma har ventet på meg i lekebutikken mens jeg måtte velge mellom den rosa ponnien som kan synge tre sanger, eller barbie versjonen av Shakira. Jeg kunne faktisk bli helt på gråten av tanken på å legge en av dem tilbake. Men mange er nok sånn som barn, men jeg har ikke vokst det fra meg. Jeg er så dårlig på valg!

Å la ting gå

Får å si det sånn, jeg har fortsatt dårlig samvittighet for at jeg sa til en jente i tredje klasse at hun ikke kunne bli med å ake fordi jeg ville ha venninna mi for meg selv. Jeg klarer ikke å legge ting bak meg, jeg kan få helt skrekkelig dårlig samvittighet. Jeg kan gå å angre på en liten bagatell i to år liksom. Skikkelig slitsomt.


-Isabelle

Jeg vurderte modellyrket

  • 22.06.2016 kl. 21:00

Jeg har vært veldig frem og tilbake i alle år om jeg skal gå for det eller ikke, det skader jo ikke å prøve? Det skulle jo ikke bli en karriere, bare for morroskyld! Men jeg turte ikke. Jeg husker da jeg var cirka seksten år så sendte jeg inn noen bilder til et modellbyrå, bildene var veldig dårlige, jeg hadde bare sendt noen tilfeldige bilder av meg bare for å gjøre det.

Jeg fikk svar fra byrået etter en liten stund, de ville at jeg skulle komme på en casting. Men jeg dro ikke, jeg turte ikke. Dessuten var jeg faktisk litt flau over det, jeg ville ikke fortelle til noen at jeg faktisk ville prøve meg som modell. Altså, innerst inne ville jeg nok skryte av det, men jeg bare tenkte at alle kom til å dømme meg og tro jeg var en person som er skikkelig høy på meg selv.

Ø

Jeg så for meg to senarioer om jeg dro på castingen:

1. De hadde ikke likt meg og jeg hadde følt meg skikkelig dum som i det hele tatt trodde jeg kunne jobbe som modell.

2. De hadde likt meg, og jeg hadde begynt å jobbe som modell, og venninnene mine ville dømt meg. 

Jeg var også redd for om kroppspresset som modell ville gå til hodet på meg, og jeg har aldri hatt problemer med hvordan jeg ser ut, og jeg hadde ikke tenkt til å få det heller. Så med andre ord, jeg dro ikke, jeg feiget ut. Selvom jeg ofte tenkte på hvor gøy det kunne vært og at jeg hadde lyst på en jobb som var kreativ, men nei, jeg trakk meg hver gang. Det hendte ett par ganger at modellspeidere kom bort til meg, da kunne jeg jo ihvertfall gått for det! Men det gjorde jeg ikke, jeg turte rett og slett ikke.


Det gikk et par år til, og jeg hadde egentlig slått det helt fra meg, det var ikke noe for meg, ferdig med det. Men så kom det en tid i livet mitt hvor jeg trengte en jobb, jeg måtte tjene penger, bli voksen. Da kom jeg på at herregud, jeg har jo faktisk muligheten til å jobbe som modell, det er veldig lettjente penger, og samme faen hva folk kommer til å tenke om meg, og jeg kommer uansett ikke til å være en modell som sulter seg, det skjer ikke.

Så, jeg tok noen ordentlige bilder av meg selv, og sendte det til et modellbyrå som virket oppegående, dessuten hadde dette byrået uttalt seg om kroppspress før, hvor de hadde sagt at det var noe de kjempet imot. Så jeg hadde et veldig godt inntrykk av dem.

De svarte ganske fort, og jeg ble invitert til casting, og denne gangen dro jeg. Nå må jeg bare nevne at dette var på mitt slankeste, ikke fordi jeg hadde slanket meg, men fordi jeg hadde nettopp blitt vegetarianer, jeg spiste veldig sunt, og trente mye. Så jeg var ikke så bekymret for at jeg ikke skulle være tynn nok, sånn egentlig, spesielt ikke fra akkurat dette byrået. Jeg dro på castingen, fylte ut et skjema, tok noen bilder, så dro jeg og ventet på mail fra dem.

Og da var jeg innstilt på å jobbe, jeg tenkte at dette var jo ikke så skummelt, dette går helt fint, kan jo tilogmed bli ganske gøy!

Så kom mailen, og jeg må si at jeg ble utrolig skuffet over byrået som hadde snakket så stort om at de var helt imot kroppspresset på modeller. Fordi jeg har som sagt aldri hatt problemer med kroppen min, men her klarte de nesten å ødelegge selvtilliten min.


De skrev at de gjerne ville ha meg, de likte annsiktet mitt og mente at jeg hadde veldig mye potensiale, men... jeg er ikke "trent" nok (Altså tynn nok). De skrev det veldig sneaky, de brukte ord som "Kraftig benbygning" for å skjule det de egentlig prøvde å si. Og de sa også at om jeg hadde vært en størrelse mindre så ville jeg vært "perfekt". Jeg ble helt satt ut, de prøvde å lokke meg med ved å bruke ordet "perfekt". Og ærlig talt, hadde ikke jeg vært så trygg på meg selv som det jeg er, så ville jeg tenkt "Åh, hvis jeg bare spiser bittelitt mindre, og trener enda mer så blir jeg PERFEKT". Og sånn ødelegger du selvtilliten til unge jenter.

Noe så ekkelt, jeg vil ikke være med på noe sånt, jeg vil ikke vise jenter at du er "perfekt" om du er den eller den størrelsen, jeg skulle nesten ønske ordet perfekt ikke skulle blitt brukt for å beskrive menneskers kropp. Alle er fine som de er, men ingen er perfekt, "perfekt" er et ekkelt ord.

-Isabelle

 

Drømmejobben

  • 22.06.2016 kl. 13:51

Folkens, det er virkelig bare utrolig vanskelig å finne ut hva man vil bli! Jeg var helt sikker på at jeg visste hva jeg ville studere, nå er jeg usikker. I utgangspunktet ville jeg bli jordmor, og hadde egentlig bestemt meg. Men så følte jeg at jeg egentlig bare valgte det yrket fordi jeg er ikke "god nok" til å bli det jeg egentlig vil. Nemlig veterinær! Drømmen min er å jobbe med dyr, men samtidig noe helserelatert, så veterinær er midt i blinken for meg. Det eneste er at karakterene mine er ikke gode nok, men det kunne jeg ha fikset hvis jeg hadde tatt noen ekstra fag, men en av disse fagene er matte! Og ikke sånn vanlig matte som alle må ta, men R-matte, sånn super smarting fremtidig rakkettforskermatte!

Jeg sleit meg gjennom videregående og holdte på å ikke få vitnemål på grunn av den grunnleggende babymatten jeg måtte ta. Jeg er veldig veldig veldig dårlig i matte! Jeg kan enda ikke deling uten kalkulator, og nå vurderer jeg R-matte!



 

Dessuten er det et studie som tar mye tid, jeg hadde blitt nødt til å velge bort mange andre planer, jeg vil jo ha en stor familie også! Så nei, jeg blir nok ikke dyrlege, ikke for å være supernegativ, fordi hadde jeg jobbet hardt hadde jeg sikkert klart det, men da må jeg prioritere det, og bare det. Men det er andre ting jeg setter høyere enn utdanning, noe som sikkert mange reagerer på at jeg gjør, fordi nå for tiden skal du alltid sette utdanningen først, men jeg velger noe annet, og det valget tar jeg veldig bevisst.

Jeg kan godt jobbe på dagligvarebutikk i flere år til hvis det betyr at jeg kan få familie så fort som mulig, jeg vil heller velge et lettere studie som jeg kanskje ikke tjener like godt på hvis det betyr at jeg får mer tid med familien min. Sånn er jeg bare.

-Isabelle

Utseendet teller

  • 21.06.2016 kl. 15:20

Det er en veldig populær diskusjon, skal utseendet ha noe å si? Skal man ikke forelske seg på grunn av innsiden, og bare innsiden? Man skal ihvertfall ikke luke ut potensielle partnere uten å bli kjent med dem først kun fordi vi synes de er stygge?

Vel, her er mitt svar på dette. Her om dagen så jeg en fyr, en helt vanlig fyr på 20-25 år. Han hadde på seg singlet, noe som gjorde at de utrolig hårete skuldrene hans syntes veldig godt! Og her, her mener jeg at utseendet sier veldig mye, rett og slett fordi den sier en del om personligheten hans også! Jeg er helt sikker på at hvis min kjære hadde begynt å få masse krøllete hår på skuldrene sine, så hadde han shavet det, det kalles å ha selvinnsikt, noe jeg gjerne vil at min partner skal ha, det er en kvalitet jeg ser etter. Og denne fyren som jeg så, hadde helt tydelig ikke selvinnsikt, eller så er han en av de guttene som mener det er "gay" å shave noe annet enn skjegget, og ærlig talt, da er du ikke min type. Eller så liker han hvordan det ser ut, da er du heller ikke min type.

Jeg hadde av samme grunn ikke falt for en fyr som gikk med konstant fett hår, eller alltid hadde nugatti rundt munnen, eller aldri fikset skjegget, eller shavet halve huet sitt, eller tatoverte en penis på nesa si, eller hadde lange gule negler, eller alltid mat mellom tennene, eller alltid buser i nesa, eller fuckings hår på skuldrene. 

Det kan godt hende jeg tar feil om denne hårete skulderfyren, kanskje han er en flott person, men jeg hadde uansett aldri klart å falle for han, det hadde ikke gått, uansett hva så hadde jeg bare sett for meg at om jeg hadde lent meg på skulderen hans, så hadde jeg fått masse hår som hadde kilt meg i øret. Nei takk.

Alt dette telles ikke om det er en medisinsk grunn til at folk ser ut på en eller annen måte, finnes sikkert en sykdom som gjør at du har konstant fett hår liksom. Jeg hadde fortsatt elsket Thomas om han hadde fått en sykdom som ga han konstant fett hår så klart.

Dette handler om de som velger å se slik ut. Om du ikke tar vare på deg selv så tar du sikkert ikke så godt vare på særlig mye annet heller, det er poenget mitt.

Utrolig trist og ekkelt

  • 21.06.2016 kl. 12:41

Jeg elsker å lese blogger, det er så koselig å bare sitte i sofaen og lese noen innlegg, for meg blir det som å lese et blad, og jeg blir veldig inspirert. Det var litt derfor jeg selv ville blogge, jeg synes det så veldig gøy ut. Og tenk om jeg slår ann? Tenk om jeg får masse lesere?

Men av og til når jeg vil kommentere noe på et innlegg så ser jeg fort igjennom de andre kommentarene også, fordi kanskje jeg finner noen andre blogger jeg vil følge?

Og da ser jeg de stygge kommentarene. Det jeg synes er trist er at jeg leser blogger som en gang i tiden har vært kjent, og jeg synes så sykt synd på bloggeren! Stakars jente, i det ene øyeblikket er hun på topp fem på topplisten, og alle digger henne, misunner henne, synes hun er nydelig! Helt til de blir lei, eller det kommer noe nytt og kulere på bloggmarkedet. Eller kanskje bloggeren bare har hatt en dårlig periode, hun er kanskje ikke like inspirert, så innleggene er kanskje ikke like bra lenger. Også vips så ryker hun ned flere plasser på topplisten, og de eneste kommentarene hun får nå er om hvor patetisk, overfladisk og desperat hun er, hvor dårlige alle innleggene hennes er for tiden og at de savner den "gamle versjonen" av henne.

Jeg får faktisk skikkelig vondt av disse bloggerne, det er jo helt grusomt. Tenk deg at i det ene øyeblikket så kjenner du på berømmelsen, kjærligheten og oppmerksomheten fra tusenvis av fans, og du føler deg som verdens heldigste! Men så blir alt revet vekk fra deg, og så sitter du der med null inspirasjon, kanskje problemer på privaten, og får flere og flere kommentarer om hvor desperat, overfladisk og falsk du har blitt. Noe som gjør deg mer og mer desperat som igjenspeiles i innleggene dine som igjen resulterer i ENDA flere stygge kommentarer! Og sånn blir det bare en evig ond sirkel helt til du ikke klarer mer, og gir opp!

Det er virkelig ille, og jeg tenkte ikke så mye over det før jeg ble blogger selv og ble mer aktiv i kommentarfelt. Altså, ikke for å høres ut som en slags helgen, men jeg har ALDRI behov for å fortelle fremmede mennesker om hva jeg ikke liker med dem. Jeg er faktisk ikke så høy på meg selv at jeg mener at en blogger skal bøye seg for meg og gjøre som jeg vil, hvem er jeg liksom? Jeg forstår ikke hvorfor noen mener at de har noen som helst kommando over andre mennesker på den måten! 

-Isabelle

JEG HAR KJØPT BRUDEKJOLE!

  • 20.06.2016 kl. 15:48

Herregud! I går KJØPTE jeg faktisk brudekjolen min! Det er jo helt utrolig

Jeg dro meg mamma, forloverne mine og brudepikene mine på "Brudekjolen" brudesalong i går, og jeg hadde ikke tenkt til å kjøpe kjole den dagen, jeg tenkte bare at det var gøy å dra med hele gjengen og prøve litt kjoler og se litt hva jeg likte og ikke likte, men jeg hadde bestilt time på andre salonger og hadde tenkt til å se på flere plasser før jeg skulle kjøpe en kjole. Så det var absolutt ikke min plan å kjøpe kjole, jeg hadde ikke med meg penger til det en gang! Men det hadde heldigvis mamma da!

Men jeg klarte virkelig ikke å dy meg, jeg fant den PERFEKTE kjolen, den passet perfekt, hadde perfekt farge, perfekt form, perfekt ALT! Jeg er så sinnsykt gira. Nå gleder jeg meg helt sykt mye til å gifte meg med drømmemannen i drømmekjolen!



Jeg skulle egentlig ønske at jeg kunne vist dere kjolen, men Thomas skal jo ikke se den før bryllupsdagen! Også er det jo gøy å overraske folk med bilder fra bryllupet. Men den er virkelig alt jeg ønsket meg, jeg ble helt forelsket i den, noe jeg ikke forventet at skulle skje den dagen, men slik var det jo med Thomas også egentlig. 
Så nå føler jeg virkelig at jeg skal gifte meg! Gleder meg til resten av planleggingen!

-Isabelle

Jeg er redd dere

  • 20.06.2016 kl. 12:05

Det er så ofte at jeg tenker "Hva kan jeg skrive om nå?". Jeg vil skrive om noe som er litt spennende, noe jeg kan engasjere meg litt i, slik at det ikke bare blir sånn halvhjertet tapping på tastaturet mens jeg egentlig tenker på hundre andre ting, også legger jeg ut en tegning jeg tegnet for fire uker siden som jeg egentlig ikke var så veldig fornøyd med engang, bare for å legge ut noe. Jeg føler meg så teit når jeg leser innlegg hos andre bloggere og bare tenker FAEN, hvorfor skrev ikke jeg om dette? også så kult formulert!

Jeg tror litt av grunnen er at jeg egentlig er litt redd dere. De innleggene jeg synes er kule er jo de hvor noen står frem med en sterk mening, eller deler noe personlig. Jeg vil også gjøre det, og jeg vil skrive det på en måte som blir interresant for andre. Men jeg er nervøs, hvorfor er jeg det? Jo, fordi internett er skummelt, og jeg har stor respekt for det. Jeg er ikke ute etter å utsette meg selv for masse psykisk belastning som kommer av nettmobbing, fordi nettmobbing skjer så sinnsykt mye! Det er jo skremmende mye! Jeg vet helt ærlig ikke hvor sterk jeg er, hadde jeg taklet masse stygge kommentarer som er rettet mot meg som person?


Ikke at jeg egentlig føler at jeg har så mye å bli mobbet for, men bare det at jeg nevnte det er vel noe noen kunne kommentert på "Tror du at du er så jævla perfekt du da eller?"

Jeg ønsker å tro det beste om folk, og mest sannsynlig blir ikke denne bloggen kjent nok til at jeg kan bli noe særlig mobbet, men om jeg hadde begynt å skrive mer personlige innlegg så kan det jo hende flere hadde vært interresert? Noe som er bra! Da hadde det sikkert  kommet masse herlige lesere som jeg hadde fått en fin tone med, men så kommer det helt sikkert noen som mener at jeg er en dritt, og som gjerne vil at jeg skal få høre at jeg er en dritt.

-Isabelle

Trodde ikke jeg var flink til å tegne

  • 19.06.2016 kl. 22:05

Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å tegne var fordi jeg kjedet meg så utrolig mye i timen! Jeg begynte å tegne små detaljer på skolebøkene mine osv. Jeg tenkte ikke at det nødvendigvis skulle bli fint, jeg tenkte ikke at jeg var flink til å tegne. Jeg har aldri vært særlig flink til å tegne veldig realistisk, om noen ber meg tegne en katt, så blir det en ku, og omvendt. 

Men etterhvert fikk jeg mange kommentarer på de rare krusedullene på kladdebøkene mine, både av medelever og tilogmed lærere. Hendte flere ganger at i det læreren skulle komme bort til meg å kjefte på meg for å tegne i timen, så ble han heller stående og stirre på tegningen min, og ga meg skryt! haha.

Så jeg fant vel bare min egen stil, og skjønte at folk rundt meg tydeligvis likte det, så da fortsatte jeg bare, og nå elsker jeg det, jeg finner virkelig roen i meg når jeg tegner, og det som var så supert var at det plutselig ikke var så ille i timene lenger, tegning hjalp meg faktisk med å konsentrere meg, tro det eller ei. Og jeg begynte å bruke tegning som en studieteknikk, og gikk opp flere karakterer.

Jeg kom opp i Historie på muntlig eksamen, og jeg var veldig dårlig i historie, så jeg satte meg rett og slett ned og tegnet en tegneserie om andre verdenskrig, og gikk opp to karakterer! Bare dumt at jeg ikke fant ut av denne teknikken før tredje klasse på videregående.


-Isabelle

Jeg hadde komplekser for høyden min

  • 19.06.2016 kl. 12:03

Da jeg begynte på ungdomsskolen begynte jeg plutselig å vokse veldig mye, jeg ble veldig høy! Og jeg husker at jeg var så sykt sjalu på alle venninnene mine som var så søte og lave, de var mye lavere enn alle guttene og gjorde alltid et stort nummer ut av at de var så "søte og små". De pleide å måle seg ved siden av meg og kommentere hvor høy jeg var. Jeg hatet det, jeg prøvde å gjøre meg selv så lav som mulig, jeg ville gå med så lav hæl som mulig, aldri i livet høye hæler! Jeg synes joggesko hadde for mye hæl liksom.

Jeg var jo en hormonell tenåring da, og de fleste tenåringer har værre komplekser enn det, men jeg husker faktisk at jeg tok det at jeg var så høy ganske så tungt. Jeg husker at jeg spurte mamma om jeg kunne få piller som gjorde at jeg sluttet å vokse så mye, jeg var livredd for å bli enda høyere enn jeg allerede var, jeg vokste jo konstant!


Men etterhvert som jeg ble eldre så begynte jeg å innse mer og mer alle fordelene med å være høy, og jeg ble faktisk veldig stolt av høyden min, nå er det nesten sånn at jeg blir irritert hvis jeg ser ei jente som er høyere enn meg, haha. For de som lurer så er jeg 1,76cm. Så jeg er ikke ekstremt høy, men jeg er høy. Er faktisk veldig fornøyd med høyden min.

-Isabelle

Stygg på butikken

  • 17.06.2016 kl. 14:54

Noe jeg har merket at jeg er dårlig på etter at jeg flyttet hjemmefra er å kjøpe inn frokost alternativer. I dag var jeg helt desperat etter noe annet enn den samme frokostblandingen igjen. Jeg hadde veldig lyst på pommes frites! Haha, noen ganger gjør livet som vegetarianer meg veldig lat, det har skjedd flere ganger at jeg har spist meg mett på pommes frittes i stedet for å lage middag, det er ikke bra da, jeg har blitt bedre (ikke egentlig).

Men i dag ville jeg ha pommes frites! Men for å få tak i det så måtte jeg på butikken, men jeg gadd ikke å dusje og fikse meg. Jeg vet ikke med andre, men jeg synes faktisk det er ukomfertabelt å gå på butikken hvis jeg føler meg stygg. Noe som er teit fordi jeg bryr meg jo ikke egentlig om hva kassadamen tenker om meg, men samtidig så gjør jeg det? Skikkelig rart.

Tror det verste er om jeg møter noen jeg skjenner, kanskje noen jeg skjenner fra skolen, hvor jeg alltid var nydusjet og fikset, og her står jeg i en alt for stor genser og en alt for stor joggebukse med frossen pommes frittes i den ene hånda og krydder i den andre. Jeg hater når sånne ting skjer, også må jeg liksom stå der å snakke med vedkommende når jeg egentlig bare har lyst til å være skikkelig frekk og avvisende, men mamma har dessverre lært meg folkeskikk.

Det skjedde heldigvis ikke da, jeg gikk som jeg var på butikken, gikk bestemt mot frysedisken, hentet meg en pose pommes frites, så gikk jeg rett til krydderhylla, så direkte til kassen, betalte, og kjørte hjem. Og jeg tror ikke noen tenkte over meg, så det var en vellykket tur på butikken!

-Isabelle

Var redd jeg måtte amputere!

  • 17.06.2016 kl. 13:28

jeg var en kveld for et par år siden på badet og gjorde meg klar for sengen, det var ganske sent, så alle andre sov. Så legger jeg merke til et blåmerke på låret mitt, det var ganske lite, men litt mørkt, så jeg tenkte at noe hadde måttet truffet meg ganske hardt. Så tenkte jeg "Men jeg kan ikke huske å ha slått meg der". Og der begynnte det, jeg googlet om blåmerker som oppstod uten grunn var farlig, og da fant jeg jo alt mulig rart så klart! Man må aldri google sånne ting, aldri! Jeg drev på internett i sikkert en time før jeg endte opp i fosterstilling på gulvet og gråt fordi jeg trodde jeg kom til å bli nødt til å amputere, PÅ GRUNN AV ET BLÅMERKE?? Jeg satt og så for meg hvordan det kom til å se ut om benet mitt hadde blitt kuttet av fra det blåmerket.


Jeg vuderte sterkt å vekke mamma for å spørre henne om hun trodde det kunne være farlig, men det var som sagt ganske sent! Jeg klarte å sovne til slutt, men det gikk en stund før jeg klarte å slå det helt fra meg, og når jeg først klarte det så var det kanskje på grunn av at jeg fikk noe annet på kroppen min å bekymre meg for.

Uff, noe så slitsomt, jeg savner ikke å være så nervøs av meg, jeg er veldig glad for at det bedret seg.

-Isabelle

Blomster eller tiara?

  • 16.06.2016 kl. 17:22

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe om bryllupsrelaterte ting! Jeg vet ikke om noen i det hele tatt er interessert? Men av og til klarer jeg ikke dy meg, og jeg liker veldig godt å få tilbakemelding fra dere.

Så, i dag har jeg et spørsmål om hodepynt, hva er finest? Tiara, eller blomster?

Hva synes dere?

-Isabelle

Min tegning av Thomas

  • 16.06.2016 kl. 14:05



Jeg synes faktisk det ligner ganske mye på han!

-Isabelle

Nytt design + header

  • 16.06.2016 kl. 09:25

ENDELIG! Dette er noe som har plaget meg en stund, merket at jeg mistet inspirasjonen av det forrige designet våres. Jeg fikk rett og slett nok av det, så i går så hoppet vi i det og kjøpte et desigv fra KvDesign, og vi er begge to veldig fornøyde. Og headeren ble jeg endelig ferdig med å tegne, det var jo litt teit at jeg som driver en halvveis tegneblogg ikke hadde en header jeg hadde tegnet selv, men nå har jeg det, denne headeren har jeg tegnet helt selv! Og det er jo mye gøyere!



Håper dere liker forandringen!

-Isabelle

Slik utviklet tegningen seg

  • 15.06.2016 kl. 14:42

Her har dere tre bilder av hvordan en av tegningene mine har utviklet seg, jeg synes egentlig det er litt gøy å se selv, fordi når jeg begynte å tegne dette så visste jeg ikke hvordan den kom til å se ut til slutt, det pleier jeg svært sjeldent å vite.

Jeg liker ikke når jeg begynner på en tegning og noen spør meg "Hva tegner du?" altså, jeg blir nesten stressa når folk spør meg om det, jeg vet jo ikke enda! Haha, høres kanskje rart ut, men jeg finner alltid ut av hva jeg vil gjøre med en tegning eterhvert, vet det sjeldent før jeg starter.


Jeg driver forresten å tegner en ny header, så vi får se om det dukker opp noe nytt her snart!

-Isabelle

"ÅNEI, JEG ER SJUK"

  • 14.06.2016 kl. 19:36

Vi er helt sjukt hypokondere. HELT SJUKT. Eller, heller litt over gjennomsnittlig bekymra for vår egen kropp og sjel. Jeg har vel "hatt" testikkelkreft hvert fall to ganger de siste to årene. Er ikke rart jeg bytter fastlege støtt og stadig. Blir vanskelig å se dem rett inn i øya etter at de har befølt mine edleste deler. Men til tross for at jeg begynner å se meg vant til å tisse i kopper og la meg selv blotte for legepersonell, så slutter jeg ikke å tro. Tro at jeg er syk. Begynner vel snart å bli sinnsyk. 
Men det som gjør dette enda mer interessant, er at Isabelle er helt likt. Til tider verre. Å kombinere to maniske hypokondere sammen, utgjør en stor samfunnsfare, tenker nå jeg. Resultatet blir fort mye angst, diskusjoner, forsøk på å roe hverandre ned og Google. Å nei. Det dummeste man kan gjøre, er selvsagt å begi seg ut i internettsafari og søke opp symptomer. For helt uten forvarsel, så har du selvdiagnostisert deg med et større antall cyster, kreft og ukjente sykdommer som ikke er å finne i det 21. århundre.

-Thomas

Selvportrett!

  • 14.06.2016 kl. 12:54

En smule ønsketenkning med det lange håret da, hehe.

-Isabelle

Ny tegning!

  • 13.06.2016 kl. 17:19

Jeg er så sykt trøtt! Jeg sov på dagen i går og i natt og jeg føler at jeg lett kunne sovnet igjen nå også! Hva skjer? Jeg prøver å holde meg våken med å tegne, men jeg blir jo så avslappet av å tegne! haha.

Jeg har faktisk blitt ferdig med enda en tegning som jeg vil vise dere! Dere ser bilde av den nederst i innlegget!

-Isabelle

LA MEG VÆRE MEG SELV!

  • 13.06.2016 kl. 11:08

Jeg har lenge hatt lyst til å prate litt rundt temaet "Sosial Angst". Per definisjon, er sosial angst i følge NHI:

"Sosial angst er en kronisk angst for en rekke dagligdagse situasjoner hvor du møter andre mennesker eller der vedkommende skal prestere noe."

For meg handler det mye om både å møte mennesker, og å prestere. Ofte vil bekjente og venner av meg tro at jeg bare er litt beskjeden og stille av natur, men den rene sannhet er faktisk at jeg da tenker. Hamstrene i topplokket mitt løper maraton. Og gud så slitsomt det kan være. Tankene kan svirre rundt og det kan ofte være vanskelig å finne den rette setningen. Ofte lar jeg være, selv om jeg egentlig har mange ting jeg ønsker å si, uansett hvor smertefullt det kan være.
Men til tross for at jeg har jobbet hardt med det, og oftere lar meg selv slippe frem, så hender det ofte at jeg bare ikke klarer. Munnen lukker seg, øynene synker og distansen fra de rundt meg vokser. Enkelt og greit, så er jeg så utrolig redd for hva andre syntes om meg. Hvordan vurderer de meg? Var det morsomt det jeg sa? Får jeg noe respons på det jeg vil si? Spørsmålene er mange. Svarene er færre.

Isabelle forteller meg ofte hvor mye jeg har forandra meg siden første gang vi møttes og det har hun nok rett i. Det er ikke ofte jeg møter mennesker jeg kan være meg selv med, 100%. Kan du i det hele tatt forestille deg hvordan det er å gå rundt, og ikke kunne være sånn man egentlig vil, ikke fordi det skulle brutt noen normer eller regler, men kun fordi din egen hjerne setter restriksjoner? Å vite at det ikke er noen ting som egentlig setter noen grenser for deg, utenom deg selv?
Det finnes utallige metoder for hvordan man kan bearbeide angsten, og den jeg oftest blir fortalt om, er å utfordre meg selv. Ta en sjanse. Noen ganger fungerer det. Andre ganger føler jeg at jeg er tilbake til scratch. At hver gang jeg møter nye mennesker, skal tære så voldsomt. At jeg ikke engang klarer å skape relasjoner til nye mennesker, som jeg så utrolig godt vet ønsker å skape relasjoner til meg. Å se at de jeg jobber med, prøver så hardt å inkludere meg på aktivitene deres, men hjernen min kun skriker av frykt.

Det jeg en dag ønsker, er å kunne møte et nytt menneske og la samtalen gå naturlig. Slippe å overtenke og gjemme meg i den kleine stillheten. La mennesker få vite hvem jeg virkelig er, ikke den fasaden jeg opprettholder. Den fasaden som alle tror er en stille og asosial person, men egentlig bare er en forsvarsmekanisme. Å se at jeg faktisk trives litt i fellesskap, ikke bare i enkeltmansskap. Vise mine medmennesker den kjærligheten jeg kan gi og få dele den kjærligheten de kan gi.

-Thomas

Potet-Taco!

  • 11.06.2016 kl. 12:37

I går var det fredag, og i den anledningen tenkte jeg at det passet fint med taco, så da lagde jeg kikert og potettaco! Det er så gøy å lage mat for tiden, jeg føler at jeg er skikkelig godt i gang! Det er jo så gøy å lage mat som blir godt!

Hehe, skulle egentlig ta bilde av maten inni ovnen, men så ble det bare et bilde av meg selv. Jeg elsker å sitte foran ovnen og se på maten, er det flere som gjør det?

Oppskriften jeg brukte finner du her!

-Isabelle

Veganske arme riddere! (veldig enkelt)

  • 10.06.2016 kl. 19:32

I dag hadde vi lyst på en skikkelig frokost, så vi bestemte oss for å lage arme riddere. Jeg vil helst prøve å lage alt på en veganervennlig måte, og jeg kom på et bilde jeg hadde sett på pinterst engang hvor de hadde brukt banan og mandelmelk, så det var nettopp det jeg gjorde og vi elsket det! Thomas synes det var mye bedre enn vanlige arme riddere og det er jeg helt enig i. Dessuten er ingrediensene mye billigere.

Du trenger:

Tre bananer (Helst litt modne)

Ca 5 dl mandelmelk

Litt lønnesyrup eller sukker om du vil at den skal være litt søtere. (Kan sløyfes)

Fremgangsmåte:

Du deler opp de tre bananene og putter de opp i en blender, så heller du på mandelmelken og eventuellt syrupen/sukkeret og blender det til det ser ut som vaffelrøre.

dypper du brødskivene oppi røren til de er soaked, så steker du dem til de er jevnlig stekt på begge sider.

Om du vil det skal bli skikkelig vegansk så burde du steke toasten i vegansk smør (Dessuten tilsetter det en veldig god smak). Smøret jeg brukte heter "Smøremyk" og er kjempegodt! Jeg absolutt ELSKER det smøret!

Topp med det du har lyst til å toppe det med, bær, syrup, syltetøy, sjokoladepålegg, whatever floats your boat!

-Isabelle

Kort VS langt hår!

  • 10.06.2016 kl. 15:46

Det evige dilemma, spare til langt hår eller klippe det kort? Personlig føler jeg egentlig at langt og sunt hår er det fineste, men når håret mitt er langt så føler jeg at det blir så tynt i tuppene, derfor liker jeg det når det er kort fordi da ser det så tykt og fint ut. Men når jeg ser på bilder av meg selv fra den tiden jeg hadde skikkelig langt hår så er det jo kjempefint! Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg har følt at det har vært tynt og slitt. Men når jeg har langt hår og ser på bilder av meg selv med kort hår så synes jeg det er mye finere! Ugh, det er ikke lett dette her. #firstworldproblems

Nå har jeg halvlangt hår og vet ikke om jeg skal spare, eller klippe det kort igjen. Jeg vil egentlig ha langt hår når jeg skal gifte meg, men kort hår er jo veldig chill.

Hva synes dere?

-Isabelle

Derfor vil vi ikke vise annsiktene våres

  • 09.06.2016 kl. 18:42

Vi satt en vinterkveld i februar og pratet om alt og ingenting (som vi så ofte gjør). Vi begynte å snakke om hobbyer og jeg fortalte hvor glad jeg er i å tegne og at jeg gjerne ville vist dem til verden. Thomas delte med meg hvor mye han liker å skrive tekster, han fortalte at han pleide å skrive masse da han var yngre. 

Da tenkte jeg at en blogg egentlig ville vært midt i blinken, et fritt utløp for alle våre kreasjoner, i form av tegninger eller tekster. Så det var nettopp det vi gjorde, vi lagde oss en blogg og begynte å legge ut ting og tang. Vi viste ikke ansiktene våres fordi det var ikke det bloggen skulle handle om, vi skulle være en annen type blogg, det skulle ikke handle om å vise oss selv fra vår beste side utseendemessig, men å vise frem og dele ting vi er flinke til og interessert i.

Men etterhvert har vi begynt å like å skrive små brev som dette ut til alle som vil lese det, vi har rett og slett blitt bitt av blogg-basillen, så nå blogger vi jo om alt mulig annet enn tegninger, kunst og kreative tekster også. Likevel viser vi ikke annsiktene våres, fordi vi vil at folk skal begynne å følge bloggen vår fordi innleggene er bra, og for kreativiteten vår, ikke fordi vi ser bra ut i outfits eller fordi jeg har en bra hair day (Selvom det alltid er tilfelle, hehe). Ikke at jeg dømmer bloggere som dette, det er den stilen de har valgt og jeg liker mange sånne blogger, de fleste bloggene jeg leser er egentlig sånn. 


Vi legger jo ut bilder av oss selv iblandt, men da er det gjerne bilder som er veldig mørke/veldig lyse/viser ikke hele utseendet våres, men vi har ikke lagt ut noen skikkelige bilder av akkurat hvordan vi ser ut. Og det trives jeg egentlig med også (Kanskje jeg egentlig bare er redd for stygge kommentarer, er lettere å få kritikk på tegningene mine enn utseendet mitt).

Poenget er at vi sikkert kommer til å legge ut bilder av annsiktene våres etterhvert, men jeg vil prøve å få lesere som liker oss for de vi er først (før dere får se hvor slående vakre vi er) det er enkelt og greit sånn vi velger å gjøre det i første omgang)

-Isabelle

Mine snacking favoritter!

  • 08.06.2016 kl. 20:26

Jeg er veldig ille når det kommer til å småspise, jeg vil helst spise på noe hele tiden, det kan bli en veldig usunn uvane. Derfor har jeg funnet noen sunnere alternativ. Frukt og bær er jo alltids en sunn og god snack, da spesielt jordbær, så å ha jordbær i kjøleskpet gjør at det er lettere for meg å velge det enn sjokolade og godteri.

Alle Oatly produktene synes jeg er skikkelig gode, spesielt sjokolade"melken" deres! Jeg synes den er MYE medre enn vanlig sjokolademelk, og den er mye sunnere, samtidig som den fungerer som et slags mellommåltid siden den er ganske mettende. Havregurten fra Oatly er også veldig god, jeg prøver å spise så lite som mulig av melkeprodukter, så da er den midt i blinken!

Hummuschips er sykt godt! Denne versjonen med tomat og basilikum synes jeg uten tvil er den aller beste. Jeg elsker chips, og egentlig alt som er litt salt og knasende, jeg skulle aller helst spist sørlandsships hele tiden, men det er ikke så bra for meg. Da er denne chipsen en perfekt erstatning, den er kjempegod og ikke like usunn som annen type chips.

-Isabelle

 

Indisk!

  • 08.06.2016 kl. 09:31

Ah, er det noe som er bedre enn Indisk mat? Jeg kan ikke komme på noe jeg liker bedre, det er jo bare sååå godt! Så her om dagen lagde jeg søtpotetcurry! Jeg er VELDIG glad i søtpotet, så en indisk vri på søtpotet er jo bare midt i blinken for meg!







Oppskriften jeg brukte finner du her!

-Isabelle

Den er endelig ferdig!

  • 07.06.2016 kl. 19:35

Herregud, ting går virkelig sakte på tegnefronten altså, vet liksom ikke hva jeg skal prioritere av å sitte å tegne ferdig de fem forskjellige tegningene jeg har begynt på, eller om jeg skal skrive et innlegg. Men litt av grunnen til at jeg i det hele tatt ville starte denne bloggen var jo for å legge ut tegningene mine! Men nå har jeg ihvertfall blitt ferdig med en av dem, så kommer vel de andre seg ettervert!



Hva synes dere? Ser dere de to nakne damene i bildet?

-Isabelle

Kjærestetur

  • 07.06.2016 kl. 15:59

Vi har lenge hatt et ønske om å dra på kjærestetur sammen. Vi har fortsatt aldri fått dratt på tur, kun Isabelle og meg. Som regel har vi vært akkompagnert med noe familie eller venner. Noe som forsåvidt er veldig hyggelig det også, men man trenger litt tid for seg selv også. Men det er ikke alltid så lett å finne ut hvor man ønsker å dra.

Man kan se at de mange terroraksjonene mot Tyrkias turistområder har skapt en deflasjon i prisene til eksempelvis Alanya. Men bitchplease. Jeg tar ikke den risken selv om jeg sparer noen høvdinger. 

Så vi tenkte å kanskje spørre om noen av dere hadde noen plasser dere anbefalte? Noen kriterier for oss vill eventuelt vært at det skal kunne være greit å reise rundt én uke dithen, ikke brenner opp hele lommeboka og helst er litt romantisk. 

- Thomas

Et åpent brev til deg som ønsker å fri!

  • 06.06.2016 kl. 23:25

Jo, hei på deg. Du som kanskje har kommet inn på tanken om å fri. Altså, ønsker å binde deg til én person og være med den resten av ditt liv. Da tenkte jeg at jeg kanskje skulle skrive litt om mine tanker rundt frieri. Som dere kanskje allerede vet, så fridde jeg til min vakre Isabelle for en tid tilbake og vi tenker å gifte oss innen et års tid.

Vi har i ettertid sett at det har hatt sine ringvirkninger og jeg har fått høre av noen at de nå på ekte har fått noen tanker rundt frieri. Men de fleste argumenterer samtidig i mot på mange måter som jeg finner litt? la oss si, merkelig. Å fri er for meg, å knytte et enda sterkere bånd, som aldri skal kunne rives fra hverandre. At Isabelle og jeg bestemmer oss for å styrke forholdet vårt enda mer, og skape hjørnesteiner som skal forme oss videre på en positiv måte. Forholdet vårt var fra før av veldig sterkt og mye tydet på at vi faktisk hadde funnet den rette, dermed fant jeg det godt at "hvorfor kan jeg ikke like godt bare fri?"

Er det noen vits i å vente? Ofte kan jeg høre at man argumenterer med at man vil vente, enten til det passer seg eller bare for å vente. Personlig, så har jeg to tanker rundt dette. Det kan noen ganger være at man bør vente til det "passer" seg i form av hvordan man ønsker å fri. For meg, passet det veldig godt å gjøre det et sted som betydde mye for Isabelle, i Georgia. Når det gjelder ringer så kan det hende noen vil vente av økonomiske årsaker. For mange kan det bli vanskelig å velge ring. Hvor stor skal den være? Hvor dyr skal den være? Hvordan skal den se ut? Tradisjonell eller uortodoks?

Det skal ærlig sies at jeg var svært heldig når det gjaldt ringen jeg valgte. Men på den annen side, så hadde jeg lagt mye krefter og tid i å finne den, og jeg hadde brukt lang tid på å spare opp penger til det. For meg, handlet det om prioriteringer. Skal jeg kjøpe meg noe datajuggel, eller spare til ring? Det bør også legges litt mindre press på de som ønsker å fri, for hvis man skal følge alle reglene (En halv månedslønn, tre månedslønner, må være enorme diamanter osv osv) så vil det faktisk til slutt være urealistisk også. Det er faktisk ikke ringen som er det viktigste, det er målet bak ringen.
Når det gjelder det med å vente, ja, vente. For meg står det å gifte seg veldig nært, til tross for at jeg ikke har noen religiøse bånd til det. Det er heller for meg en symbolsk handling om at vi to, ene og alene, vil tilbringe vår tid sammen. Personlig, ville jeg ikke inngått forhold med noen jeg ikke ønsker å gifte meg med. For en sløsing av tid. Om målet ditt skulle være å øke antall sex-partnere, så for guds skyld, jeg dømmer ingen. Men det ville ikke vært noe for meg.

Jeg tenker også at man kan gjerne la hverandre finne seg til rette, men når man først føler at det er riktig, så bør man bare kjøre på. Hvorfor holde hverandre på pinebenken og la være å nyte en så stor glede og mektig følelse som å gifte seg? Jeg prøver ikke å presse folk til å fri i hytt og pine, men til de av dere som faktisk føler at det er riktig, da er det ganske sikkert det.

Finn en ring, om så det måtte være noe juggel, og fri. Dere komme til å se tilbake på det og leve godt av det.

-Thomas

Jeg skulle egentlig vært i Australia nå

  • 06.06.2016 kl. 12:44

For litt over ett år siden så hadde jeg store planer om å reise utenlands, jeg hadde tenkt til å reise til Australia i Januar og bli i ca et halvt år - ett år. Jeg var ganske så bestemt, jeg skulle vekk fra mitt kjære hjemland en liten stund og oppleve noe annet, jeg hadde allerede snakket med mange organisasjoner som hjelper unge mennesker med å reise rundt i verden.

Jeg var singel, og hadde vært singel lenge! Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne være litt risky og reise litt rundt, jeg hadde jo ingen forpliktelser og ingen andre å forholde meg til.


Men, plutselig møtte jeg Thomas, og som lyn fra klar himmel så ble jeg stormforelsket i han, noe som ikke er særlig typisk meg, jeg hadde som sagt vært singel lenge. Hadde nesten begynt å gi opp håpet, jeg trodde aldri jeg kom til å forelske meg. Men to måneder etter jeg møtte Thomas så ble vi kjærester, og elleve måneder senere ble vi forlovet, og her sitter jeg tretten måneder inn i forholdet og er fortsatt like forelsket, hvis ikke enda mer. Og da føler jeg meg veldig heldig for at jeg ikke er på fylla i Australia akkurat nå og blir lagt ann på av masse fulle typer som ikke bryr seg om meg.

Jeg vil fortsatt til Australia en gang i fremtiden, men nå har jeg noen å reise med, og det føles mye bedre.

-Isabelle

Vi kom oss ut av sofaen!

  • 05.06.2016 kl. 17:29

ENDELIG kom vi oss på trening! Vi har snakket om at vi er nødt til å komme i gang igjen lenge. Vi prøver å finne inspirasjonen til å få oss ut av den jævla sofaen som er så forbanna behagelig! For så å ta på oss treningstøy og komme oss ut døra. Det er faktisk skikkelig vanskelig å motivere seg selv når jeg ikke har trent på så lenge.

Men i dag klarte vi det, det var fint vær, vi har begge fri fra jobb og vi har faktisk litt energi til overs. Så vi dro til en utendørs treningspark som er i området!












-Isabelle

Falafel i pita

  • 05.06.2016 kl. 13:26

Jeg har lagt ut ett par mat relaterte innlegg i det siste til tross for at dette ikke er en matblogg, haha. Men det er jo så gøy med mat, og jeg har ikke vært nødt til å lage mat selv særlig lenge, så jeg er absolutt en nybegynner, og jeg har feilet en del. Derfor synes jeg det er gøy å vise det frem når jeg finner oppskrifter jeg faktisk får til, så gir jeg håp til andre nybegynnere der ute!

På bildene under har jeg laget falafel middag, og det ble kjempegodt, jeg lagde maten til meg selv og to store gutter som begge elsker kjøtt, men de savnet ikke kjøttet når de spiste dette, og de spiste masse og likte det kjempegodt!

Her er oppskriften jeg brukte til falaflene.






-Isabelle

Hadde han valgt meg?

  • 04.06.2016 kl. 17:50

Akkurat nå sitter jeg i sofaen hjemme og ser på "Ungkaren Australia" fordi jeg er skikkelig teit og synes det programmet er skikkelig spennende! Men hver gang jeg ser på det så tenker jeg "Hm, lurer på om Thomas hadde valgt meg om han hadde vært ungkaren og jeg hadde vært en av jentene". Er det flere som har tenkt sånn?

Jeg har spurt han om det flere ganger og han er fast bestemt på at han hadde valgt meg uansett, men det er klart at det MÅ han jo si, haha. Men hadde han faktisk gjort det? Om han ikke visste hvem jeg var og møtte meg og 20 andre slåvakre jenter samtidig og skulle bli kjent med alle sammen, for så å finne seg ei han ville giftet seg med, hadde det fortsatt blitt meg?

Jeg velger å tro at det hadde blitt det, fordi jeg føler av hele mitt hjertet at vi er meant to be. Og jeg vet at jeg hadde valgt han uansett hva.

-Isabelle

Bloggtitler jeg ikke gidder å klikke på

  • 04.06.2016 kl. 12:46

Jeg prøver ikke å være en slags "blogg-fasit" i det hele tatt, jeg bare synes det er gøy om vi hjelpe hverandre litt, og vi vet alle hvor viktig titlen på et innlegg er, jeg merker selv at innlegg med en viss tittel får flere klikk enn et innlegg med en annen type tittel, og jeg merker også selv hvilke titler som får meg til å ville lese mer, så her er min liste over hvilke typer titler jeg ikke pleier å klikke på:

  • "I dag var vi ute...Og det var VELDIG... fint vær! :D" Slike titler gjør meg lei innlegget før jeg i det hele tatt har lest det, det er ingen mystikk, tittelen spoiler alt for mye av innholdet i innlegget. Dessuten er det for mange tegn. I en tittel synes jeg det maks skal være et utropstegn, spørsmålstegn, komma og kanskje ett punktum, ett! Ikke seks. Og heller ikke smilefjes og masse stæsj, keep it simple.

  • "Sorry for lite blogging" Ok, dette er det veldig mange som blogger om, de lager innlegg om hvor dårlige de har blitt til å blogge og at de beklager så mye for dette. Kanskje det bare er meg, men hvis en blogger ikke legger ut ett innlegg på en stund så tenker jeg ikke at den bloggeren skylder meg noen unnskyldning, jeg anntar at han/hun har vært opptatt. Dessuten er det jo så sykt  kjedelig å lese sånne innlegg, så det gidder jeg sjeldent å gjøre.

  • "Jeg liker å vaske huset fort når jeg har dårlig tid og trenger å få ting gjort fort slik at jeg fort kan sette meg i sofaen og slappe av resten av kvelden så fort som mulig" Her er det litt samme greia som første punkt. Altså, du har jo basically skrevet hele innlegget i titlen, dessuten kommer jeg mest sannsynlig ikke til å gidde å lese hele titlen en gang når jeg ser hvor lang den er, og da kommer jeg hvertfall ikke til å gidde å klikke på den! Hvis du bruker ett ord tre eller flere ganger i titlen, så er den for lang.

  • "​Lørdag" Blæ, altså jeg vet hvor vanskelig det kan være noen ganger å finne på en kul tittel, og jeg har nok brukt slike titler som dette selv, man om jeg ser andre bloggere som har lagt ut et innlegg med en tittel som sier hvilken dag eller dato det er så gidder jeg svært sjeldent å klikke på det, da må det i så fall være et kult bilde som tiltrekker meg.                                                                                                                                                                                                                                                                  
  • "Jeg rammlet av sykellen min" Å ha en og annen liten skrivefeil i selve innlegget er jo greit nok, det kan skje, ingen er perfekt, men om det er skrivefeil i tittelen så er det et ganske dårlig førsteinntrykk. Vær helt sikker på at hvertfall tittelen er gramatisk korrekt.

Er det noen titler dere synes er uinterresante? Kom gjerne med innspill, jeg trenger også å få en liten pekepinn!

-Isabelle

Grønnsakssuppe

  • 03.06.2016 kl. 12:43

Jeg begynner å like mer og mer å stå på kjøkkenet og lage mat, i begynnelsen ble jeg veldig stresset av det fordi jeg følte at jeg ikke var flink nok, og jeg synes alt var så vanskelig. Men det er det jo ikke! Og samma det om man feiler? Da lærer man jo!

Så i går lagde jeg en veldig god og veldig sunn grønnsakssuppe! Den var veldig lett å lage, og har billige ingredienser, anbefales!


Haha, jeg roter så sykt mye når jeg lager mat, er helt utrolig at det går ann!





Namnam! O
Oppskriften fant jeg på Rema sin nettside.

-Isabelle

Jeg vil ha en gris!

  • 03.06.2016 kl. 10:45

Jeg har vært innom tanken på om vi skulle fått oss et kjæledyr, og i det siste har jeg hatt så lyst på en gris! De er jo så søte! Men jeg har sagt til Thomas at hvis vi skal få oss gris så får han ikke lov til å spise svinekjøtt foran meg, da hadde jeg bare begynt å grine, haha. Så det kommer sikkert ikke til å skje..

Men det hadde vært sykt koselig da! Vi får se hva som skjer, det er ikke lov med dyr i leiligheten vi leier nå uansett, så det blir ikke før vi får oss et eget lite småbruk en vakker dag hvor jeg kan ha alle dyrene jeg vil!

-Isabelle

Jeg er flau over hvor overfladisk jeg har vært

  • 02.06.2016 kl. 17:14

For ett år siden var jeg veldig, veldig (VELDIG) opptatt av trening og kosthold. Jeg annså meg selv som veldig sunn og frisk, jeg spiste ikke noe godteri, jeg holdt meg så og si helt unna karbohydrater, jeg spiste regelmessig og kontrollert. Jeg trente HVER dag, aller helst to ganger om dagen, om jeg kun hadde hatt en liten treningsøkt i løpet av en dag så følte jeg meg skikkelig dritt. Jeg ville helst at jeg aldri skulle bli sliten, jeg ville ha energi til å trene hele tiden. Og når jeg trente, så var jeg giret, jeg var lykkelig og følte meg skikkelig bra.

Men når jeg kledde av meg om kvelden, og skulle legge meg og sove så var jeg sjeldent fornøyd. Jeg husker at jeg tenkte "Jeg som trener så mye og spiser så sunt burde jo sett mye bedre ut enn jeg gjør". Dette slet meg helt ut. Det ødela selvtilliten min, og personligheten min ble helt forandret. Plutselig var jeg ikke like utadvendt lenger, jeg var hele tiden redd for hva andre kom til å mene. Jeg tenkte så og si bare på hvordan jeg så ut og hvor fort jeg skulle løpe 3000 meteren neste treningsøkt.

Når jeg ser på disse bildene (som er fra den tiden) så blir jeg egentlig bare skikkelig flau, jeg liker ikke å snakke om denne perioden, fordi det er ikke noe jeg er særlig stolt av, herregud så sykt overfladisk og teit jeg var!

All den tiden jeg brukte på det jævla treningssenteret, og på å se på inspirsjonsbilder på instagram, og på å ta 300 selfies for så å misslike alle, og på å ha dårlig samvittighet fordi jeg var "svak" og spiste litt brød! Ugh, alle de gangene jeg sa nei til kake i bursdager! Og for hva da? Jeg ble jo aldri fornøyd uansett!

For å si det sånn, hadde jeg brukt halvparten av den tiden på å drive med veldedighet, tatt opp noen fag, fått meg en jobb og spart opp penger, tatt initiativ til å være med venner, lest en bok, lært noe nytt eller bare fuckings slappet av litt, så hadde jeg fått mye mer ut av den tiden. Men i stedet sitter jeg i ettertid og angrer på at jeg brukte nesten ett helt år på tull!

Nå er jeg ikke i nærheten av like trent, men jeg er mye sunnere, jeg trener maks to ganger i uka, jeg spiser mat når jeg er sulten og jeg spiser selvfølgelig kake i ett bursdagsselskap og gjerne ellers også hvis det blir en mulighet for det. Jeg sliter ikke med overvekt, jeg har ikke diabetes, jeg er 20 år gammel og jeg hadde ikke (og har fortsatt ikke) noen god grunn til å være så streng mot meg selv. 

En ting er helt sikkert, jeg har det så mye bedre med meg selv og tilværelsen min nå, enn det jeg hadde da. Ja jeg kunne ta kule selfies av den velltrente kroppen min, men nå har jeg viktigere ting å foreta meg enn å stå foran speilet i flere timer til jeg får tatt det "perfekte" bildet.

-Isabelle

Bildedryss fra min instagram!

  • 01.06.2016 kl. 11:50

Jeg har lagt ut en del bilder på instagram opp igjennom årene, så nå tenkte jeg at jeg skulle plukke ut noen tilfeldige og legge dem ut, så her er en liten bunke!

      
-Isabelle

Fritt utløp

Mitt navn er Isabelle, jeg har utrolig mange tanker om alt mulig, og jeg har problemer med å overanalysere ting, bloggen hjelper meg til å få litt orden på tankene mine. I tillegg legger jeg ut tegningene og maleriene mine en gang i blant. Denne bloggen er et fritt utløp for meg med andre ord.

Bloggdesign

Kategorier

  • Blogg
  • Søk i bloggen

    Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no